Færre vil bli skuespillere

Igjen har hundrevis av håpefulle vist seg fram for en streng jury i et mørkt rom. Nei, vi snakker ikke om Idol, men de årlige opptaksprøvene til de offentlige skuespillerutdanningene. Men skal vi tro søkertallene er det blitt færre ungdommer som ser sin egen framtid utspille seg på en scene.

Som naturlig er går tallene fra år til år litt opp og ned. Variasjonene de ulike skolene imellom er også stor. På den mest tradisjonstunge, Teaterhøgskolen, har søkertallene siden toppåret i 2004 gått ned fra 844 til årets 477 søkere. Dette forklares delvis med strengere krav til søknadens innhold fra og med 2007, da søkertallet falt fra 709 til 472. Det tok seg deretter litt opp igjen i 2008 og 2009, men har igjen dalt jevnt og trutt siden da, fra 567 i 2009 til 477 i år.

Søkertallene til de to andre offentlige utdanningene, i Fredrikstad og Verdal, preges av at utdanningene er relativt ferske. Tallene varierer betydelig fra år til år. Akademiet for scenekunst i Fredrikstad hadde sitt foreløpige toppår i fjor med 106 søkere. Men i år falt antallet søkere til 80. På skuespillerutdanninga i Verdal, ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, ser utviklingen de siste tre årene slik ut: 165 – 138 -125.

Økende bevissthet Studieleder Pea Hov ved Høgskolen i Østfold vil naturligvis ikke trekke for vidtrekkende konklusjoner ut fra søkertallene fra ett år til et annet. Men om nedgangen er reell mener han den skyldes en økende bevissthet blant søkerne om hva de faktisk søker på:

– Vi befinner oss innenfor en annen tradisjon, som skiller seg sterkt fra de andre skolene.

Akademi for scenekunst er internasjonalt orientert og underviser i et performance-relatert uttrykk, hvor de ulike sceniske elementene, bilder, rom, lyd og kropp er likestilte. Halvparten av elevene og lærerne er ikke-norske og all undervisning foregår på engelsk.

– Før fikk vi mange søkere som også hadde søkt de to andre skolene. Dem er det langt færre av nå, sier Pea Hov.

Ørjan Hattrem ved teaterutdanninga på Høgskolen i Nord- Trøndelag bekrefter Pea Hovs inntrykk:

– Vi opplever at våre søkere har en økende bevissthet om hva de faktisk søker på. Det blir færre av de som liksom bare vil bli skuespillere. Søkerne er jevnt over bedre forberedt og innforstått med hvilke krav vi stiller.

Ansvar Med sin beliggenhet i Verdal, langt borte fra urbane fristelser, må man åpenbart ville det. Der satser man, i likhet med i Fredrikstad, på et fysisk uttrykk, men med et annet utgangspunkt, i tradisjonen etter den franske mimekunstneren, skuespilleren og regissøren Jacques Lecoq. I tillegg legges det stor vekt på å lære organisasjon og evne til å initiere og skape prosjekter på egen hånd.

– Kombinasjonen av vår beliggenhet og at vi er tydelige på at vi krever et mot av hver enkelt til å gå inn og være en skapende skuespiller som tar ansvar for mer enn bare sin egen individuelle prestasjon, har begynt å sive inn, sier Hattrem.

Hvorfor har bevisstheten økt nå, tror du?

– Vi er jo en ganske ny utdanning (etablert i 2002). Det har tatt tid både for oss å formulere vårt ståsted og for omverdenen å oppfatte det. Og folk ser nå at de fleste av våre ferdigutdanna studenter kommer i jobb. Flere og flere av de som søker seg til oss har også en betydelig ballast. Mange av dem har allerede kommet et stykke på vei i utforskningen av sitt eget arbeid og uttrykk. De har mer kunnskap og erfaring. Og ikke minst har det, i motsetning til i de øvrige nordiske landene, manglet en politisk bevissthet om teaterhøgskolenes funksjon i teaterlandskapet. Dette kom tydelig fram i rapporten til Telemarksforskning (se sidesak). Men ingenting har skjedd. Det har vært helt opp til oss selv å definere oss inn i systemet, sier Hattrem.

Lemenår Dekan Even Lynne ved Teaterhøgskolen flirer over det høye søkertallet i 2004. – Det var et ekstremår, et slags lemenår. Mange møtte ikke opp. Det kom busslaster med folk. Mange ble avbrutt midt i prøven og kastet ut, sier han. Det roet seg imidlertid ned da kravene ble skjerpet. Men Lynne har likevel, uavhengig av det, registrert et begynnende klimaskifte.

– Vi merker at vi har de samfunnsmessige trendene litt imot oss nå, sier han. – Vi merker det på forskjellige måter, ikke bare ved at færre søker seg til oss. Det er for eksempel vanskelig å få nye studieplasser, vi søker om det hvert år men får alltid avslag. Engerutvalgets kulturutredning gir jo også signaler om at kvoten er full, at det ikke er plass til flere kunstnere. Man tenker seg nå om to ganger før man sender en ny kunstner ut i samfunnet. Det begynner jo allerede i grunnskolen hvor det foregår en nedbygging av kunstfagene. Man prioriterer andre og hardere fag, så vi seiler sånn sett litt i motvind.

Hvorfor denne innstrammingen, tror du?

– Det er styringsimpulser som kommer ovenfra, samfunnsplanlegging. Man ser på hvor det er behov for arbeidskraft og prioriterer deretter: Realfag, ingeniørfag, hardere yrker med sterkere og mer målbar verdiskaping.

Hvorfor det? Er det krisa i Europa som smitter over, til tross for at det går bra i Norge?

– Det kan det absolutt være noe i. Klimaet i Europa nå handler for en stor del om overlevelse. Vi er ikke uberørt av det selv om vi ikke er direkte rammet av finanskrisa. Det skjer jo en regelrett rasering av kulturlivet i flere europeiske land. Alt som oppfattes som overflødig kommer i skuddlinjen. Vi er nok sakte men sikkert i ferd med å bli en del av det. Det er lavkonjunktur. I Norge posisjonerer man seg inn mot en usikker framtid og gjør alt man kan for å holde krisa på en armlengdes avstand, mener Even Lynne.

Telemarksforskning ved Per Mangset og Ole Marius Hylland står bak rapporten Teater som fag, kall og yrke fra 2011, en utredning om teaterfaglige utdanningstilbud og kompetansebehov, hvor det bl.a. konkluderes med at ”Det bør vurderes om Lånekassens godkjenning av utdanninger stimulerer til en uheldig overproduksjon av scenekunstfaglige kandidater, og i særlig grad skuespillere”.

Andre konklusjoner i rapporten er:

• Det er bred enighet om at det ikke er behov for flere norske høyskoleutdanninger i skuespill på BA- nivå.

• Det er bred enighet om at det er et øvre tak på hvor mange norske skuespillere som trengs utdannet årlig, og at vi er i nærheten av det taket. Mange mener at et antall på rundt 25 høyskolekandidater årlig er et passende antall nyutdannede skuespillere.

• Overrekruttering av skuespillere i rene tall, dvs. flere utdannet enn det finnes relevant arbeid til, kan forsvares ut i fra tre argumenter: For det første fordi studenter med en ambisjon skal få anledning til å forfølge et utdanningsønske; for det andre fordi spesialisert kompetanse kan påvirke arbeidsmarkedet og dermed blir etterspurt over tid; for det tredje at et overskudd av skuespillere kan være kunstnerisk produktivt, blant annet fordi muligheten til å velge ut de beste skuespillerne øker.

• Selv med disse eventuelle forutsetningene vil vi mene at det samlede antallet skuespillere som utdannes fra høgskoler, fagskoler og utenlandske utdanninger, er for høyt. Dette gjelder selv om arbeidsmarkedet for skuespillerne er utvidet og selv om skuespillere har funnet nye måter å skaffe seg relevant arbeid.

• Det er enkelte tvetydige oppfatninger i scenekunstsektoren på to områder: betydningen av utdanning og problemet med eventuell overrekruttering. Vi finner den doble oppfatningen at overrekruttering er bra på et nivå, fordi det gir mange skuespillere å velge iblant, men samtidig vurderes det som et problem, samfunnsøkonomisk og etisk, at det utdannes så mange. Vi finner også den doble oppfatningen at utdanning både betyr mye og at utdanning betyr lite eller ingenting, sett i forhold til personlige evner og egenskaper.

Se også intervju med Ole Marius Hylland her: http://arkiv.scenekunst.no/artikkel_8588.nml