Familieliv i gråsonen

Det går mot slutten av den amerikansk-litauiske regissøren Yana Ross sin oppsetning av Henrik Ibsens skuespill Vildanden (1884) på Teaterkjelleren ved Den Nationale Scene i Bergen. Et skudd høres. Scenen er nesten tom for skuespillere. Én etter én beveger de seg isteden til et rom bak scenen. Det som skjer der filmes live og projiseres på et stort lerret foran publikum i salen: Hjalmar Ekdal kommer inn i loftsrommet til sin far og oppdager at han er skutt. Kameraet zoomer inn på Hjalmar. Han holder hendene opp i et siste forsøk på å overbevise morderen om å spare livet hans. Kulen treffer ham kort og hardt, et sted mellom brystet og magen. Han glir sakte ned mot gulvet mens blodet lager en mørkerød, voksende flekk på den hvite t-skjorten.

Likeså går Gina Ekdal, Doktor Relling og omsider Gregers Werle den samme skjebnen i møte når de trer inn loftsrommet. Soundtracket som strømmer ut av høyttalerne er arien «Casta Diva» fra Vincenzo Bellinis opera Norma. Når Gregers ligger døende på gulvet, kommer 14 år gamle Hedvig Ekdal til syne i videoprojeksjonen på lerretet. Men hun holder ingen pistol i hendene, hun har grepet festet rundt en tryllestav. Hun går ut på scenen igjen og den er omsluttet av et stort, gullbelagt, skinnende teppe som bølger seg elegant i store folder. Musikken skrus opp. Hun stiller seg i scenens midtre og danser med et lurt smil om munnen.

Moderne versjon På denne måten formidler regissør Ross et gjennomgripende alvor i sluttscenen når Hedvig overskrider rammene i Ibsens skuespill ved å rette sinnet sitt utover, på de uansvarlige og selvopptatte voksne. Hedvig er ikke lenger et offer for sitt eget selvmord slik hun er i Ibsens originaltekst, men transformeres snarere til en handlekraftig og hevngjerrig morder. Når Hedvig holder en tryllestav og ikke et våpen, skjer en effektiv forskyvning av grensene mellom virkelighet og drøm. Selv blir jeg fristet til å spekulere i om det er Hedvigs drapsfantasi vi er vitne til.

Forestillingen kan kanskje best beskrives som en modernisert versjon av Vildanden. Scenerommet likner en black box og scenografien består av en sofa, en stol og noen statuer. Persongalleriet i Ibsens originale tekst er strammet inn og sentrerer seg om grosserer Werle, hans kone Berta Sørby, samt hans sønn Gregers Werle, Doktor Relling og familien Ekdal som består av Gina, Hjalmar, hans far Ekdal og datteren Hedvig. Teksten er omarbeidet, men handlingen er i store trekk beholdt og akkompagneres svært ofte av bakgrunnsmusikk. Når Gregers Werle kommer hjem etter lang tid fører hans intense sannhetssøken til at fortiden langsomt avdekkes inntil det får fatale konsekvenser for Ekdal-familien.

Flere tidsmarkører gjør det klart at vi har å gjøre med en nær nåtid. Ikke ulikt originalen driver Gina og Hjalmar Ekdal et fotostudio sammen, men nå lager de hamburgerreklamer og tar bryllupsbilder. 14-årige Hedvigs bursdag er omskapt til et moderne kostymeparty med henne selv utkledd som Voldemort. På vei inn i Teaterkjelleren går publikum også gjennom en slags teaterinstallasjon, nemlig bestefar Ekdals loft. Loftet er i realiteten et rom bak scenen fylt med flådde og utstoppede dyr, en arbeidsbenk og en rekke merkverdige redskaper, samt et lite kott fullt av kosedyr – et rom vi stadig kommer tilbake til siden det som skjer der projiseres som video på et lerret på scenen.

Mangler nødvendig tyngde Til tross for at den uventede slutten inviterer til å se familiestridighetene i Ibsens drama i nytt lys, er det noe som skurrer. Ibsen skal selv ha insistert på skuespillets doble natur som tragikomedie og sjangereksperimentene hans gjør det i utgangspunktet til et svært krevende stykke. Ross tyr til sterke visuelle og teatrale virkemidler som langt på vei understreker de komiske og farseaktige aspektene ved fortellingen. Dessverre lykkes hun ikke tilstrekkelig med å formidle det trykkende ubehaget og alvoret som ligger under overflaten selv i de mest lattervekkende dialogene i Ibsens tekst. Hun er på ingen måte er i nærheten av å lade oppsetningen med den tyngden som kreves for at sluttscenen skal kunne bære.

Forestillingen er likevel full av en rekke fabelaktige regigrep jeg lar meg begeistre av. Særlig tydelig blir det hvor effektivt Ross bruker lyd, scenografi og musikk til å illustrere og forsterke det som ikke sies med ord. Når Hjalmar Ekdal skjønner at det er usikkert om han eller grosserer Werle er Hedvigs far, får vi servert en absurd, men sår scene der Hjalmar utbryter «Ha det godt, kos dere, ha et fint liv» til grosserer Ekdal og hans kone. Så stiller han seg ytterst på scenen og danser forsiktig til Lionel Richies hit «All night long» mens vi kan skimte både Hedvig og grosserer Werle i bakgrunnen. Ikke bare blir dansen gradvis mer voldsom og overdrevet, den uttrykker den barnslige selvopptattheten han strever med.

Bursdagsforberedelsene der Hjalmar Ekdal og Gregers Werle snakker om foreldrenes og sine egne selvmordsforsøk mens de uanstrengt blåser ballonger og en vimpel med skriften «Happy birthday» henger over hodene deres, er også en kostelig scene. Gamle Ekdals galskap er dessuten portrettert med solid innsats av skuespiller Svein Harry Schöttker-Hauge, som smidig beveger seg rundt i kamuflasjeklær på scenen. Lydene av skog, dyr og geværskudd ligger som et bakteppe i flere scener og skaper følelsen av at loftsrommet gamle Ekdal søker tilflukt i trenger seg inntil oss. Da er det synd at dialogen mister intensitet flere ganger, som for eksempel når Gregers avviser sin far i det som virker å være ment som en alvorstung scene. Noen replikker låter så utilsiktet flatt at publikum begynner å le.

Sorteringssamfunnet og Down syndrom Et annet sentralt aspekt det er vanskelig å se bort fra, er hva det betyr for handlingens kontekst at en skuespiller med diagnosen Down syndrom har rollen som Hedvig. Hedvig spilles av Anne Sofie Kvalvik. I originalen kommer det klart fram at Hedvig har en øyesykdom, mens her gjøres det isteden et poeng av at Hedvig har Down syndrom. Som markedsføringsstrategi fungerer det utmerket fordi den grønne plakaten med Kvalvik i Bergens byrom utvilsomt vekker nysgjerrigheten min. Likevel synes jeg det er et kunstnerisk valg som vanskelig lar seg rettferdiggjøre. Først og fremst skyldes det at valget fremstår som en i overkant lettvint og sensasjonspreget måte å prøve å aktualisere Ibsen på – det er nesten umulig ikke å tolke det som et flyktig forsøk på berøre debatten om sorteringssamfunnet. Men jeg undrer meg over om det ikke snarere snevrer inn det tolkningsrommet originalteksten i utgangspunktet åpner for?

Dessuten opplever jeg at Ross’ regivalg fører til at denne versjonen av Vildanden gir oss en mye mindre kompleks Hedvig enn den jeg møter i Ibsens tekst. Det er mulig intensjonen er å vise oss hvordan de voksne undervurderer henne og oppfører seg overbeskyttende, slik som i scenene der Gregers kvakker som en and til henne, eller gjennom de voksnes tilnærming til henne som langt yngre enn sin alder. På tross av det klarer jeg ikke helt slå meg til ro med den representasjonen Ross tilbyr meg – en Hedvig som går i fotballdrakt, drikker cola, spør etter godteri og er utkledd som Voldemort i sin egen bursdag. Kvalvik bærer rollen godt selv om regigrepet er problematisk. Likevel skulle man tro dette var en mulighet til å rokke litt dypere ved stereotypier og gjerne aller helst i god tid før siste scene. Resultatet er at en sluttscene som kunne satt en skikkelig støkk i oss ikke helt får den konfronterende effekten den har potensial til. Med så mange gode ideer er det intet mindre enn irriterende at forestillingen aldri finner balansen mellom komedie og trykkende, ubehagelig alvor.

Infoboks:

Anmeldt onsdag 12.september

Teaterkjelleren, Den Nationale Scene

Fritt etter Henrik Ibsen

Konsept og regi:Yana Ross

Skuespillere: Susann Bugge Kambestad, Jonatan Filip, Anne Sofie Kvalvik, Svein Harry Schöttker-Hauge, Frode Bjorøy, Jon Ketil Johnsen, Irene Waage, Sigmund Njøs Hovind,

Scenograf: Simona Bieksaite

Komponist: Jonas Redig

Lysdesigner: Ola Bråten

Videodesigner: Algridas Gradauskas

Dramaturg: Morten Kjerstad

Inspisient: Kirsti Rosseland

Lydtekniker: Tor Endre Kalvenes

Maskør: Kati Sjøgren

Sufflør: Linda Notøy