Fem råd til Norge

Den 6. november i år arrangerte Dramatikkens Hus, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og det nystartede tenketanken TeaterTanken debatten "Theatre in Times of Crisis". Her kan du lese innlegget fra Eric de Vroedt fra kompaniet Mighty Society, som åpnet med å fortelle at han besøkte Oslo Rådhus dagen i forveien og avslutter med å gi norske kunstnere fem gode råd:

– Jeg hadde blitt anbefalt å se rådhuset fordi det var «byens beste museum». Og det var virkelig imponerende, med vegger fylt av bilder som minner politikerne som jobber her om betydningen av historien. Men mens jeg var inne, hørte jeg mye støy utenfor, og da jeg så ut, oppdaget jeg at plassen var fylt av oransjekledde folk. En diger menneskemasse som veivet med bannere, sang og ropte med en voldsom energi.

Jeg, kunstneren, følte meg beskyttet og tiltrukket av de siviliserte omgivelsene innenfor veggene, både av de fargerike freskene og kloke politikerne. Utenfor var folket, energisk, selvbevisst – men det var ikke mitt publikum, og det kommer aldri til å bli det. I dag ser jeg på dette som en metafor, men det fikk meg også til å tenke på at en del av problemet som ofte ikke diskuteres. For viktigere enn oppsvinget til de høyrepopulistiske partiene, er de store forandringene som har skjedd som respons på dette innenfor de tradisjonelle partiene, og bruddet på den tidligere forbindelsen mellom de tradisjonelle partiene og kunstlivet.

II.

Når jeg tenker på dagens tema «Ødeleggelsen av nederlandsk teater», tenker jeg på faren min, som døde i fjor. Ikke fordi han var så glad i teater, tvert imot. Jeg er redd han ville vært en entusiastisk tilhenger av kuttene. Fra jeg startet med å jobbe profesjonelt med teater, for 15 år siden, kom faren min bare på to (av de 40) forestillingene jeg var med i. Etter å ha sett dem, var den eneste kommentaren hans «Høh, det handler jo bare om sex.» Hvilket ikke stemte – og jeg vil jo ikke gi dere et feilaktig inntrykk av det jeg gjør; men det stemte for ham. Faren min var ganske glad i sex, men ikke i stykkene mine.

Ellers snakket vi ikke mye om jobben min, men hvis vi gjorde det, var det tilbakevendende spørsmålet: «gir det noen profitt?» Selvsagt gir den ikke det, og igjen og igjen forsøkte jeg å forklare at det var umulig å tjene mye på den typen teater jeg ønsker å skape, at det ikke er på grunn av penger jeg driver med det, og at det ikke er derfor det er til. Da jeg var yngre kunne vi ha hissige diskusjoner om dette, kanskje fordi han fortsatt håpet på at han kunne overtale meg til å ta over eiendomsfirmaet etter ham, istedet for å være kunstner, men senere svarte han meg bare med innbitt taushet. Med årene ble forsvarstalene mine stadig kortere, og stillheten hans mer øredøvende.

Så når alt kom til alt, var jeg en kunstner som laget stykker om sex, men ikke klarte å profitere på det, og som derfor mottok masse støtte.

Jeg tror avvisningen hans stakk dypere. Jeg tror at teater for ham var noe skremmende (slik som manifestasjonene til de organsjekledde fotballsupporterne i Oslo var for meg). Et sted han følte seg ubekvem. Steder med sine egne, merkelige regler, og fulle av venstrevridde, kunstneriske mennesker med en livsstil som stred imot hans egen. På disse stedene følte han seg dum og ekskludert. Ikke det at han forsøkte å overskride avstanden. Hans følelse av å være ekskludert førte kanskje heller til et stille sinne, eller passiv likegyldighet, som resulterte i avvisning, og et ønske om aldri å komme tilbake. Kanskje av forståelige årsaker. De fleste stykkene jeg medvirket i, sto i opposisjon til hans livsform. De fleste handlet ikke om sex, men forsøkte å si noe om kapitalisme, konsumisme, materialisme og de menneskelige betingelsene ved begynnelsen av det 21. århundre. Dette subversive innholdet kunne være det perverse aspektet som irriterte ham og som han formulerte som: «Høh, det handler bare om sex.»

III.

Når jeg forteller om faren min – og jeg kunne fortalt liknende historier om andre medlemmer av min familie – er det for å si at jeg ikke er overrasket over at det nederlandske teatret – eller snarere støttesystemet – delvis er ødelagt. Fordi disse følelsene, avvisningen og sinnet, har eksistert mye lenger i samfunnet.

I flere tiår har omfattende støtte til kunst blitt stilltiende akseptert, men aldri hatt entusiastisk støtte – i hvert fall ikke i familien min. De siste årene har det mistet den skjøre støtten den hadde, og i følge undersøkelser støtter de fleste nederlendere kuttene.

Men hvorfor skjer dette nå? Hva var det som fikk min fars stille raseri til å begrense seg til utbrudd på bursdagsselskaper, eller til innenfor hans egne vegger? Den mest innflytelsesrike forskjellen mellom situasjonen for ti år siden og i dag, er ikke avvisningen av støtteordningene, eller de populistiske partiene som utnytter disse følelsene til egen vinning. I mine øyne er den største endringen, det faktum at støtten fra de tradisjonelle partiene har falt bort. I Holland er det ikke Geert Wilders PVV som kontrollerer kulturbudsjettene, men de høyre-liberale i VVD, som tidligere var sterke tilhengere av støtteordningene.

I flere tiår har elitene innenfor de tradisjonelle partiene opptrådd som «kongelige» supportere av kunsten. Politikerne var representert i styrer, gikk på forestillinger og likte å vise seg på åpninger og premierer. For dem var kunsten en viktig del av samfunnet, som måtte beskyttes, og de forsøkte også, i likhet med andre i andre europeiske land, å skape et multikulturelt samfunn, med u-hjelp og globalisering – en fryktelig «gjeng» å assosieres med i dag.

Da VVD begynte å føle seg, og virkelig var truet av Geert Wilders suksess, var mange i den eldre partieliten ertsattet med unge, ambisiøse liberale, som ikke var forpliktet på partitradisjoner og -idealer. Deres viktigste mål var å gjenvinne makt og posisjoner i parlamentet. Den enkleste resepten var å overta mye av retorikken og noe av politikken til de populistiske partiene — u-hjelp og kultur var de enkleste ofrene.

IV.

I Rådhuset tenkte jeg på dette. Jeg så den skrikende folkemassen utenfor, som bare var interessert i fotball, og jeg forestilte meg hvordan politikerne fryktet disse frigjorte, selvbevisste og innflydelsesrike folka. Ikke fordi denne folkemengden allerede banket på døren og skrek for å komme inn, men fordi nye politikere har funnet en måte å utnytte denne selvbevisste energien til å øke egen popularitet. For å vinne tid, er det enkleste trikset å kaste meg, kunstneren, ut av vinduet. Ikke fordi det ville løse noen problemer, for kampen handler ikke om meg i det hele tatt, men for å vinne tid og kortsiktig støtte.

Selvfølgelig er ikke dette hele historien. Jeg vil ikke forenkle det til å dreie seg om en bare politisk utvikling. Krisen skyldtes naturligvis også en rekke andre forhold, og selvsagt bør vi snakke om kunstnerisk nyskaping, nye organisasjonsmodeller og sterkere samfunnsengasjement. Men etter noen års opphetete diskusjoner, er jeg lei av all selvkritikken. For kanskje den største faren ved denne krisen er at jeg begynte å tro på det de sa. Jeg begynte nesten å tro på at jeg var en lat og opportunistisk kunstner på utkikk etter forskjellige former for subsidier. Og jeg begynte nesten å glemme noe annet, nemlig at det er et større teaterpublikum enn noen gang, at forestillingene er bedre og mer forskjelligartede, scenografiene mer spekutakulære og stjernene mer kjente.

Jeg er sikker på at vi vil komme tilbake til mange aspekter av denne kompliserte og store debatten. Men det er ett, altfor realistisk aspekt som vi ikke må glemme: Når alt kommer til alt, handler ikke debatten om kunst eller ideer, men om distribusjon av penger. Det dreier seg ikke om folket, men om politikken.

Så la meg avslutte med 5 råd til Norge:

* Hold kontakt med politikerne, invester i forbindelser med nye politikere i tradisjonelle partier.

* Gjør som the big guys: Organiser effektive lobbyer. Når alt kommer til alt handler det om lobbying for penger og støtte.

* Reformer deres egen sektor og system før det er for sent, og mens dere fortsatt kan formulere deres egne kriterier. Ikke være redd for forandring, det er en del av livet, ikke være konservative, vær i bevegelse, følg deres egne impulser, ikke deres frykt.

* Fokuser på dem som er eller kan være interessert i teater, ikke hele befolkningen. Vær ikke utopiske og tro at alle elsker teater.

* Hold fokus på å investere i kunstnere med høyt nivå: forfattere, regissører, skuespillere, scenografer, koreografer – den unike synergieffekten mellom disse er noe som hverken reklamekampanjer, sponsing eller systemforandringer kan oppnå.

Denne teksten står på trykk i det siste nummeret av Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift.