Farlig kunst?

Dette er en kommentar til den siste tidens debatt, satt i gang av Buskerud fylkeskommune og Scenekunstbruket, i forbindelse med at turneen til Hege Haagenruds forestilling De grenseløse i Den kulturelle skolesekken ble stoppet på initiativ fra Buskerud fylkeskommune.

Først vil vi takke og berømme Scenekunstbruket for at de tar denne saken på alvor, og at de forholdt seg konstruktivt til problemet ved å invitere til et dagsseminar den 28.januar, der en av de to undertegnede deltok. Det er viktig at diskusjonen om hva slags kunst som faktisk turnerer i skolesekken får fokus og rom.

Vår agenda her er imidlertid å kommentere Tora Ferner Langes reportasje fra Scenekunstbrukets seminar, "Når kunsten blir dødelig", publisert på scenekunst.no 1.februar. Vi opplever at fokuset i reportasjen, og i debatten rundt forestillingen på dagsseminaret, er forskjøvet fra det vesentlige.

Først vil vi gi en liten kommentar til begrepet ”farlig kunst”, som er blitt brukt om Hege Haagenruds forestilling. Hva er egentlig farlig kunst? Hva er det i så fall som gjør den farlig?

Disse spørsmålene springer ut fra en forståelse der kunsten ikke kan sjokkere eller skremme i seg selv, på ordentlig, fordi den nettopp er kunst. Rammen som kunsten utgjør, som avgrenser kunstverket fra dets kontekst, tillater det sjokkerende og provoserende, fordi vi vet det er oppstilt for oss, fordi vi vet det er kunst. Sjokket og redselen er jo nettopp en opplevelse av at man ikke har distanse, at man ikke kan kontrollere, og at noe er potensielt skadelig.

Med andre ord, så lenge kunst er kunst, kan ikke kunst egentlig være farlig. Vi kan kanskje sammenligne dette med debatten rundt voldelige filmer og dataspill. Der er det mange ganger blitt fremholdt at de som ser eller spiller er klar over at det er en film eller et spill de forholder seg til, og at den måten de oppfører seg på eller det de tåler å se innenfor denne rammen, ikke kan sammenlignes med det de gjør eller tolererer i den virkelige verden.

Kunsten kan potensielt være farlig der det ikke lenger er et klart skille mellom kunsten og konteksten rundt, når publikum ikke vet om det er virkelighet eller fiksjon. Kunsten virker direkte inn på, og med, det livet som den er ”utstilt/utspilt” i, som for eksempel i Morten Traaviks ”Miss Landmine”-prosjekt, der han arrangerer missekonkurranse med landmineofre. Men også her stiller vi spørsmål til bruken av ordet farlig – kanskje forstyrrende er et bedre ord.

Vi kan samtidig si at det potensielt kan være farlig når kunsten ikke inviterer til refleksjon, når den ikke har flere lag og dimensjoner, når publikum ikke har mulighet til estetiske erfaringer i møtet med kunstverket.

Å gjøre et budskap lekkert og fengende, eller utnytte kunstens virkemidler til å fremme en sak uten å skape refleksjon rundt denne, kan være farlig. Men det å formidle et budskap uten åpenhet og rom for refleksjon, kan vel heller ikke sies å være kunst. Når kunsten gjør det den er forventet å gjøre, når den oppfyller en forutbestemt oppgave – som å formidle et spesifikt budskap – uansett om dette er vakkert pakket inn, må kunsten sies å være instrumentalistisk. Derfor er det her heller ikke snakk om farlig kunst, men om at kunstens forførende virkemidler kan være farlige i feil hender; kunsten har blitt propaganda.

Det vi kunne hatt lyst til å diskutere er heller hvordan kunst kan skape refleksjon. I vår praksis som kunstnere er det nettopp dette vi finner interessant; hvordan vi, gjennom helheten av kunstopplevelsen, kan skape et rom for at publikum kan reflektere over det de opplever med hele seg.

Derfor opplever vi det noe merkelig når debatten rundt avlysningen av Haagenruds forestilling dreier inn på hvordan vi kan lage et apparat rundt den kunsten vi sender ut, for å ”ta hånd om” (den eventuelle) refleksjonen eller reaksjonen etter forestillingen. Burde ikke refleksjon være en del av kunstuttrykket?

Vi tenker det er viktig at vi i denne debatten også bør ansvarliggjøre kunstnerne i forhold til formidlingen av og rundt kunstverket. Dette burde jo også kunstnerne selv være interesserte i, for på denne måten å faktisk få møte sitt publikum. Spørsmålet om hva man ønsker å oppnå ved å ta tak i en utfordrende og aktuell tematikk blir hengende i luften. Å sette en tematikk på dagsorden er vel og bra, men hvorfor dette skal gjøres med kunst, er et spørsmål vi kunstnere må tørre å stille oss selv. Er kunst det rette mediet for denne tematikken? Vil vi åpne for en fri refleksjon, eller har vi en agenda om å si at noe er rett eller galt? Vi er enig i at alt kan og bør tematiseres i kunsten, MEN det må gjøres med kunstnerisk kvalitet.

Det vi synes er interessant å diskutere i forhold til forestillingen De grenseløse, er om den er kunstnerisk god nok til å bli sendt ut på turné i Skolesekken. Det er i så fall fordi den er kvalitativt for dårlig, og ikke fordi den er potensielt ”farlig”, at den burde stoppes. Vi opplever dessverre forestillingen som et estetisert portrett av en lidende jente, et forfinet speil på det ungdommene er midt oppe i selv, altså at den ikke evner å skape rom for refleksjon. Hvorfor er alt så pent, lekkert og velkomponert? Vi vil ikke gå så langt som å si at forestillingen fungerer som propaganda for en livsstil, men våger oss til å spørre om dens manglende åpenhet i forhold til fremstilling av tematikken er det som gjør den problematisk, og potensielt farlig.

Når vi etterlyser et refleksjonsrom handler det om at vi i forestillingen De grenseløse ikke ser at noen bilder eller handlinger abstraheres, eller tas langt nok til at de virkelig berører eller opprører. Hvor er den virkelige frustrasjonen? Handlingene som utføres har ingen faktisk effekt på utøveren, en effekt som videre kunne ha skapt affekt i oss publikummere. Vi ser ikke at utøveren sliter på ordentlig; hvorfor hopper hun tau i bare 30 sekunder, og ikke i 10 minutter så svetten renner og hun må hive etter pusten?

For oss fremstår forestillingen De grenseløse mer som en opplysningsfilm for ungdom om hvordan anorexia og selvskading kan arte seg – noe som kanskje kunne passet i en gruppeterapitime. Vi tror sikkert at den kan berøre de som har erfart dette på kroppen selv, ved at de kan kjenne seg igjen i det de ser, men vi mener dette ikke holder mål når den er ment å skulle vises, som kunst, for alle ungdomsskoleelever.

Om det er en konkret debatt rundt tematikken selvskading og anorexia man ønsker, må vi kunne spørre om det er DKS' oppgave å formidle slike prosjekter. Om man ønsker å bruke kunst for å skape refleksjon rundt tematikken, burde det etter vårt syn være en del av det kunstneriske arbeidet å finne en form som skaper rom for refleksjon. Å sette av mer enn 25 minutter, som er en vanlig lengde på forestillinger i DKS, kan kanskje være en god start.

Ina Coll Kjølmoen og Venke Sortland står bak Landing, som har som formål å initiere, produsere, og støtte opp om steds- og målgruppespesifikke scenekunstprosjekter, bidra til å spre dansekunst til nye publikumsgrupper og sette i gang utvikling og forskning på dette feltet. www.landing.no