Tigerstadsteatret, 2017

Fargerike og brølende Tigerstadskids

Tigerstadskids er en interaktiv teaterinstallasjon på barnas premisser: I lydinstallasjonens kriker og kroker forteller intervjuede Oslo-barn sine historier, mens de besøkende barna deretter gjenforteller disse til prosjektets skapere med sine egne ord.

En ettårig feltstudie, basert på samtaler med flere hundre Oslo-barn i grunnskolealder, danner grunnlaget for Tigerstadskids, et samarbeidsprosjekt mellom det nystartede Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater. I utgangspunktet skulle Tigerstadsteatrets kunstneriske ledere, Wenche Viktorsdatter, Hilde Brinchmann og Toril Solvang, bruke disse intervjuene som en informasjonsbank til sine framtidige teaterprosjekter for barn og unge. Målet var å samle mest mulig materiale om hva de ulike tigerstadbarna egentlig er opptatte av, hva de er redde for, hva som gjør dem glade og hva de drømmer om, og dermed lage teaterforestillinger som treffer denne målgruppen på best mulig måte. I stedet for å bare lagre denne informasjonsbanken, ble deler av den satt ut i Rådhushallen som en teatral lydinstallasjon formet som Tigerstaden selv – like mangfoldig og fargerik som intervjuobjektene den huset.

På jakt etter tingene som snakker
I feltrommet, som ligger lokalisert under Maridalsvannet, blir en barneskoleklasse ønsket velkommen av en ekspedisjonsleder ikledd et safariantrekk. Hun forklarer barna prosjektets konsept og forteller dem hva de skal gjøre på safari gjennom tigerstadsjungelen. Barna er forventningsfulle og snakker i munnen på hverandre. Skuespilleren tar det med knusende ro, og informerer barna entusiastisk om at de skal lete etter tingene som snakker! Det kommer så inn tre safarikledde ekspedisjonsledere som henter hver sin gruppe bestående av cirka 10 barn. Idet vi kommer ut av feltrommet ser vi den fargerike Tigerstaden bre seg ut foran oss. Alle bydelene er representert i installasjonen, fra Grorud til Søndre Nordstrand, og der Akerselva munner ut finner vi Oslofjorden med sine små øyer som man kan hoppe rundt på. Ikke så langt fra fjorden står en stemmeurne i form av et miniatyr-rådhus plassert. Her får barna komme med skriftlige forslag, direkte til ordfører Marianne Borgen, til hvordan Oslo kan bli en bedre by å bo i. På åpningen av prosjektet forklarte Borgen at målet med dette er at barn og unges stemmer i større grad skal bli hørt i demokratiet vi lever i.

Scenografien representerer stedene som de intervjuede barna har et forhold til og er opptatte av, både på konkret (bydelen der de går på skole) og tematisk (rom som «skumlegangen», «legekontoret» og «drømmerommet») vis. I disse rommene forteller de intervjuede barna om hva de er redde for, de kroppslige følelsene, og sine drømmer og mareritt. Installasjonen er bygd opp av ulike hus og kroker som barna kan gå på ekspedisjonsferd inni på deres jakt etter de rare tingene med stemmer inni seg.

Jeg henger meg på en gruppe som får basecamp i Sagene. Barna blir her gitt individuelle instrukser om å lete etter en spesiell ting som snakker: en cupcake, en fotball, en bamse, en bok, en sko, en koffert. De skal lytte til barnas stemme inni disse tingene og rapportere tilbake hva de har hørt. Barna løper rundt på jakt etter objektene de har fått utdelt med stor entusiasme, og blir raskt gitt en ny ting når de har rapportert funnene sine til ekspedisjonslederen. Utseendet på objektene som huser lydfilene av de intervjuede barna, forteller noe om hva de disse barna snakker om. Lydfilen som ligger gjemt i en cupcake handler for eksempel om ei jente som forteller om den gangen ovnen hjemme ble ødelagt da hun sto klar med en muffinsrøre, så da måtte hun steke dem hos naboen. Hvis man legger øret inntil den hengende skoen, får man høre om jenta som vil bli friidrettsløper når hun blir stor. Denne vekslingen mellom det hverdagslige og de store drømmene, gir et fint innblikk i hvor sammensatt barnas virkelighet er, og illustrerer hvordan barn kan vise like mye entusiasme når de forteller om sine favorittfag på skolen, som den gangen de tok en high five med Usain Bolt.

Litt mer teater
Det teatrale aspektet ved teaterinstallasjonen står ekspedisjonslederne for. De setter stemningen for barna allerede før de entrer tigerstadsjungelen, fordeler objekter til barna, noterer ned fortellinger og innfall fra dem, og leder dem til det hemmelige stedet hvor man virkelig må liste seg for ikke å bli sett. Observert blir vi likevel der vi lusker oss opp den majestetiske trappen i rådhuset, av en japansk turistgruppe som tilsynelatende synes Tigerstadskids er mer spennende å se på enn rådhusets imponerende interiør. Jeg synes at dette teatrale aspektet ved installasjonen kunne ha vært litt mer aksentuert, for eksempel gjennom enda en slik post hvor skuespillerne ventet med oppgaver til barna.

Tigerstadskids, Tigerstadsteatret, 2017, foto: Hilde Elisabeth Bjørk.

Når vi kommer på toppen til det hemmelige stedet, har vi utsikt over hele Oslo by. På dette tidspunktet har kunstnerisk leder Hilde Brinchmann slått seg til gruppen vår, også hun ikledd safarikostyme. Etter at vi har speidet utover Tigerstaden og snakket om de ulike bydelene, samler vi oss i en ring på gulvet for å komme med forslag til hvordan Oslo kan bli en bedre by å bo i. Gruppen jeg følger denne dagen er opptatt av å forbedre sin egen skolehverdag: De foreslår heldagsskole uten lekser, varm kantinemat slik de har i Sverige og flere turer i skoletiden. Forslagene blir notert av ekspedisjonslederne, og senere lagt i stemmeurnen for å leses av ordfører Borgen personlig, som for øvrig lovet barna på åpningen at hun skulle lese og ta til seg ethvert forslag. Den andre gruppen som sitter ved siden av oss, hadde fokuset et litt annet sted, forteller en ekspedisjonsleder meg etterpå: De som bor på gata må få tak over hodet!, ønsket barna blant annet å formidle til ordføreren.

Når Brinchmann til slutt spør barna hva de mener Tigerstadsteatret burde lage teater om i framtiden, svarer de at de gjerne vil se teater om Gamlebyen og historiske hendelser, om viktig ting som skjer rundt i verden og om kjente steder i Europa (for eksempel Eiffeltårnet). Jeg må innrømme at jeg blir litt tatt på sengen av disse svarene da de representerer noe helt annet enn det jeg egentlig forestiller meg at 4.–6. klassinger interesserer seg for. For meg understreker dette at det å lage engasjerende teater for barn og unge fordrer en åpen og kontinuerlig dialog med denne målgruppen.

Entusiastiske små tigre
«Alle barn og unge i Oslo skal få oppleve teater som vil bety noe for dem resten av livet», heter det i programmet, en ambisiøs målsetting fra Tigerstadsteatret. Det er en kjensgjerning at barn og unge i Oslo har svært forskjellige levevilkår og bakgrunner, og at det å skulle treffe alle barn dermed er et svært utfordrende mål. Det omfattende feltarbeidet som teatret har gjennomført og denne første avlagte eksamensprøven, vitner om et teater som har tatt høyde for at tigerstadbarna nettopp er svært ulike, men at dette mangfoldet er deres styrke. Midt i mylderet av barnas ulikhet forstår man dog med Tigerstadskids at de på mange måter likevel er ganske like: de har samme behov for trygghet og å bli sett, og de har alle ønsker og håp for framtiden.

For å kunne lage teater for alle barn og unge i hovedstaden, som attpåtil vil følge dem resten av livet, krever det ikke bare enorm innsikt i hva barn til enhver tid er opptatte av, men også hva som fungerer og ikke fungerer i en teatral setting. Barn er et krevende publikum å lage teater for da man konstant må jobbe for å fange oppmerksomheten og styre den i riktig retning, og teatret er en flyktig kunstart som alltid innebærer et aspekt av det uforutsette. Når det kommer til barneteater blir dette særlig markant ettersom tilskuerne ikke nødvendigvis styres av teaterkutyme og det vi voksne kaller vanlig folkeskikk. I den hensikt er den interaktive formen ofte svært effektfull, fordi den lar barna reagere og delta på en måte som kanskje ligger nærmere deres natur enn den klassiske inndelingen mellom utøvere og publikum, selv om det også her selvfølgelig er individuelle forskjeller mellom barna. Jeg opplever den interaktive formen i Tigerstadskids som ganske forsiktig – barna styres delvis i sine opplevelser, samtidig som de står relativt fritt til å utforske installasjonen på egen hånd.

Tigerstadsteatret 2017

Tigerstadskids har preg av å være en slags testsone for Tigerstadsteatret både hva gjelder regi, dramaturgi og det rent praktiske ved gjennomføringen. Brinchmann er til stede med notatblokken og følger med på det meste som skjer: hva fungerer, hva fungerer ikke? Hva synes barna er morsomt og hva synes de er kjedelig? Hvilke gruppestørrelser er ideelle? Dramaturgien er dermed ikke helt spikret, men endrer seg visstnok noe etter hvordan hver enkelt gruppe fungerer. Et viktig element er også at barna skal kunne komme med umiddelbare tilbakemeldinger til ekspedisjonslederne. For eksempel når en jente returnerer til sin ekspedisjonsleder for å avgi rapport om den historien hun har hørt, og forteller at hun hadde problemer med å forstå hva de sa på lydopptaket fordi de snakket så lavt. «Ok, da må vi skru opp lyden, da», sier ekspedisjonslederen og noterer. På denne måten blir barna tatt på alvor – helt ned på detaljnivå.

Når utforskningen i tigerstadsjungelen er over hører jeg en jente spørre en ekspedisjonsleder om de ikke kan lete etter «flere sånne ting». Idet vi har tatt plass i feltrommet igjen for en debriefing av det vi har sett og hørt, spør en annen om det er lov å komme tilbake uten ledsagelse av voksne. Dette, i kombinasjon med den utbredte entusiasmen som jeg bevitner underveis, tyder på at teaterinstallasjonen har falt i smak hos de små observatørene. Det forstår jeg godt. Tigerstadskids bærer preg av uttesting og forsøk, dog ikke i negativ forstand, men mer som en slags dramaturgisk form på barnas premisser. Prosjektet vitner om et teater som ønsker å ta barna på alvor og la deres stemmer forbli hørbare i lang tid etter at teaterinstallasjonens vegger er tatt ned.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER