Fotograf: Anna Penkova. Lys: Tobias Leira. Scenograf: Erik Tidemann.

Evig ond sirkel

Ghetto Justice utforsker hva som ligger til grunn for makt, vold og kriminalitet. Performancen presenterer tankevekkende bilder som kunne blitt styrket ytterligere ved å gi mer rom for karakterutvikling og variasjon i stemningsoppbygging.

Øynene svir litt fortsatt idet jeg går ut salen etter første akt. Røyk, strobelys og rødt lys er festet i minnet. Jeg befinner meg i foajeen i Black Box teater, og selv om det er pause har jeg en følelse av at jeg fortsatt er i performancen Ghetto Justice av Karen Nikgol. I går befant jeg meg på en fredelig gård i Sverige og i dag føles det som om jeg ikke kunne vært lengre unna komfortsonen. En mørk, håpløs by preget av dop, sex, vold og kriminalitet. Jeg ser på den hvite veggen der det i prologen ble projisert en video. Tydelig beruset, med en høy stemme og hensynsløst kroppsspråk sprader en mann rundt i Kreta mens han vlogger sine ablegøyer. “Probably gonna meet some girls. It’s really nice. It’s really beautiful. Buy a new shirt.” Jeg kjenner umiddelbart typen fra ulike krimfilmer og tv-serier, heldigvis ikke fra realiteten.

Ghetto Justice handler om motorsykkelbanden GT7000 som består av en gjeng tyver, horer og sjamaner. Etter ordre fra gjengmedlemmet Jean-Jean The Cat (vloggeren i Kreta), har banden bestemt seg for å drepe sin leder Kingpin Fagin. Hendelsene tar plass i gata, klubben, et treningsstudio, en politistasjon og til slutt fengselet der vi blir kjent med de ulike karakterene gjennom aggressive samtaler og absurde ritualer. Performancen tar for seg vold og kriminalitet og utforsker dets opprinnelse og hvordan ulike maktstrukturer formes og destrueres.

Sterke, emosjonsrike bilder
Jeg kommer inn i salen og kjenner øyeblikkelig røyklukten. På midten av scenen er det et stort hvitt lerret og to biler på hver side av den. Den ene bilen er et vrak. En video av ulike politiopptak projiseres på lerretet. En ulende, mystisk techno-synth-musikk som minner meg om soundtracket fra politiserier fra 1980-tallet spilles og blir gradvis mer intens. Basslyden blir sterkere og lyder av at noe knuses farger lydbildet. Det blir stille en liten stund før vi hører tung pust. Pusten kommer fra en mann med svarte klær, svart motorsykkelhjelm og en bag i hver hånd, som har entret rommet. Mannen tar av seg hjelmen og ytterklærne, og brøler:

“MAMMA! PAPPA! Æ TRUDD AT Æ VAR SATAN!”
“G! T! 7000! RIDE OR DIE!”
“VI HAR INGEN HEIM!”

Brølene klistrer seg i hjernen. Etter hvert dukker flere medlemmer av banden opp, og til slutt ankommer gjenglederen Kingpin Fagin, spilt av Sebastian Tjoerstad som er født uten armer og bein. Han sitter på taket av en bil og utleverer en appell til mannskapet. Fire andre medlemmer omringer bilen som om de er sikkerhetsvakter. Selv uten armer er det tydelig at armene til Kingpin Fagin strekker seg langt.

“Hva er normalt? Hva er en normal familie? Vi kan være en familie!”
“Rus er livet!”
“Jeg hater dem som har mye! Vi tar fra dem mye, så har vi mye!”

Dette er mitt første møte med arbeidet til Karen Nikgol, og før forestillingen har jeg ingen forventninger til det jeg skal se. Fra første stund med prologen ute i foajeen blir vi dratt inn i en verden som det er lett å leve seg inn i. Styrken i verket er de audiovisuelle bildene som skapes gjennom video, billedkunst, scenografi, musikk, dans og ikke minst overbevisende utøvere.

Makt og ritualer
Utøverne imponerer med sin innlevelse og formidling av materialet. Flere av monologene er sterke, men tekstene oppleves som repetitivt og jeg savner mer dybde og helhetlig sammenheng i manuset. Med ti ulike karakterer på scenen og lite tekst, blir det lite rom for karakterutvikling og å få et dypere innblikk i relasjonene til karakterene. Det blir litt som om vi hopper inn i de ulike hendelsene og må gjette oss frem til bakgrunnen. Den intense og alvorlige stemningen er effektfull, men oppleves til tider som monoton. Det er flere scener der jeg gjerne skulle sett det humoristiske preget og det mer abstrakte uttrykket bli dratt lengre.

De mest fremtredende scenene er de ulike ritualene som skaper ambivalente refleksjoner. Nikgol har brukt livet til vekkelsespredikanten og tidligere gjeng-leder Nicky Cruz som utgangspunkt i handlingen, noe som kommer tydelig frem gjennom flere av ritualene. Forzas (gjengens eneste kvinnelige medlem) ritual der hun headbanger repetitivt foran medlemmene, tar blod i ansiktet og spiser brød gir assosiasjoner til kvinneundertrykkelse og nattverd. Ritualene trekker paralleller til religiøse maktstrukturer og spiritualitet innen gjengvirksomhet, spesielt scenen der banden legger sin leder inn i en glasspyramide og tilber tre store kors. Religion har i flere århundrer blitt brukt for å ta til seg makt. Ved å skape sine egne ritualer og lover blir gjengvirksomheten som en slags religion.

Det gode og det onde
Nikgol lykkes med å vise til ulike årsaker til kriminalitet, og leker med maskuline maktstrukturer og hvordan det forhindrer individuell frihet. Et fremtredende tema er hvordan en vond oppvekst kan ha negativ påvirkning på et individ. “Vi har ingen heim!” sier de flere ganger i løpet av forestillingen, og peker til hvordan personer fra en tøff oppvekst skaper et hjem, en familie og en mening med livet gjennom gjengvirksomhet. Undertrykte følelser av hat, sinne og hevn kommer til uttrykk gjennom kriminelle handlinger. Performancen leker med ideen om yin og yang, mørke og lys, det gode og det onde. Symbiosen mellom politiet og kriminelle. Kan man ha fred uten vold? Kan man ha fred uten kriminalitet? GT7000 bekjemper sin leder, men ondskapen lever videre.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER