Foto: Signe Fuglesteg Luksengard. Scenografi, kostymedesign og dukkedesign: Kirjan Waage. Lysdesigner: Oscar Udbye

Figurenes hav

Ruffen og den flyvende hollender er velgjort figurteater som kunne vært større og skumlere.

Tor Åge Bringsværd og Thore Hansens bøker om Ruffen er barnebokklassikere, og selv om de kanskje ikke er de av Bringsværds bøker som er mest lest for barn i dag, ligger den litterære kvaliteten mer enn et par knepp over Karsten og Petra, og bøkene har tidløse kvaliteter. Ruffen og den flyvende hollender kom ut i 1982 og er den andre boken i serien. Den handler om den lille sjøormen Ruffen som ser spøkelsesskipet «Den flyvende hollender» og spør de voksne sjøormene om hva det er. De voksne sjørormene vil ikke snakke om noe som er så skummelt, og Ruffen legger sammen med kosemennesket Pia ut på en reise, en slags odyssé, for å finne sannheten om den flyvende hollender og gi kapteinen på spøkelsesskuta fred.

Legenden om den flyvende hollender er kanskje i dag mest kjent fra Richard Wagners opera med samme navn, men eksisterte i ulike varianter i lang tid før den. Fortellingen ser også annerledes ut hos Bringsværd enn hos Wagner. I begge tilfellene er fortellingene basert på en myte om en hollandsk kaptein som blir dømt til å seile hvileløst rundt til evig tid. Hos Bringsværd kommer det av at hollenderen har forbannet havet, mens det i andre versjoner er mer sataniske forklaringer. Hos Bringsværd er det Havdronningen som har forbannet kapteinen, og det er også henne Ruffen må finne og få til å løse forbannelsen hvis kapteinen skal kunne finne evig hvile i den siste havn.

Bøkene om Ruffen er eventyrlige, men noe av det som i størst grad bygger de enestående universene, er Thore Hansens tegninger. Så når Ruffen skal bli teater, er det helt nødvendig å bygge opp under det tegnede universet. Derfor er fortellingene også spesielt godt egnet for figurteater. Det er også som figurteater oppsetningen på Brageteatret har sin styrke.

Perspektiv og rom
På siden av scenen står en mann i kapteinskostyme og synger en sjømannsvise. På scenegulvet er det bygget et lite proscenium, og innenfor prosceniet får vi se hav med slottet som Ruffen bor i i bakgrunnen. Innenfor prosceniet har scenen en nesten barokkaktig karakter med bølgete, blått papir i rekker bakover for å understreke perspektivet. Når Ruffen dukker opp helt bakerst er han bitteliten, men når han kommer opp foran den første havscenografien er han mye større. Perspektivet er godt utnyttet med artige teatrale kvaliteter, og dukkene er kjempefine. Særlig det at de finnes i forskjellige størrelser bidrar til å skape rommet. Når Ruffen snakker med bestemoren sin om Den flyvende hollender, er Ruffen i sin største størrelse, men han er fremdeles liten sammenlignet med bestemoren som er større enn et menneske. Det viser figurteatrets potensial til verdensbygging og hvordan scenografi og figurer sammen kan skape rom på en helt annen måte enn skuespillerbasert teater. Sjøormenes likhet med Hansens tegninger er også en styrke fordi det underbygger universet og gir en følelse for publikum av å få tre inn i boken.

Dramatiseringen ligger også nært opptil boken, selv om det er gjort enkelte endringer. Hvalen Ruffen møter først i jakten på Den flyvende hollender og havdronningen, er for eksempel erstattet med en sel. Det er ikke gitt hvorfor dette er gjort, men det kan jo ligge figurhensyn bak. Det kan allikevel nesten virke som det er gjort for å la selen komme med litt for mange vitser der ordet sel inngår, som at han ikke kan bli med videre fordi han skal i selskap. Dramaturgisk sett spiller det imidlertid ingen rolle.

Sjøormen og menneskene
Det er bare to synlige mennesker på scenen. Den ene er kapteinen (Nils Oortwijn) som også har en rolle som forteller og musiker. Han er den mindre skumle kapteinen fra før forbannelsen og i skikkelsen spøkelseskapteinen går tilbake til å ha når forbannelsen oppheves. Den andre er havdronningen som spilles av mezzosopranen Siv Iren Misund. Å gjøre havdronningen til en ruvende operasanger er et godt grep både dramaturgisk og karaktermessig. Det skaper et lydlig brudd med resten av lydbildet som er mye mer forsiktig, og det bygger opp havdronningen som spennende, eksotisk og sterk. Misund spilte interessant nok den samme rollen i Opera Østfolds operaoppsetning av den samme boken.

Figurene er fine. Dramatiseringen med fortelleren fungerer godt og er tillitsskapende for de minste publikummerne. Men om jeg skulle innvende noe, er det at det hele blir litt smått. Det potensialet som ligger i verdensbyggingen gjør at jeg tenker at de kunne tatt alt mye lengre og utvidet og utforsket mer. Det fine og teatrale prosceniet tar litt lite plass på scenen, og alt foregår litt for langt unna. Det er også veldig lite skummelt. Det er selvfølgelig fint at barna i publikum ikke blir skremt, for det handler jo om spøkelser, døden, overnaturlige vesener og en ukjent havverden, og målgruppen er fra fem år. Men jeg tror det kunne vært gjort hakket mørkere og mer spennende uten å bli skremmende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER