Foto: Anne Van Aerschot. Lysdesign: Remon Fromont. Kostymer: Rosas

Evigunge Rosas

20 – 22. april kunne man oppleve et stykke levende dansehistorie da Anne Teresa De Keersmaekers kompani Rosas gjestet hovedscenen på Dansens hus med ikoniske Rosas danst Rosas.

Anne Teresa De Keersmaeker fikk sitt gjennombrudd med kompaniet Rosas og forestillingen Rosas danst Rosas i 1983. Som tittelen gjenspeiler kan forestillingen tolkes som et selvportrett eller manifest for kompaniet som danser seg selv om og om igjen. Forestillingen er et ikonisk verk i nyere europeisk dansehistorie og et referansepunkt for den postmoderne dansen. Postmoderne dans dukket opp på 1960-tallet som et opprør mot den moderne dansens fokus på tradisjon, teatral iscenesettelse og danseteknikk, og skiller seg sånn sett fra andre kunstarters bruk av begrepet om det postmoderne. Hverdagsbevegelsene ble tatt inn i danseuttrykket, og koreografiene tonet ned form og iscenesettelse for å sette bevegelsen i sentrum.

Minimalisme
Anne Theresa De Keersmaekers er kjent for sitt minimalistiske formspråk. Keersmaeker startet å utarbeide det med forestillingen Fase i 1982, men fikk først sitt gjennombrudd med Rosas danst Rosas året etter. Visuelt er minimalismen tydelig i det nedstrippede sorte scenerommet. Langs sideveggene er det to lysrigger og speil langs gulvet som reflekterer både lys og tidvis danserens bevegelser. Det står elleve furustoler stablet i det venstre hjørnet. De fire unge kvinnelige danserne er kledd i like kostymer som minner om skoleuniformer med grå knelange skjørt og formløse pastellgrønne trøyer. Til tross for at det visuelle uttrykket er holdt til et minimum er det ikke minimalisme som visuelt grep som har gjort forestillingen ikonisk, men den minimalistiske koreografien som består av enkle hverdagslige bevegelser satt i repetitive systemer

Komponist og musikkteoretiker David Cope definerte i 1997 fem hovedpunkter for den minimalistiske musikken: Stillhet, konsept, kortfattethet, gjentagelse og fase/mønster. Disse punktene kommer til uttrykk i både Keersmaekers koreografi og den maskineriinspirerte musikken som ble komponert i tett tilknytning til utarbeidelsen av koreografien av Thierry De Mey og Peter Vermeersch. Det slående i forestillingen er gjentagelsens kraft som både utfordrer og irriterer, men som også skaper tempo og ekstase i koreografiens høydepunkter. Motsatt skaper det også en nesten meditativ tilværelse i de roligere partiene. Det finnes likevel variasjoner i det gjentagende som tar form som en kanon der danserne følger og overlapper hverandre, både i bevegelsene og i rommets geometriske linjer.

Foto: Anne Van Aerschot. Lysdesign: Remon Fromont. Kostymer: Rosas. Dansere: Laura Bachman, Léa Dubois, Anika Edström Kawaji, Yuika Hashimoto, Laura Maria Poletti

Ungdommelig stamina
Anna Teresa De Keersmaeker var 22 år da hun skapte Rosas danst Rosas. I dag er koreografien danset av et ungt ensemble bestående av Léa Dubois, Anika Edström Kawaji, Laura Maria Poletti og Soa Ratsifandrihana, som bevarer den opprinnelige rastløse ungdommeligheten.

Forestillingen består av fire faser som speiler et døgns dramaturgi med natt, morgen, dag og kveld. I den første fasen utforskes søvnens rastløshet. Danserne faller tungt mot scenegulvet og vrir og vender på seg i gjenkjennelige bevegelser fra en søvnløs natt. I den andre, mest kjente delen av forestillingen, skildres morgenen ved at danserne sitter på stoler og danser en koreografi der de fikser på håret, retter på klærne, krysser beina og kikker seg rundt i rommet. Dagen kommer med mer flyt og svaiende bevegelser, før det hele oppløses i den siste delen hvor danserne frigjøres fra de tre tidligere delenes stramme, tellende koreografi. Særlig den siste delen står som et testament til den ungdommelige staminaen der danserne holder tempo oppe rundt og rundt og rundt i en tilsynelatende evigvarende gjentagende sirkelsekvens.

Øyeblikkets kunst
Scenekunst blir ofte definert som øyeblikkets kunst, som noe som både oppstår og forsvinner i det øyeblikket den blir vist. Særlig dansekunstens fravær av håndfast dokumentasjon har blant annet vært hemmende for dansens historiografi. Der teatervitenskapen har en lang tradisjon tuftet blant annet på dramatikk og manuskripter, er dansevitenskapen en relativt ny disiplin som først kunne få fotfeste i anerkjennelsen av ikke-materielle “rester” som forskningsmateriale, blant annet dansernes kroppslige minne.

Rosas danst Rosas har hatt et unormalt langt liv til en forestilling å være. Vi setter opp Et dukkehjem rett som det er, men der er det til forskjell kun utgangspunktet som er det samme, ikke formen. Den enkle, men stramme koreografien har gjort forestillingen varig og tilgjengelig. I 2011 viste koreografien seg å være så tilgjengelig at den dukket opp i Beyonces musikkvideo Countdown. Anne Teresa De Keersmaeker svarte på plagiatet med at hun verken var beæret eller sint, men at det fikk henne til å tenke: “Like, why does it take popular culture thirty years to recognize an experimental work of dance?” (Keersmaeker, 10.10.2011). I dag kan man kanskje påstå at Rosas danst Rosas er blitt mainstream. I 2013 feiret Keersmaekers kompani 30-årsjubileum for forestillingen med å lansere et Re:Rosas-prosjekt hvor de oppfordret alle til å lære seg koreografien og poste sin egen versjon på Youtube. Likevel opplever jeg dagens versjon av forestillingen som ikonisk og autentisk i sin nærhet til det opprinnelige verket, selv om koreografien er tilgjengeliggjort for alle og de fire danserne er yngre enn forestillingen. Anna Teresa De Keersmaeker har gitt scenen videre til de yngre danserne i kompaniet sitt, men hennes tilstedeværelse er allikevel tydelig også i denne versjonen av Rosas danst Rosas. Hennes stramme koreografi gir lite rom for variasjon og skaper med det en kontinuitet fra premieren i 1983 til i dag.

Det er en unik opplevelse å se en forestilling som man på forhånd vet er ikonisk og et dansehistorisk referansepunkt. Rosas danst Rosas har 35-årsjubileum i år. Jeg er 26 år og opplevde likevel at forestillingen snakket direkte til meg. Rosas danst Rosas speiler den ungdommelige rastløsheten, usikkerheten og selvtilliten på en gang, og for det vil den alltid være aktuell, både for dem som er unge i dag og dem som har vært det en gang, og dermed evig ung.

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER