Kulturrådets direktør Kristin Danielsen. Foto: Marta Anna Løvberg

Faglighet og tillit er essensielt for Kulturrådet

Omorganiseringen av Kulturrådets administrasjon vil styrke fagligheten. Men det betyr ikke at vi ikke gjør feil.

Julie Rongved Amundsen tar opp viktige spørsmål i kommentaren «Mister Kulturrådet tilliten?» 20. januar. Sterk faglighet og høy tillit har vært essensielt for Kulturrådet helt siden opprettelsen i 1965, og det blir minst like viktig i tiden som kommer. Kulturrådet er og skal være Norges fremste fagmiljø for kunst og kultur, samtidig som vi både skal gi tilskudd til den frie kunsten, utvikle kultursektoren og være en synlig talsperson for kunstens og kulturens plass i samfunnet. Dette er oppgaver vi tar på stort alvor.

Men selv om det går en rød tråd gjennom Kulturrådets historie fra 1965 og fram til i dag, har oppgavene våre endret seg. Der vi i 1965 hadde en oppgave som sekretariat for Norsk kulturfond, er Kulturrådet i dag en fagetat som de to siste tiårene har fått stadig nye oppgaver fra Kulturdepartementet. Allerede på 1990-tallet ble rådet bedt om å gi tilrådinger til Kulturdepartementet om budsjettsøknader fra faste institusjoner. I 2000 ble den såkalte «post 74» opprettet, der rådet fikk i oppdrag å forvalte tilskudd også utenfor Norsk kulturfond, samtidig som administrasjonen fikk sekretariatsansvar også for Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde.

Vannskille i 2011
Et vannskille i Kulturrådets nyere utvikling kom i 2011, da administrasjonen ble slått sammen med ABM-utvikling. For første gang fikk Kulturrådets administrasjon utviklingsoppgaver som lå helt på siden av sekretariatsansvaret for de kollegiale organene. Siden har denne typen oppgaver stadig kommet til, med ansvar for blant annet kreative næringer, internasjonalt samarbeid, nasjonale minoriteter, amatørteater, kulturøkonomi og et større mangfold i kultursektoren. Og jeg vil påstå at satsingen vår på kulturøkonomi og kulturanalyse har vært svært viktige for kultursektoren gjennom snart et år med koronapandemi.

Denne utviklingen har skjedd gradvis i snart tjue år, uten at det endrer kjernen i samfunnsoppdraget vårt. Men gjennom alle disse endringene har Kulturrådets administrasjon i hovedsak vært organisert etter samme logikk. Nå ser vi at den økende kompleksiteten i Kulturrådets samlede portefølje gjør en intern omorganisering helt nødvendig.

Det egentlige startskuddet for omorganiseringen av Kulturrådets administrasjon kom med kulturmeldingen Kulturens kraft i 2018, som ga klart og tydelig uttrykk for at flere oppgaver ville komme vår vei. Vi fikk samtidig mandat fra departementet til å gå gjennom virksomheten vår og undersøke både om vi utførte dagens oppgaver på en god nok måte, og ikke minst om vi var rustet til å ta imot flere.

Nye avdelinger viser bredden i arbeidet
Resultatet er en organisering som viser bredden i våre oppgaver. Vi har en egen avdeling som ivaretar kunnskapsproduksjon, statistikk og analyse. En annen avdeling forvalter utviklingsoppdraget på museum og kulturarv, samtidig som vi styrker den kulturelle infrastrukturen innen organisasjoner, kompetansesentra, nettverk og mer etablerte foretak og kompanier. Den har også ansvaret for arbeidet vårt som nasjonal koordinator for mangfold, og skal styrke arbeidet med barn og unge og mot nasjonale minoriteter. En tredje avdeling jobber med å utvikle kunstnerskap gjennom forvaltning av kunstnerstipendene og Fond for lyd og bilde, samtidig som den vil se arbeidet med kulturell og kreativ næring i sammenheng med vårt internasjonale oppdrag. Disse oppgavene har kanskje vært mindre synlige eksternt i kunstfeltet, og det er også helt forståelig. Målet med omorganiseringen er å styrke og synliggjøre bredden i vårt samlede oppdrag.

Ingenting av dette skal gå ut over sekretariatsarbeidet vi utfører for rådet. Tvert imot –  omorganiseringen er ment å styrke arbeidet og fagligheten som er så viktig for å kunne forvalte dette oppdraget på en god måte. I den nye organiseringen kan vi i større grad enn tidligere dra veksler på hverandres kompetanse. Vi har som oppdrag å være treffsikre i våre tilskuddsordninger og hele tiden kjenne utviklingstrekk ved dagens praksis. Vi går bort fra en inndeling der hvert kunstfelt har sin egen seksjon fordi vi vet at kunsten utvikler seg på tvers av fagfelt.

Oppretter egne fagansvarlige
Scenekunstkonsulenten forsvinner som åremålsstilling fordi lovverket krever det, samtidig som vi oppretter fagansvarlige på hvert av de fire kunstområdene rådet jobber med – scenekunst, litteratur, visuell kunst og musikk. Den fagansvarlige er ingen direkte erstatning for scenekunstkonsulenten, men det skiftende kunstneriske blikket sikres ved at det nå vil være flere i administrasjonens faggruppe for scenekunst som behandler søknader og innstille til tilskuddsordningene for fri scenekunst, og ikke bare én person som tidligere. Dette svekker verken kompetanse, faglighet eller uavhengighet. Det er heller ingen endringer i utvalgsstrukturen, der medlemmene skiftes ut jevnlig for å sikre at vi fanger opp dynamikken i feltet.

Det er forståelig at en omorganisering kan vekke uro, både internt og eksternt. Derfor har vi også jobbet godt med å forankre endringene hos de ansattes organisasjoner, og hatt flere møter med kulturaktører der vi har forklart hensikten med endringene. Rongved Amundsen mener prosessen har vært lukket og siterer en kritiker på at «Kulturrådet burde gått i dialog med brukerne» før omorganiseringen ble gjort. Men for meg har det vært viktig at dette er en intern, administrativ omorganisering hvor ikke en eneste tilskuddsordning eller fagutvalg er berørt. Hele motivasjonen har vært å utføre jobben som fagetat på en bedre måte enn tidligere, og det skjer nok ytterst sjelden at en fagetat legger en omorganisering ut til offentlig høring.

Bekymret for ytringsviljen
Scenekunstnerne har hatt god grunn til å føle seg spesielt utsatt de siste årene. Politianmeldelser, netthets og trusler har hengt over den frie scenekunsten, og det er en utvikling som gjør oss i Kulturrådet bekymret. Som jeg skrev i min kronikk i Dagbladet for snart to år siden er jeg redd for at ytringsviljen blant kunstnerne våre svekkes, selv om ytringsfrihetenformelt sett står sterkt. Hetsen mot kunstnerne var også en viktig årsak til at Kulturrådet valgte Sensur og selvsensur som tema for høstens årskonferanse – inntil den ble avlyst på grunn koronapandemien.

Kunstnerisk frihet er viktig for oss, og det var også derfor de to første episodene av vår nye podkast handlet om nettopp dette, med temaer som skulle vært drøftet på årskonferansen. Senere har vi laget en episode om hvordan man søker tilskudd, der vi følger en ung scenekunster som skal søke om midler til et forprosjekt. Vi har også laget episoder om museumsansvaret vårt og om korona-året 2020. Men det er ingen tvil om at episoden der vi intervjuer Sløseriombudsmannen har vakt flest reaksjoner så langt.

Forstår reaksjonene
Podkastserien har vært vårt forsøk på å kommunisere litt annerledes enn vi vanligvis gjør. I tillegg har det vært viktig for oss å holde en dialog gående på digitale flater i en situasjon der i ikke lenger kan avholde de mange titalls arrangementene vi vanligvis står for i løpet av et år. Det er vårt ansvar som statlig organ å forsøke å nå ut til flest mulig, også til de som ikke liker oss eller kjenner oss så godt. I episoden med Sløseriombudsmannen var tanken å slippe til motstemmene i en annen ramme enn den man ofte finner på sosiale medier. Det er problematisk at han er anonym, men samtidig har han klart å bli en premissleverandør både for nasjonale medier og for debatter i Stortinget. Derfor valgte vi å møte ham. Men vi er enige i at vi burde jobbet mer med denne episoden. Vi er enige i at omtalen av en navngitt kunstner ikke burde vært med. Vi forstår reaksjonene som har kommet fra scenekunstnerne. Derfor har vi også fjernet det aktuelle klippet og beklaget til kunstneren.

«Kulturrådet har mange utfordringer om dagen,» skriver Rongved Amundsen. Fra mitt ståsted er det først og fremst kulturen som har utfordringer. I tillegg til det vedvarende presset mot den frie kunsten har koronapandemien gitt oss en kultursektor som nærmest ligger med brukket rygg. Kulturrådet skal både løfte den enkelte kunstner og ta et ansvar for den store sektoren. Det er vi godt rustet for nå, og det er dette som er målet med den nye organiseringen.

Når Kulturrådet gjør en feil så bidrar det naturlig nok ikke til å øke tilliten. Når det i tillegg er uro knyttet til en intern omorganisering er det ikke rart at spørsmålet til Julie Rongved Amundsen stilles. Men jeg tror og håper tilliten mellom Kulturrådet og sektoren har et bredere perspektiv enn som så. Kulturrådet bør vurderes etter helheten i hva vi gjør, etter hva vi har gjort i flere tiår, og etter hvilke utfordringer vi skal løse i tiden som kommer. Dette er utfordringer vi løser best om vi gjør det sammen.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Jarl Flaaten Bjørk :

    Jeg sliter med å forstå hvordan fagligheten styrkes. Hva er egentlig argumentasjonen Kulturrådets direktør bruker for å begrunne avviklingen av scenekunstkonsulenten?

    En åpenbar konsekvens er, som Cecilie Lindeman Steen poengterer, at Kulturrådet nå samler enda mer makt innad i administrasjonen.

    Kulturrådets begreper om «faglighet» og kunstnerisk kvalitet har i lang tid (eller all tid;) vært omdiskutert og er begreper som fortjener å være konstant debatt både innad i scenekunstfeltet og mellom scenekunstfeltet og kulturrådet. Samtalen rundt kvalitet må være en levende samtale, forankret i feltet selv. Med denne nye omorganiseringen av Kulturrådet, og bortfall av scenekunstkonsulenten, føles det som om denne samtalen fjerner seg enda ett skritt vekk fra feltet.

    Når makten konsentreres på denne måten har Danielsen et ansvar for å gjøre samtalen om kvalitet i kunsten og kulturådets tildelingsprosess til en åpen samtale med feltet.

    Hvordan skal du få til en åpen samtale rundt kvalitet i kunsten og en åpen tildelingsprosess med denne organiseringen Danielsen?

  • Henriette Pedersen :

    Jeg vil følge opp kommentaren til Tormod Carlsen hvor han påpeker at det haster med å få klarhet i avgrensninger mellom administrasjon og råd. Når alle skal jobbe på kryss og tvers, fagadministrasjonene er lagt ned om jeg har forstått rett, får vi da et scenario hvor ingen egentlig har ansvaret og armene kan fort blir veldig korte?

    Kan det gå sånn med pengen fra rådet til kunsten, som det har gjort med pengene fra Kreativ Næring? At det er Direktøren, Kristin Danielsen, deler ut disse egenhendig?

    Det at jeg går ut og kritiserer Kulturrådet og Danielsen her vil det gi meg dårlige sjanser for å få støtte fra Kreativ Næring? Det er jo en logisk slutning sånn som systemet nå er rigget. Dette kan vi faktisk ikke ha noe av.

    Bør vi ikke sørge for at Kulturfondet får en forvalting som er gjennomsiktig, ryddig og fundert på kunstnerisk kvalitet, kunnskap og armlengdes avstand? Hvordan skal Det Nye Kulturrådet sørge for dette? Jeg er enn så lenge ikke beroliget på noen som helst måte, av hverken direktøren, rådsleder eller ansatte.

    Henriette Pedersen,
    Scenekunster og utvalgsmedlem i fagutvalget for fri scenekunst – dans 2013 – 2016.

  • Tormod Carlsen (utvalgsmedlem i faglig utvalg for scenekunst) :

    En få nesten ta det merkeligste i dette svaret fra direktøren i Kulturrådet først: “Fra mitt ståsted er det først og fremst kulturen som har utfordringer.” skriver hun. Det får en jo til å lure på hva hennes perspektiv egentlig er? Jeg er også sikker på at livet til kulturrådet hadde vært lettere om ikke kulturlivet hadde funnets. Men nå er det en gang sånn at den organisasjonen hun er satt til å lede nettopp er der og eksisterer pga. av dette kulturlivet. Å påpeke at kulturlivet er kjipt for tiden, med angrep fra høyrevridde krefter som ønsker oss vekk og en koronakrise som presser oss økonomisk er vel en smule arrogant all den tid saken handlet om problematiske utfordringer Kulturrådet har i forholdt til å lytte til kritikk. Om Danielsen synes det er problematisk at vi eksisterer foreslår jeg at hun heller finner seg en annen jobb, for kulturlivet er her for å bli, med alle våre problemer og alle våre kvaliteter. Deal with it!

    Men antar at Danielsen her må ha forsnakket seg, og at hun ikke ønsker seg vekk – selv om arbeidsoppgavene er mange for Kulturrådet og kulturlivet generelt akkurat nå. La meg da minne på at akkurat denne omorganiseringen tok Kulturrådet selv på seg å gjennomføre i år. Til tross for spørsmål om det var en god idé all den tid kulturlivet stod midt i de utfordringene de gjorde. Det fantes gode muligheter til utsette denne omorganiseringen, forankre den bedre osv. Som skipper i båten må Danielsen ta ansvar for å ha satt igang ombygging av skipet i rom sjø, for ikke å si full storm. Og problemet slik jeg ser det med denne omorganiseringen er at den gamle motoren (Norsk Kulturfond) i skuta skal være med, men at ingen tegning viser hvor den skal få plass. Av de avdelingene Danielsen skisser opp fremkommer det at det er veldig uklart hvordan administrasjonen av de ulike ordningene og utvalgene skal foregå, ei heller rådet eller hvordan forvaltningen av hele Norsk Kulturfond er tenkt at skal foregå. Således blir både deres oppgaver og makt uklare.

    Et tydelig eksempel på dette ble podcast-episoden fra kommunikasjonsavdeling i Kulturrådet. Tydelig, og flere ganger ble det påpekt av utvalg, råd og ikke minst kunstnere selv at det var problematisk at Kulturrådet brøt presseetiske retningslinjer og lot en anonym person angripe en kunstner økonomisk støttet av Norsk Kulturfond (samt andre problematiske sider ved disse podcastene). Ikke bare er det etisk problematisk og vondt for kunstneren som ikke får mulighet til å forsvare seg, det undergraver også legitimiteten til både råd og utvalg når deres egen administrasjon oppfører seg slik mot søkere til Norsk Kulturfond. Men hvorfor tok det skipperen så lang tid å lytte? Og hvorfor dytter hun skyld ned på de som har laget den, uten å se sitt egent ansvar for å ha ønsket den velkommen? Skal du produsere medie innhold har du et redaksjonelt ansvar.

    Spørsmålene er berettiget og viktige. For interessekonflikten mellom kommunikasjonsavdelingens ønske om å lage klikkvennlig podcast og Kulturrådets ansvar for forvaltningen av Norsk Kulturfond kan synes å bare være begynnelsen på interne konflikter mellom Kulturrådet og den fagfelle vurderte tildelingen av midler fra Norsk Kulturfond og spørsmål om hvem og hva som styrer denne skuta. For som det påpekes er det flere nye oppgaver som nå er tillagt Kulturrådet. Derfor haster detd å få klarhet i hvordan avgrensninger skal settes mellom administrasjonen, rådet og fondsforvaltningen med disse nye oppgavene og avdelingene. Hvordan tenker man å kombinere alle disse nye oppgavene med hensyn som må taes i forhold til fondsforvaltningen? Og hvordan er dynamikken mellom Rådet og disse avdelingene tenkt? Hendelsen med kommunikasjonsavdelingens podkastepisode tyder på at skuta nå er rigget for et system hvor ingen har ansvar for å høre på noen mens folk jobber på kryss og tvers. Det legger all makt i henda på skipperen, men hun synes visst det er best å skylde på været når noen spør hvor de er på vei.

  • Cecilie Lindeman Steen :

    Det handler om maktfordeling.

    Danielsen snakker om at omorganiseringen fører til styrking og økt faglighet i Kulturrådet. Jeg betviler ikke at de fast ansatte har god kunnskap om feltet, men når de fast ansatte skal innstille for fagutvalgene i støtteordningen for fri scenekunst medfører dette betydelig mer makt til Kulturrådets administrasjon. Selv om det er fagutvalgene som beslutter er det allerede gjort en betydelig utvelgelses prosess før møtene. I praksis med omstillingsarbeidet med scenekunstkonsulenten har også fagutvalgsmedlemmer vært bisittere i prosessen. Vil dette bli ivaretatt når nå fagavdelingene løses opp og administrasjonen skal gjøre innstillingen.

    En scenekunstkonsulent på åremål har, som Pedersen nevner, en kunnskap om feltet som er tettere på feltet selv og derav sikrer man oppdatert «faglighet» tett på feltet. Viktigst er også med scenekunstkonsulenten er at makten rullerer og flere stemmer kan komme til. Åremål blir anvendt i mange faglige stillinger i Staten ellers, som for eksempel alle undervisningsstillinger og dekaner på kunstutdannelse dom KhiO. Så hvilken lov eller regel har kommet ?
    Og er det forsøkt fra Kulturrådet selv å argumentere for at at nettopp kunstfaglig skjønn burde bli ivaretatt gjennom åremålfunksjonen?

    En viktig funksjon scenekunstkonsulenten også har hatt er kontakten og dialogen med feltet. Det at feltet kan henvende seg til en person vedrørende prosjektene og søknadene med eventuelle spørsmål. Selve åremålsstillingen har ivaretatt en slags åpenhet mot feltet. Hvordan vil dette bli ivaretatt?

    Maktkonsentrasjon i administrasjonen er en fare ved denne omleggingen som både rådet og fagutvalg må bli ekstra oppmerksomme på.

  • Henriette Pedersen :

    Her var det veldig mye å ta tak i, så jeg velger å starte med scenekunstkonsulenten.

    Danielsen sier at å fjerne scenekunstkonsulenten ikke svekker verken kompetanse, faglighet eller uavhengighet. Det er jeg sterkt uenig i.

    Min erfaring tilsier at en scenekunstkonsulent i samarbeid med et utvalg basert på fagfellevurdering sikrer at tildelingene fra Kulturfond blir gjort på en faglig forsvarlig måte. At scenekunstkonsulentstillingen er organisert som åremål sikrer at det til enhver tid er god kunnskap om og direkte fra scenekunstfeltet. Det sier seg selv at en person med 100% fast stilling i Norsk Kulturråd Ikke har tid til å skaffe seg denne kunnskapen.

    Danielsen sier videre at det er faste ansatte i administrasjonen som skal innstille til tilskuddsordningen for fri scenekunst. Jeg blir veldig bekymrer av en slik uttalelse fra direktøren.

    Hva skjer med gjennomsiktighet og kvalitetssikringen på kunstens premisser når dette uttalt drukner i administrasjon og faste ansettelser i en stor organisasjon?

    Etter denne kommentaren fra Danielsen står det klarere for meg enn noen sinne, at vi bør kjempe for å skille Kulturfondet fra Kulturråd/direktoratslinja slik at vi kan fokusere på kunsten og faget igjen.

    Henriette Pedersen,
    Scenekunster og utvalgsmedlem i fagutvalget for fri scenekunst – dans 2013 – 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER