Festival for folket

DansiT – Dansekunst i Trondheim og Midt-Norge arrangerte for åttende gang Multiplié dansefestival i forrige uke. Festivalen har fått navn etter en grunnleggende posisjon i klassisk ballett: plié. Ved å tilføre «multi» foran, understrekes en av festivalens målsetninger; å utfordre vårt syn på hva dans kan være, og hvem som kan være dansere.

I år er ordet «forflytning» tema for festivalen, som avholdes i april i Trondheim hvert andre år. Tematikken henspiller ikke bare på bevegelse og utvikling, men peker samtidig mot de stedene eller tilstandene man beveger seg i, fra eller til. Jeg har sansen for slike tematiske kompass å navigere ut fra, og det skulle også vise seg å være som en slags forflytning av forventninger at festivalen gjorde størst inntrykk.

Dans og digitalisering Under Multiplié manifesterte begrepene bevegelse og sted seg særlig i parkour-forestillingen Hvor har du vært? med The Urban Playground Team fra Storbritannia. Sammen med lokale ungdommer tok de kunstneriske lederne Miranda Henderson og Alister O´Loughlin festivalpublikummet med på en vandrende visning av store og små krumspring i Trondheims byrom. Parkour går ut på å bruke hele kroppen til å bevege seg effektivt forbi ulike hinder som måtte stå i utøverens veg. Det ble hoppet fra vesentlige høyder, klatret på lyktestolper og rullet over parkbenker. Noe av tanken bak, var at ungdommene skulle bli kjent med og få eierskap til byen. Tilskuerne, enten de var billettkjøpende eller tilfeldige forbipasserende, fikk på sin side se byen bli brukt på en uforutsett og utforskende måte.

Den fornøyelige danseforestillingen Hyperfruit (2015) av den norsk-svenske duoen Ludvig Daae og Joanna Nordahl, tematiserte forflytning ikke bare ved hjelp av iscenesettelsen av parets avstandsforhold, men også overgangen til den utelukkende digitale kommunikasjonen som førte med. Gjennom bruk av projektor og lerret får publikum innblikk i de komiske, men akk så gjenkjennelige, samtalene deres enten de foregår via Skype eller SMS. Her snakker de om forholdet sitt, men også hvordan de skal gjennomføre produksjonen av nettopp denne forestillingen. Distansen og de begrensningene som en slik digitalisert kommunikasjon innebærer, finner sin kontrast i delene av forestillingen som består av fysisk, nær og konkret dans. Iblandet låter av blant andre Avril Lavigne (I’m with you) og t.A.T.u (Not gonna get us) samt en god dose glitter, blir det hele en ironisk-nostalgisk, kuriøs og morsom forestilling om samhold i en tid med uante tekniske muligheter (og hvordan disse kommer til kort).

Veksler mellom det uformelle og stramme Når en av festivalens programposter er å invitere publikum med på dansefest i hjemmene hos beboere på Svartlamon (et område gjerne omtalt som Norges svar på danske Christiania), er dette et originalt grep som oppleves forfriskende fristilt fra institusjonelle føringer og sedvanlige publikumskontrakter. Konseptet heter Church of Dancy og bleer utviklet av den islandske koreografen Ásrún Magnúsdóttir i 2014. Man føler seg i aller høyeste grad «forflyttet» fra et scenerom og inn i en privat, men generøs, sfære. Selv om publikum på et vis selv må ta ansvar for sin egen opplevelse ved å akseptere premisset om å slippe seg løs og danse, skorter det ikke på inntrykk – enten man forsøker å holde tritt med funky beats i toppen av et stilrent, femetasjes arkitekttegnet boligkompleks eller rister løs til tunge reggae-rytmer sammen med Buddha-statuer og batikkledde dansekompanjonger.

Noen ganger virker det som forflytningen, eller mangelen på den, er mer spesifikt til stede i markedsføringsmaterialet enn i selve forestillingen, som i Again (2012) av Ina Christel Johannessens dansekompani Zero visibility corp. I samarbeid med Trondheim Symfoniorkester, som her akkompagnerte med levende musikk, er dette en grandios, gjennomarbeidet og omfattende forestilling som sannsynligvis kan tolkes i like mange retninger som det er publikummere. Again fôrer kontinuerlig publikum med sanselige inntrykk, både visuelt og auditivt. Den stikker seg på mange måter ut i et festivalprogram som ellers preges av mange solo- og duo-forestillinger, med undersøkende, minimalistisk eller improvisatorisk tilsnitt.

Krevende form Noen av forestillingene kunne imidlertid oppleves litt innforstått eller utilgjengelige – eller kanskje uferdige. Magnus Myhr demonstrerte på nytt med sin improviserte soloforestilling Grønn (2016) at han innehar overbevisende kroppsbeherskelse og -uttrykk, men denne gangen savnet jeg mer variasjon og et tydeligere forløp eller utvikling i bevegelsesmaterialet. Encryption (2018) av danser Tony Tran og filmskaper Andreas Leonardsen er en forestilling inspirert av overvåkingssamfunnet og består av dans etterfulgt av et parti med filmprojisering. Temaet er selvsagt spesielt interessant nå som Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg må svare for seg foran den amerikanske kongressen, og passer også godt innunder festivaltemaet for øvrig. De to kunstnerne skal ha honnør for å gi seg i kast med det. Trans hyppige, nærmest hyperventilerende pusting og kast med brystkassen understreker en følelse av håpløshet. Likevel, jeg kan ikke se at danserens plagede bevegelser og, senere, projeksjonen av hans virtuelle, forvrengte jeg som blant annet får mange papirark fallende over seg (formodentlig med stjålet, personlig informasjon på) gjør så mye mer enn å bekrefte situasjonen på en måte som noen ganger virker litt banal.

Jeg hadde glede av Terje Tjøme Mossiges soloforestilling En til en, to, tre, fire eller femten, som var sensuell, humoristisk og energisk på samme tid. Før forestillingsstart tok Tjøme Mossige en prat med publikum hvor han blant annet fortalte at forestillingen var improvisert, og at hans bevegelser ble påvirket av interaksjonen mellom publikums kropper og hans egen. Å slå av denne praten med oss var en fin gest, men jeg skulle ønske at den nevnte interaksjonen var tydeligere under forestillingen. I etterkant vet jeg ikke om jeg forsto helt hva han mente, for publikum satt stille og pyntelige på stolene sine under hele forestillingen, så for meg var det uklart hvilket materiale han baserte improvisasjonen på.

Går dansehistorien i møte Rannei Grenne og Solveig Styve Holtes Flakkande røynd hadde urpremiere under festivalen. Forestillingen er bygd på et snedig konsept, hvor de to utfordrer den innflytelsesrike, amerikanske koreografen Merce Cunninghams krevende koreografiske teknikker og prinsipper. I motsetning til Cunnighams rigide idealer, lar Grenne og Styve Holte det menneskelige skinne gjennom: De blir naturligvis slitne etter mange gjentagelser av en spesifikk øvelse og alle bevegelsene kan umulig bli like presise hver gang. Det er fascinerende at duoen, gjennom det som i første omgang kan virke som en hyllest av Cunningham, også avdekker det absurde i fremgangsmåten hans. Det fordrer likevel et publikum som har lest seg opp på dansehistorien, og selv om danserne gjør sin egen vri her, må vel forestillingen fremdeles sies å være svært teknisk fundert. Muligens burde kontrastene mellom det nitid presise og utøvernes utmattelse få komme enda bedre frem for å nå et bredere publikum.

Multiplié dansefestival bruker allerede Trondheim sentrum aktivt ved å benytte seg av flere av byens scener og visningsrom, men gjennom blant annet Church of Dancy og parkour-vandringen, skapes en dialog med byen og byrommet som styrker festivalen, forankrer den og beriker den på samme tid. Dette kan også illustreres gjennom iImprogruppa Rabagast, bestående av Kristine Karåla Øren, Janne Häger Eraker og Ingeleiv Berstad. Mmed prosessforestillingen(e) Sang, stepp og samtidsdans skinte sterkest når de på ad hoc-aktig og stedsspesifikt vis utfoldet seg utenfor typiske scenerom, i det usannsynlige tidsrommet rett etter en annen forestilling var avsluttet – heller enn når det hele ble mer regissert i det som skulle være en grand finale i Kunsthall Trondheims sterile, hvite kube. Selv om mange av de mer tradisjonelt oppsatte forestillingene så visst var severdige, er det spesielt i mellomrommene, i det uforutsette og det avvikende at jeg synes å se et unikt potensial hos festivalen.