Fellesskap og friksjon

Skillet mellom scene og sal kjennes et øyeblikk som om det forsvinner når jeg går inn i black boxen i Carte Blanche sine lokaler i Studio Bergen for å se But Then, We’ll Disappear (I’d Prefer Not To). Det er ikke ene og alene fordi jeg setter meg på første rad, det skyldes også at rammen den kanadiske koreografen Frédérick Gravel etablerer rundt forestillingen fra begynnelsen av er åpen og henvendende. Flere av utøverne er allerede på scenen. Noen sitter på svarte stoler langs siden av scenen, andre sitter på to grå sofaer lenger bak på scenegulvet eller står ved lysrigger plassert langs sceneveggene. Enten utøverne går prøvende over scenegulvet eller sitter stille, har de til felles at de ser på oss i publikum med alvor i blikket, som om de venter på noe, og registrerer nærværet vårt. Det skaper en uformell setting som gir assosiasjoner til en prøve. På den måten oppstår en spenning knyttet til hva som skal skje og hvorfor vi er her. Philippe Braults musikk høres i bakgrunnen som lange, utholdte synthakkorder og underbygger den forventningsfulle stemningen mens Indrani Balgobins kostymedesign gjør at hver enkelt utøver skiller seg ut i mengden. Én er kledd i gullfarget jumpsuit, en annen i sitrongul dressjakke, noen i lyse- og mørkerosa dressjakker og dressbukser, og én har på seg en lyseblå selskapskjole og høyhælte sko.

Koreografi som musikk Gravel har bakgrunn fra kunstmiljøet i Montreal og foruten å jobbe som koreograf, er han også danser, musiker og lysdesigner. Dette har satt avtrykk i samarbeidet med Carte Blanche, da spesielt musiker Philippe Braults synthpregede elektroniske musikk tidvis smelter fullstendig sammen med koreografien og lyssettingen. Sist Gravel var i Norge, var det med Some hope for the bastards (2017), en koreografisk konsert med live-musikk, skuespillere og dansere på Dansens Hus i Oslo. I programteksten til forestillingen uttaler Gravel at han ser på koreografiske idéer som melodier og at han tenker at han komponerer linjer som danserne fremfører med sin egen stemme.

Nesten uten at jeg enser det, har det begynt. Overalt i rommet starter koreografien i det stille og vokser seg større parallelt med Braults musikk. En av utøverne i lyseblå kjole tar sakte piruetter med små variasjoner helt foran på scenegulvet. En annen står rett opp og ned og konsentrerer seg om å løfte armen sin rett opp på ulike måter, noen danser mot en høyttaler eller lysrigger langs sceneveggen, noen langs gulvet, noen med oppmerksomheten rettet mot bevegelsen i et bein. Flere og flere utøvere entrer scenen umerkelig og glir inn i små soloer overalt på gulvet, og noen ganger møtes blikkene deres og de danser nesten sammen. Gravels utsagn om linjer passer fint som beskrivelse på det som skjer: Det er som om utøverne danser ut ulike linjer med små variasjoner, på nytt og på nytt. Ofte er det små pauser mellom bevegelsene, slik at man som publikummer blir svært bevisst på bevegelsens start og slutt, og på hvordan aktørene jobber aktivt med intensjonen og motivasjonen bak hver bevegelse – fra den første kroppslige impulsen som setter alt i gang, til avslutningen. Dette gjør at det spontane og impulsive i koreografien blir veldig synlig, selv om alle følger bestemte mønstre.

Gradvis får dansen og musikken høyere volum, og samtidig som Braults musikk bygges ut med flere elementer som bass, melodilinjer med synth og til slutt trommer til den fyller hele rommet, har utøverne begynt å ta mer plass på scenen, og bevegelsene har blitt store. Allerede her kommer Gravels uhøytidelige lek med konvensjoner smått til syne – deler av bevegelsesrepertoaret virker å være hentet fra moderne dans og jazz, men utføres på en stilisert måte. Det er dynamisk og stort, og ikke minst gøy, å se på som følge av innslagene av små, improviserte elementer, og det står i effektiv kontrast til den tilbakeholdte begynnelsen.

Å finne sammen Dramaturgisk kunne forestillingen godt ha fortsatt i dette sporet og kjørt på med mer av det samme, men isteden tas stemningen helt ned til det hverdagslige med et befriende brudd som inviterer publikum dypere inn i materialet. Før Braults musikk dør ut, ommøblerer ensemblet scenen, et teppe rulles ut på gulvet og to mikrofonstativ stilles opp. Alle setter seg ned og stirrer på oss med en blanding av kjedsomhet, irritasjon, alvor og tilgjort høflighet til et lydspor med en fiolinsonate av Bach. Stirringen varer akkurat lenge nok til at jeg begynner å bli beklemt, før en av utøverne reiser seg, går til mikrofonen, tar ordet og sier «Uh, hello, My name is Adrian, and I’m here to create som tension». En etter en kommer utøverne opp og presenterer seg og forteller hvorfor de er der.

Begrunnelsene er en blanding av alvorlige og banale, og kontrasten mellom Bachs følelsesladde, høytidelige musikk og den kleine stemningen som oppstår gjennom pausene og nølingen i introduksjonene, er veldig morsom. Det er ubetalelig når en av utøverne forteller at han er der fordi han er spesiell, for deretter å gi seg rolig i kast med en nølende, usikker solo på teppet foran de andre der han liksom gir opp underveis i dansen. Dessuten er dobbeltheten som etableres gjennom disse presentasjonene interessant fordi alle bruker sine egne navn, og slik sett representerer seg selv på scenen, samtidig som man overhodet ikke kan være sikker på at de ikke bare spiller en karakter for anledningen. Kanskje skyldes det at jeg har sett flere av kompaniets forestillinger over tid, men jeg synes den menneskelige sårbarheten som skinner gjennom i denne delen av forestillingen har et annet nærvær i seg enn den utøverne ofte ellers eksponerer for publikum.

Motstand og samstemmighet Videre er det elegant hvordan snakkingen glir sømløst over i koreografi underveis: Noen reiser seg og setter seg igjen, andre begynner å gå prøvende utover gulvet bak sofaene og noen soloer vokser til prøvende, knotete duetter der nettopp friksjonen mellom utøverne betones. To står ved siden av hverandre litt bak på scenen og gynger litt klønete og usikkert fram og tilbake i takt, andre holder hendene rundt halsen på hverandre, men det er hele tiden en motstand i intimiteten som skaper distanse mellom utøverne, som om de strever med å kommunisere. Noen står alene. Koreografien i duettene minner om en form for sakte, stakkato tango, og akkompagneres etter hvert av en av danserne i kompaniet som annonserer at han skal spille, før han spiller en minimalistisk poplåt på piano med teksten «my mind goes so fast/ our time is so fast/our dance is so slow». Det er et skjørt øyeblikk som får meg til å tenke at det er det forestillingen egentlig handler om: Om å finne sammen og hvor strevsomt det kan være å finne sin plass i fellesskapet.

Mot slutten, når musikken igjen strømmer utover rommet, ensemblet beveger seg repetitivt med det samme rytmiske rykket i mellomgulvet, og korte soloer av og til vokser ut av denne grunnbevegelsen, slår det meg at jeg sjelden har sett en Carte Blanche-forestilling der hver enkelt dansers individuelle personlighet og temperament har kommet til uttrykk så tydelig. Mye av spontaniteten merkes i kommunikasjonen mellom danserne. Selv den rykkende bevegelsen som på mange måter er klisjéfull og oppbrukt, fungerer så godt i Gravels koreografi fordi utøverne får rom til å tolke den på sin måte med litt ulike variasjoner enten de danser nedover mot gulvet eller står oppreist. Det er også fascinerende å følge med på hvordan alle arbeider med motstanden de møter på når de skal gjøre bevegelsen i fellesskap og ha riktig timing. But Then, We’ll Disappear (I’d Prefer Not To) er full av et solid overskudd som smitter.