Fra Det Norske Teatrets Charlie og sjokoladefabrikken. Foto: Erik Berg. Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymer: Christina Lovery.

Familieforestillingen er for dominerende

Dramaturg, skribent og scenekunstkritiker Mariken Lauvstad svarer på Erik Ulfsbys kritikk av podkasten Scenesamtaler og omtalen av forestillingene Vidunderland og Charlie og Sjokoladefabrikken i episode 3.

DEBATT+
Opplyst samtale?

Innledningsvis vil jeg gi Erik Ulfsby rett i at den firstemte enigheten han refererer til i sitt debattinnlegg ikke er fordelaktig, verken for podcasten eller for en god faglig debatt. Igjen – dette var ikke et tiltenkt eller planlagt utfall. Når det er sagt, vil jeg benytte anledningen til å utdype og nyansere noen av synspunktene jeg fremmet i podkastepisoden, og gjenta noen av spørsmålene – som ingen hittil har besvart.

Først: Det å konstruere en dikotomi mellom det frie feltet og institusjonene, mener jeg har liten hensikt, og det var heller ikke vår. Det samme gjelder å sette opp vanntette skott mellom familieforestilling på den ene siden og vellykket målgruppespissing på den andre. Jeg tror også det er mulig å implementere en viss grad av målgruppetenkning i familieformatet – hvor underlig det enn måtte høres ut. Ting er sjelden absolutt, formatet familieforestilling kan fungere strålende, slik jeg selv beskrev det i min anmeldelse av Tonje Glimmerdal i 2013, hvor jeg også løftet fram kvalitetsnivået i forestillinger for barn jeg til da hadde sett ved Det Norske Teatret.

Fra 2011 til 2015 arbeidet jeg som scenekunstkritiker der hovedtyngden av mine anmeldelser var av scenekunst rettet mot barn og unge. Også etter dette har jeg sett et svært høyt antall forestillinger for barn, både på institusjonsteatre og i det frie feltet. I løpet av denne tiden har det krystallisert seg et tydelig mønster. Det finnes ett format som holder seg veldig stabilt ved institusjonsteatrene: familieforestillingen. Formatet ‘familieforestilling’ hviler tungt på tradisjon og er svært dominerende på de store scenene. Ofte er disse produksjonene vellykkede, men når de ikke fungerer, er det gjerne av samme årsaker: Familieforestillingen forsøker å favne både bestemor, pappa, storesøster og lillebror på samme tid. De forsøker å være både underholdende og alvorlige, det legges inn mengder av sang- og dansenumre som likevel ikke skal punktere den dramaturgiske framdriften, de forsøker ofte -tilsynelatende- å kompensere tradisjonell dramaturgisk historiefortelling og sjangerlojalitet med spektakulær og påkostet scenografi. Det er ikke alltid man lykkes i å balansere alt sammen. Og, vil jeg faktisk påstå, ikke sjelden oppstår de samme utfordringene.

Hovedspørsmålet mitt er hvorvidt den klassiske familieforestillingen som sjanger med fordel kan utfordres mer på de store institusjonsteaterscenene. Kan det dominerende sjangerformatet familieforestilling bli en begrensning i seg selv, fordi det går på bekostning av andre uttrykk og formater?

Kjersti Horn uttalte relativt nylig i et intervju i Det Norske Teatrets eget repertoarmagasin at «Mange svenske regissørar og dramatikarar har fått innpass i teateret via veldig ambisiøst barneteater. I Noreg er det heilt motsett: lagar du barneteater er du død,». Snarere enn død er du kanskje først og fremst vanskelig å finne på institusjonenes store scener. De som har spesialisert seg på å lage scenekunst for barn og unge i Norge – det kan synes som at de gjerne forblir utenfor. Regissøren bak Charlie og sjokoladefabrikken har for eksempel ikke tildligere – meg bekjent – arbeidet noe særlig med regi av scenekunst for barn. Går man ut fra at mangel på barnekunstfaglig erfaring ikke har noe som helst å si for måten regissører kommuniserer til barnepublikummet på? For hvilke kunstneriske muligheter de ser, for hvordan de utforsker sitt materiale? Når Ulfsby skriver at vår samtale “sklir ut” blant annet ved at vi stiller spørsmål ved hvem som får lage familieforestillinger for barn, så er jeg altså uenig i at den barnekunstfaglige kompetansen hos regissører er uvesentlig.

Jeg lurer på om det eksisterer en underkjenning av spisskompetanse som også kan ligge til hinder for kunstnerisk nyskapning ved de store institusjonsteatrene i forestillinger rettet mot et yngre publikumssegment. Som kritikere kan vi ikke hoppe bukk over slike aspekter. Snarere enn å komme med løsrevne påstander og spekulasjoner, er vi altså opptatt av å undersøke hvorfor noen formater for barn synes å dominere, og hvorfor noen av de samme utfordringene ofte gjentar seg i disse forestillingene.

Nå skal jo faktisk nettopp Kjersti Horn lage neste produksjon for barn på Det Norske Teatret, meldte Periskop for litt siden. Kanskje velger hun familieformatet – kanskje gjør hun noe helt annet, kanskje mener hun at målgruppetenkning er begrensende. Valget av regissør gjør meg uansett nysgjerrig. At erfarne Torill Solvang skal ha regi på Pinocchio på Hålogaland Teater er også et spennende valg.

Av forestillingene Ulfsby trekker fram i sin kommentar til podkastepisoden hadde Tonje Glimmerdal premiére i 2013 – det er seks år siden. Både denne og Nila og den Store Reisa vil jeg mene faller inn under sjangeren familieforestilling, selv om de er nyskrevne. Babyoperaen Mago er et gjestespill produsert i det frie feltet. For all del, slike gjestespill er det da bare å ønske seg flere av, i likhet med flere samarbeid mellom det frie feltet og institusjonsteatrene når det kommer til scenekunst for barn og unge.

Det Norske Teatret har satset målrettet på stykker for ungdom i spennende formater, og også på produksjoner med økt relevans for et flerkulturelt publikum. Gang på gang går Det Norske Teatret først, er kunstnerisk modige og tråkker opp nye stier. Hvorfor ikke da, i større grad, også utforske flere sjangre og formater for barn?

Igjen: Det er fullt mulig å treffe blink innenfor familieformatet, det har Det Norske Teatret gjort flere ganger. Det er fullt mulig å lage kvalitetskunst for barn og unge uten at målguppetenkning bestanding skal måtte ligge der som en gitt forutsetning. Men jeg mener at vi – overordnet sett – ser en stagnasjon i sjanger- og formatutforskning ved de store institusjonteatrenes hovedscener som jeg funderer på kan henge sammen med en mulig underkjenning av spisset, barneteaterfaglig kompetanse – hvor målgruppekompetanse inngår som en del av dette.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER