Faust som Halloween-grøsser

Da Johann Wolfgang von Goethe var gutt, så han på dukketeater en forestilling om magikeren og vitenskapsmannen Faust. Faust tilhører den tyske legendeverdenen, og lille Johann syntes fortellingen var fascinerende. Han tok med seg Faust videre, og fra han begynte å skrive sitt eget storslåtte verk om Faust til han ble ferdig, tok det hele 60 år. Slik sett kan en si at historien på en måte ble hans egen: verken Goethe eller Faust ble noen gang riktig tilfreds.

Grådige Faust I et rom med hvite, rene møbler, sirlige bunker av hvite håndklær og rekker med hvite bøker møter vi den gamle, sorgtyngede mannen Faust (Anders Høgli). Han ånder og lever for kunnskap, og får aldri nok. Han drikker bokstavlig talt bøker, men ingenting kan slukke kunnskapstørsten hans. I desperasjon tyr den lærde mannen til magi. Siden kommer Mefisto (Maria Dommersnes Ramvi), som er selve djevelen, og tilbyr ham alt han kan ønske seg. I denne forestillingen er Mefisto en lang, engleaktig dame kledd i hvitt fra topp til tå. Hun stavrer på høye hæler, med unaturlig lyse øyne, og i panna hennes lyser to røde djevelhorn. Hun er ganske gæren; noen ganger ler hun hysterisk, andre ganger spyr hun i avsky. Med en stemme som veksler mellom lett rogalandsbris og skummel stormende høstnatt framstår hun som uforutsigbar og redselsfull, selv om hun kan se pen og søt ut.

Den svikefulle friheten Mefisto tilbyr Faust alt han vil ha, men i bytte vil hun ha sjelen til Faust når han dør. Det synes Fast er greit, selv om han jo allerede er en gammel mann. Han kan jo bare ønske seg ung igjen! Den skrukkete masken faller, og Faust blir ung og vakker. Spreke Faust treffer den søte jenta Gretchen (Tora Nilsen), og faller for henne. Nå ønsker han seg at hun skal bli forelsket i ham også. Det gjør hun så klart (Mefisto ordner jo hva det skal være), men ønsket innfris til en høy pris. På grunn av Faust blir hele familien til Gretchen drept, og jenta selv settes i fengsel. Etter en liten time slutter forestillingen om Faust her, på samme sted som Goethes Fausts første del.

Sinnets og kroppens begjær I begynnelsen tror vi på desperasjonen til Faust når han undrer på livets spørsmål, og prøver å nå den innerste marg i stammen: hva er det som holder verden sammen? Men etter at Mefisto kommer inn i bildet og Faust blir mest opptatt av Gretchen, mister han liksom det nysgjerrige fokuset sitt. Fra nå av er det lyst og opplevelser som står i sentrum. Han mister spørsmålet sitt av syne, og blir mer opptatt av fysisk enn av mental tilfredsstillelse. Det er ikke gull alt som glitrer. Faust blir ikke tilfreds selv om han får oppfylt ønskene sine. Suksess er ikke lykke, og larven blir aldri mett.

Skremmende og rikt I Faust for kids er lyd og lys urovekkende og halloweenaktig der det veksler mellom varmt, hvitt, med lyder av bier og fugler og kjærlighetssang, til rufsete, møkkete lys og hard technomusikk. Lydbildet i forestillingen er vakkert, mørkt og detaljrikt. Hjerteskjærende skrik, kinaputter og overtydelige lyder av ledd som knekker og dører som skriker gir en tegneserieaktig effekt, noe som fungerer veldig bra. Skummelt er det også. Scenografien er frisk og funksjonell, og byr på mange overraskelser. Ut av skap og skuffer ramler epler og høstløv, ballonger og såpebobler. De bidrar til å gjøre forestillingen detaljrik og spennende for store og små.

Regissør og dramaturg er flinke til å variere tempoet i forestillingen; fra undrende, reflekterende ro til hissige, løpske ritt når fortelleren skal berette alt om Gretchen på en gang. Da går det så fort, og til så mye støy, at det er plent umulig å få med seg all teksten. Men villskapen kommer klart fram, og det er kanskje det viktigste.

Monumental utfordring Det krever mot å gi seg i kast med en så kolossal klassiker som Faust. Å skulle formidle dannelsesmursteinen til den vanskelige målgruppa av barn fra ti år og opp er kanskje enda mer utfordrende. Med en knapp time til rådighet, må kompleksiteten i historien selvsagt ofres, men viktige poeng illustreres ordløst underveis. ”Det skal ta tid å lære, og øvelse gjør mester”, ser vi når Gretchen prøver å lære seg sjonglering. ”Det som synes godt kan være ondt”, tenker jeg når lyden av glade bier brått begynner å minne mer om fråtsende kadaverfluer.

Ved å legge inn lekne detaljer får ensemblet sagt mye mer enn den teksten de får plass til.