Foto: Erik Berg. Scenografi: Paul Steinberg. Kostymer: Nicky Gillibrand. Lysdesign: Mimi Jordan Sherin

Fantasiløs sexlek med spakt lydspor

Omtrent alt som kan gå galt går galt i Operaens nye versjon av Don Giovanni.

For andre gang på rad av to mulige er en nyoppsetning på hovedscenen opprinnelig fra English National Opera (ENO), og for andre gang har jeg vanskelig for å se hvorfor man har valgt å importere akkurat denne. Riktignok var den forrige, Lucia di Lammermoor, en ti år gammel leieproduksjon, mens det denne gangen er snakk om en såkalt “samproduksjon” med ENO og Theater Basel, med London-premiere i 2016. De ulike begrepene innebærer vel noen formelle forskjeller, men heller ikke denne produksjonen synliggjør noen åpenbare fordeler ved å se til England.

Mozart og Da Ponte Don Giovanni handler om fiksjonens mest notoriske skjørtejeger, Don Juan, som dukket opp første gang i et teaterstykke av Triso De Molina tidlig på 1600-tallet. Operaens handling kretser rundt tre erobringer som ikke går etter planen. Først Donna Anna, som etter eget sigende kjemper imot, og påkaller sin far Kommandantens oppmerksomhet når hun forsøker å holde tilbake og demaskere den ukjente gjerningsmannen. I basketaket som oppstår dreper Don Giovanni Kommandanten. Deretter dukker den forsmådde Donna Elvira opp, rasende fordi han lot henne i stikken etter å ha lurte henne til sengs med løfter om giftemål. Hennes klager faller for døve ører, og isteden forsøker Don Giovanni å forføre bondejenta Zerlina i hennes eget bryllup. Operasjonen forpurres av brudgommen Masetto, den illsinte Donna Elvira, og Donna Anna og hennes forlovede Don Ottavio som mistenker ham for mordet på Kommandanten. Don Giovanni er ikke snauere enn at han likevel påbegynner en fjerde kurtise, av Donna Elviras tjenestepike, men kommer ikke lenger enn til å synge en serenade under balkongen hennes før han innhentes av forfølgerne. Han snor seg unna så lenge han kan og nekter å ta lærdom av noe som helst, før moralen ser ut til å seire og Kommandantens gjenferd trekker ham med seg ned i helvete.

Don Giovanni er kanskje operahistoriens mest psykologiserte karakter. Er han en karismatisk forfører, en grenseoverskridende manipulator eller en kynisk seksualforbryter? Impulsiv livsnyter eller narsissistisk psykopat? Og hva med kvinnene som faller for ham, lar de seg lure, overbevise, synes de en natt med ham er verdt enhver pris, eller er det snakk om rene voldtekter der de ikke har noe valg? Mozart og Da Ponte gir få opplagte svar. Potensielt seksuelt samkvem foregår alltid utenfor scenen, og det er ikke gitt hvor langt Don Giovanni og Zerlina kommer før de stadige avbruddene, eller i hvilken grad hun og Donna Anna er frivillige deltakere eller kjempende og flyktende ofre. Flertydigheten i Don Giovannis karakter gjenspeiles i verkets særegne blanding av komedie og drama. Plotet ligger nært opptil en typisk forvekslingskomedie, men de makabre innslagene av drap og vold og musikkens dystre understrømmer åpner for langt mer komplekse sammenhenger enn i den gjengse opera buffa.

Flertydigheten som forsvant
I Richard Jones’ regi det ikke mye igjen av denne flertydigheten. Det handler om sex. Punktum. Rått, rett på sak, kynisk – og dørgende kjedelig og forutsigbart. Donna Anna er “med på leken” i et slags voldelig rollespill med finlandshette og kniv, og Kommandanten er i naborommet og i full gang med å forføre (fornedre?) en annen kvinne, som blant annet må stå på alle fire foran ham, når han hører datterens skrik og tror han kommer henne til unnsetning.

Det riktignok ikke like overtydelig hva Zerlina vil eller ikke vil, og Donna Elvira virker oppriktig fortvilet og forelsket, men det ser ut til å komme av godt karakterspill av henholdsvis Caroline Wettergreen og Marita Sølberg, snarere enn av den overordnede kunstneriske idéen. I programmet reduseres i alle fall alle involverte til slaver av sitt eget begjær. Under overskriften “Hvem er hvem i Don Giovanni” har alle rollefigurene fått en kort biografi, basert på tolkningene i denne produksjonen. Det er ingen generell presentasjon, men ligner snarere på en blanding av journalnotater fra en psykiater og vurdering av søkere til en tvilsom realityserie, med hovedvekt på seksuelle preferanser og emosjonelle tilkortkommenheter. Alle kvinnene lider av en uimotståelig patologisk tiltrekning mot Don Giovanni, styrt av et ønske om å bli dominert og kontrollert, og mennene har diverse incestuøse komplekser. Kommandanten “finner nytelse i å være voldelig mot kvinner, også sin egen datter”. Don Ottavio ønsker å “være både Annas far og elsker”. Donna Anna “undertrykker en tiltrekning mot voldelige menn” og Donna Elvira “liker lidelse”. Zerlina “bruker ikke og tror ikke på prevensjon” og Donna Elviras kammerpike lider av et syndrom som gjør at hun får orgasme når hun hører Don Giovannis stemme. Forfatteren av dette forsøket på å gjøre opera til kiosklitteratur er ikke oppgitt, men det er kanskje like greit.

Hva i all verden er dette? Ikke et vondt ord om BDSM som seksuell preferanse for voksne samtykkende partnere, som det heter, men Don Giovanni handler da vitterlig om noe mer? Hva skjedde med det kompliserte, det tvetydige, det uutsigelige? Den berusende romantikken, den sønderrivende kjærligheten? Det naive, fåfengte håpet? De motstridende følelsene man ikke skjønner bæret av? Alt man skulle ønske man var, sa, tenkte og gjorde, og alt det man ender opp med å drive med isteden? Selvsagt handler Don Giovanni om sex, og operahistorien har sikkert sett nok av blyge oppsetninger der vage antydninger og blaute eufemismer råder, men når de seksuelle undertonene blir hovedtema på maks volum og det vonde, farlige og ukjente klaskes åpenlyst på bordet under grell belysning, er fortryllelsen brutt. Klokka har slått tolv, gresskaret er knust og alle er gått hjem, før forestillingen i det hele tatt er begynt.

Snedighet og inflasjon
Scenen er bar og nedstrippet, og skaper inntrykk av en kald og autoritær verden. Handlingen foregår inni en svær firkantet boks med kalde lysstoffrør i taket, og kulisser og kostymer har et fargespekter i brunt, grått, svart og militærgrønt som gir assosiasjoner til diktaturer som Sovjetunionen eller DDR. Boksens innhold fungerer fortreffelig. Flere flyttbare vegger med en masse dører i danner stadig nye rom og avlukker, som på snedig vis legger til rette for handlingens mange møter mellom ulike rollefigurer og deres sniklytting, renkespill, krangling og kurtise. Boksen i seg selv er mindre spennende, ettersom det ser det ut til å ha gått inflasjon i konseptet. Den var et utmerket klaustrofobisk bakteppe i Katja Kabanova, varslet død og fordervelse i flombelyst gigantformat i Pelléas og Mélisande, gjorde for så vidt dystopisk nytte for seg i beksvart versjon i Tosca, og begynte å bli litt utslitt i Wozzeck. Nå håper jeg idéen snart kan ta seg en lang og velfortjent pause.

Musikalsk kollaps
Det er likevel det musikalske som virkelig svikter i denne oppsetningen, og det virker på meg som om mye av ansvaret ligger hos dirigent Christopher Moulds. For det første spilte orkesteret særdeles svakt. Akkurat det kan riktignok skyldes en nødvendig tilrettelegging for sangere som slet med å nå ut. Spesielt var det vanskelig å høre Jakob Bloch Jespersen (Leporello), men heller ikke Anthony Gregory (Don Ottavio) eller Martin Hatlo (Masetto) trengte tilstrekkelig igjennom. Likevel var Moulds fortolkning lite overbevisende i seg selv. Den virket flat og retningsløs, som om han manglet en klar idé, og Mozarts sterke kontraster og elektriske spenningsfelt ble ikke uthevet eller utnyttet. En del av hans tempi var etter min mening altfor langsomme, noe som igjen så ut til å skape problemer for sangerne.

Johannes Weisser virket heller ikke helt i toppform. Skuespillmessig var han overbevisende som en ufølsom og kalkulerende Don Giovanni, men musikalsk var det som om det aldri riktig løsnet. Han hørtes ut til å mangle flyt og overskudd, som om hver eneste frase kostet det han hadde av krefter. Caroline Wettergreen (Zerlina), Birgitte Christensen (Donna Anna) og Marita Sølberg (Donna Elvira) dannet heldigvis sin egen elitedivisjon, og ingen av dem hadde problemer med å nå ut over scenekanten. Jeg vil likevel tro de var noe påvirket av slappe tempi og lav energi i orkestergraven, for jeg synes jeg har hørt alle tre hakket hvassere i andre sammenhenger. Tilsynelatende upåvirket var derimot Jens-Erik Aasbø som Kommandanten. Han fikk virkelig vist frem det han har av kraft og klang, og siste scene, der han som hjemsøkende statue kommer for å hente med seg Don Giovanni til helvete, var et av forestillingens klare høydepunkter.

Sluttscenen inneholder også et regimessig høydepunkt. Intrigen får en egen vri, der moralen ikke går av med seieren. Det er et godt grep, og på mange måter er det som om regissør Jones’ dystre og hardkokte tolkning med dette faller på plass. Dette sluttpoenget får utvilsomt nakkehårene til å reise seg, men veier på langt nær opp for alle nyansene som ble borte på veien.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER