Farvel dansekunst!

Kort fortalt er det noen radikale grep som gjøres i Kulturdepartementets budsjetter. Argumentasjonen er at det skal ryddes. Denne ryddingen synes å være samkjørt med en rydding i Kulturrådets portefølje. For tiltak som før har vært på post 78 på statsbudsjettet (og en del andre poster), samt tiltak av mer driftsartet karakter i Kulturrådet (Regionale kompetansesentra for dans, driftsstøtte ordningen, amatørteater og spel m.m) skal samles og forvaltes av Kulturrådets direktoratlinje. Det betyr at administrasjonen av disse tiltakene skal gjøres av Kulturrådets byråkrater, mens beløpet skal fastsettes politisk (ifølge det samme dokumentet). Det er altså en styrking av Kulturrådets administrasjonsoppgaver og utvidelse av deres administrasjon. De skal nemlig ikke underlegges den kunstfaglige vurderingen som foretas av fagfeller (Norsk Kulturfond) men holdes utenom dette.

Nå kan man si at det ikke betyr noe om byråkraten sitter i Kulturrådets lokaler eller hos departementet; de jobber fortsatt med statsbudsjettet. Men å tilføre ett ledd til i rapporteringskjeden kan slik jeg ser det, ikke kalles noe annet enn mer byråkratisering, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor dette er valgt? (Tiltakene skal nå rapportere og forholde seg til byråkratene i Kulturrådet, som forholder seg til byråkratene i Kulturdepartementet, som igjen skal forholde seg til politikerne). Fordelene er at man kan sammenligne tiltak bedre og sørge for mer likebehandling argumenteres det for. Men all den tid summene fastsettes politisk er det vanskelig å se det som noe annet enn en skinnbehandling. Ulempene er mer utgifter til administrasjon og sentralisering av makt i udemokratiske og mindre transparente strukturer samt at man sår tvil om Kulturrådets forståelse av armlengdes avstand, så lenge de samme byråkratene skal innstille til fagutvalg som treffer avgjørelser. Det er også uklart hvordan forvaltningen konkret skal foregå: Hvordan en kommer inn eller ut av denne posten er uklart? Hvilken kriterier som skal legges til grunn for de ulike tiltakene får vi heller ingen idé om? Hva med ekstra bevilgninger – hvordan skal de ulike tiltakene jobbe for det? Kulturrådet har en stor oppgave i å utvikle en transparent praksis i denne utvidelsen av sitt byråkrati. Ja – Kulturrådets direktør kommer til å få mye å redegjøre for i tiden som kommer.

Det positive med ryddingen er at det åpnes for en styrking av dansefeltet. De regionale kompetansesentrene for dans blir en del av den nye direktoratslinjen i Kulturrådet og styrkes med tilsammen 7,3 millioner kroner (fra cirka 5,5 i dag). Jo Strømgren Kompani løftes inn i statsbudsjettet med 3. millioner kroner. Det samme gjør Verdensteateret – også de med 3. millioner kroner. Mens Danse- og Teatersentrum styrkes med 500 000 kroner og Danseinformasjonen styrkes med 400 000 kroner. Dette kan man jo bli glad for, eller?

Selvfølgelig blir man glad på deres vegne, men hvem har fått betale prisen? Det skriver de ingenting om, men om man leter i tallene finner man et slags svar. Norsk Kulturfond (det vil si de søkbare midlene i Kulturrådet) foreslås redusert fra i overkant av 1 milliard kroner til cirka 860 millioner. Det er en reduksjon på 176 millioner fra potten som vurderes av fagfeller og basert på kunstnerisk kvalitet. Nå kan man si at dette ikke helt stemmer, for eksempel mottok Regionale kompetansesentre for dans 5,3 millioner kroner av disse midlene som de tar med seg over i den nye direktoratlinjen. Det samme er tanken med de andre tiltakene som nå løftes ut av Norsk Kulturfond og over i administrasjonen. En oversikt over midlene som følger tiltak ut av Norsk Kulturfond og inn i Kulturrådets administrasjon ligger vedlagt statsbudsjettet. Men denne listen gir en flere spørsmål enn den gir svar. Ifølge Kulturrådets nettsider hevdes det at fondet vil få en reell økning på cirka 30 millioner når man trekker fra de utflyttede tiltakene. Det innebærer i så fall at en rekke tiltak nå løftes ut av den kunstfaglige vurderingen og direkte over til statsbudsjettet. Men her bør departementet og Kulturrådet hurtig redegjøre for sine tall og hvilke tiltak det er snakk om, for i tall ser dette ikke bra ut for den frie kunsten.

Og uansett hvordan tallene fordeler seg, er det en svekking av en kulturpolitikk hvor kunstfaglig skjønn og den frie kunsten står i forsetet. Støtte som baserer seg på kunstnerisk kvalitet og relevans blir nedprioritert til fordel for en kulturpolitikk som nødvendigvis tar andre hensyn og hvor det handler mer om å forbli støtteverdig enn å bli til noe. Når det er sagt, mener jeg vi også trenger slik kultur og ordninger som legger til rette for livslange kunstnerskap og kontinuitet. Men en slik dreining er et paradoks, all den tid målsetningene til regjerningen beskrives som et ønske om å legge til rette for et mangfoldig, dynamisk og aktuelt kulturliv. Dette er politikk som prioriterer det stikk motsatte. Og verre – for prosjektbaserte danse- og scenekunstnere er dette intet mindre enn ett hardt slag i tryne i en allerede presset situasjon. Alt tyder på at noen har smettet inn på statsbudsjettet og tatt stigen med seg.

Man har løftet Jo Strømgren Kompani og Verdensteateret inn på statsbudsjettet samtidig som man har gjort det vanskeligere for alle andre å oppnå en posisjon hvor det er mulig å få til det samme. Med mindre penger i kassa blir kampen om prosjektmidlene større. De som har jobbet frem dette skal ha æren for å ha reddet to viktige kompanier, men også for å ha slått døra i tryne på en hel generasjon etter dem. Men fortvil ikke prosjektbaserte dansekunstnere, for om dere ikke får penger til deres kunstneriske prosjekter framover må man anta at dere får rikelig med mulighet til å dra på residenser og drive nettverking, samt kunnskap om deres kunstart (jmf. styrkingen av de regionale dansesentrene, Danse- og teatersentrum og Danseinformasjonen.)

Slik jeg ser det er regjeringens styrking av dansefeltet slett ingen styrking av «feltet», men resultatet av at noen sentrale aktører har drevet fram seg og sine. De har gitt seg selv mandatet å snakke for feltet, men egentlig har de snakket om noen få (og seg selv – kan bevilgningene tyde på). Kulturpolitisk er det en radering av dansen som en kunstart som tåler å drives frem av kunstfaglige vurderinger i dette landet. Og i mine øyne en god grunn til å frykte at denne kunstarten på sikt vil miste sin relevans. Det er paradoksalt at dette i stor grad må kunne sies å være drevet fram av de som påberoper seg å kjempe dansekunstens sak.

Vi har ventet i over et år nå på en scenekunstmelding som skulle stake opp kursen for kunnskapsbasert politikk for hele scenekunstfeltet. Statsrådsbytte og koronasituasjonen får skylden for at den ikke er kommet enda – og det er fortsatt uvisst når, eller om den i det hele tatt kommer. Samtidig foretas det store omveltninger i scenekunstpolitikken. Årets statsbudsjett syr nok en lapp på lappeteppet. Men en helhetlig politikk basert på faglig innsikt og innspill fra hele feltet, som tar hensyn til alle parter og livslange kunstnerskap, er dyttet enda lengre fram i tid. Nok en gang var det noen som trodde de var alle i norsk scenekunst. Tiden er overmoden for å rydde opp i det lappeteppet norsk scenekunstpolitikk er blitt, at man ser scenekunstpolitikken i sin helhet, og det skapes strukturer som også fremtidige generasjoner av kunstnere kan vokse og utvikle seg inn i. Men det krever at flere parter lyttes til av kulturpolitikere og byråkrater når det lages løsninger. Dessverre kan det samme synes å gjelde noen organisasjoner som har påtatt seg å jobbe for «feltet».