Ingun Bjørnsgaard: Praeambulum. Dansens Hus 2012

Fengende forspill

ANMELDELSE: Med Praeambulum har Ingun Bjørnsgaard laget et eksemplarisk verk som forener de sterkeste kvalitetene hun har, skriver Sidsel Pape.

Et reisverk er plassert på scenen. Stokker snekret sammen antyder omrisset av et hus uten tak, men med plass til vinduer og dører. Som byggmateriale forsøker danserne å fylle ut tomrommene, med planker og plast, men først og fremst med sitt overlagt snurrige og snublende bevegelsesspråk. Treverket rammer samtidig inn de lyst kledde danserne og deres kontrollert ukoordinerte dans. De blir som byggemateriale som fyller inn reiseverket, uten at det setter synlige spor i scenografien.

Ledes av lyd
Koreograf Ingun Bjørnsgaard har hatt god tid til å arbeide i scenerommet på Dansens Hus' hovedscene, forteller hun i samtale med teaterviter Snelle Hall før forestilling. De syv danserne, tre menn og fire kvinner, virker hjemmekjære i det uferdige huset med fluktstoler tilfeldig sparket utover det hvite underlaget. De sitter henslengt, sover i hjørnene, sloss hemningsløst og samles i alldans. Med armen som stav hopper de baklengs over skulderen og lander pladask på siden. Klaskene glir inn i forestillingens sofistikerte lydbilde.

Henrik Hellstenius' nykomponerte musikk er et bærende element i Praeambulum. Hans piano og elektronisk bearbeidede lyd alternerer med satser fra J. S. Bachs seks partitaer. Praeambulum forundrer og fenger hele timen forestillingen varer, selv om musikken gjør dramaturgien noe forutsigbar.

Barokk samtid
Det er ikke første gang Bjørnsgaard kombinerer barokk og samtidsmusikk i sine forestillinger, og uttrykket begynner å finne en forfinet form. Tidligere har Bjørnsgaard koreografert Largo til barokk- og samtidsmusikk av Per Henrik Svalastog. Forestillingen ble laget for Nordwest Tanztheater fra Oldenburg og Bremen. Praeambulum er derimot koreografert for Bjørnsgaards eget kompani, med dansere som hun kjenner godt.

Erik Rulin slår an tonen i sin nærmest mimetiske solo til en av de seks partitaene. Med gymnastiske øvelser på klappstol, uten å fortrekke en mine, blir det lov å le for tilskuerne. Ida Wigdel hviner henrykt mens to av guttene gjør seg til for henne i en lang og kostelig sekvens. Wigdels scenetekke er suveren. Hun mestrer den slepphendte estetikken som kompaniet har dyrket, til tærne, uten å gå på trynet. Hun klarer til og med å flette inn spor av barokke danser som menuett og sarabande i det velorganisert uorganiske uttrykket.

Uutholdelig lett
Selv om Praeambulum er meningsfull å være vitne til, så er det underlige universet i forestillingen preget av meningsløshet. Tankene går til hovedpersonen i Erlend Loes ”L” for Learner. Frustrert over foreldregenerasjonen som bygde landet, er det ingenting igjen til ham å bygge. Han ender derfor opp med en lettvegg på fire ganger fire meter. Som "L" tar Bjørnsgaards nye forestilling pulsen på tilværelsens uutholdelige letthet.

En danser som spesielt kler den selvopptatte og selvironiske stemningen, er Lone Torvik. Eller kanskje er det hennes suverent svimete karakter som får den dekadente situasjonen til å tre klart fram i all sin saftige selvmotsigelse?

Ustabile maktforhold
Praeambulum betyr forspill, innledning eller forberedelse, skriver Jørgen Langdalen i en utmerket programtekst fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekt lagt ut på alle stolene i salen. Begrepet er synonym til preludium, men har for lengst gått ut av det folkelige musikkvokabularet. Tittelen er uansett talende for alt som foregår på scenen i denne forestillingen.

Igjen og igjen bygger danserne opp scener og situasjoner mellom seg som går i oppløsning like fort som de blir etablert. Duetter og trioer blir til relasjoner spekket av spektakulære misforståelser, mislykkete møter, ensomhet i tosomhet. Ethvert maktforhold som innledes ender i ustabilt sideleie. Dansernes kostymer underbygger deres kjønn stereotypisk, men dansehandlingene undergraver tradisjonelle kjønnsroller.

Begynnelser
Hvordan avsluttes en forestilling som handler om å begynne? Musikken til J. S. Bach dekonstrueres til slutt til den grad at den høres ut som stemming av et klaver. Slik dekonstrueres barokken tilbake til før start og der kan forspillet slutte og Praeambulum høste en velfortjent applaus.

Med Praeambulum har Bjørnsgaard laget et eksemplarisk verk som forener de sterkeste kvalitetene hun har: Stor koreografisk og musikalsk kunnskap paret med et skjevt blikk på kjønn, makt og det såreste av det dypt menneskelige.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER