S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 3. april 2014

Eventyr foran politikk

Gullhanen. Bergen Nasjonale Opera 2014. Foto: Magnus Skrede.


Publisert
3. april 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Bergen Nasjonale Opera Gullhanen N. Rimskij-Korsakov, musikk

Musikalsk ledelse: Mikhail Tatarnikov

Regi: Mark Lamos

Scenografi og kostyme: George Souglides

Koreografi: Sean Curran

Lys: Giuseppe di Iorio

Med

Tsar Dodon: Andrew Shore

Dronningen av Shemakhan: Laura Claycomb

Gullhanen: Ulrik M. Lullau

Astrologen: Alexander Graf

Amelfa: Zlata Bulycheva

Prins Guidon: Oleg Balashov

Prins Afron: Dmitrij Lavrov

General Polkan: Ilja Bannik

Gullhanens stemme: Oksana Shilova


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/eventyr-foran-politikk/
Facebook

KRITIKK: Eventyret trer sterkest fram og den politiske satiren forsvinner i bakgrunnen. Men operaen Gullhanen er en estetisk nytelse, skriver Judith Dybendal.

Gullhanen (1907) er et av komponisten Rimskij-Korsakovs mest poetiske og fargerike verker og kan betegnes som en politisk kommentar forkledd som eventyr. Bergen Nasjonale Operas oppsetning er første gang operaen spilles i Norden, og det er en velregissert oppsetning som presenteres.

Tsar Dodon foretrekker å styre riket sitt fra sengen, men han sliter med å sovne som følge av bekymringer over sikkerheten ved rikets grenser. En dag får han tildelt en gullhane av en astrolog, i bytte mot å gjøre astrologen en tjeneste. Gullhanen galer hver gang riket er i fare, slik at Tsar Dodon kan sove uforstyrret og bare vekkes når det virkelig gjelder. Etter gullhanens varselrop sender tsaren sønnene ut i krigen. Når han selv følger etter, vikles han inn i uforutsette hendelser, først og fremst gjennom sitt møte med Dronningen av Sjemakha som trollbinder ham. Operaen ender i tragedie, men ikke uten innslag av tydelig satiriske elementer i forkant, som når Tsar Dodon i Grieghallen rir inn i krigen på en lekehest i en rustning som er litt for tung for ham.

Elegant scenografi Handlingen utspiller seg altså i en verden der ingenting er umulig, og Rimskij-Korsakovs verk beveger seg hele tiden på grensen mellom drøm og virkelighet, eventyr og bitende politisk kritikk. Dette er virkeliggjort på en elegant måte både i scenografi og regi. Som tilskuer er man i flere øyeblikk usikker på hva i historien som er drøm og hva som faktisk finner sted. Drømmesekvensene er spesielt vellykkede: når tsaren ligger i sengen og sover, kommer det dansende inn tinnsoldater og ballerinaer, til og med en lekehest plasseres på scenen. Foran ham er riket representert i form av små gullfargede hus plassert utover scenegulvet. Tsarens møte med Dronning Sjemakha utfolder seg også i et liknende drømmeaktig landskap: på en forhøyning på scenen kommer hun til syne, med en gruppe slaver bak seg. De beveger seg i en koreografi som får dem til å likne en flerhodet, overjordisk skapning. Et rundt speil henger over dem og forsterker effekten.

Treg førsteakt Første akt i BNOs oppsetning begynner noe tregt. Jo visst er både Andrew Shore (Tsar Dodon), Oleg Balashov (Prins Gvidon), Dmitry Lavrov (Prins Afron) og Ilya Bannik (Hærfører Polkan) dyktige operasangere alle sammen. Jo visst spiller Bergen Filharmoniske Orkester nærmest feilfritt, men ikke alle sangerne har stemmer som bærer like godt gjennom orkesteret og til tider drukner de litt i blåserrekken. Grieghallens akustikk er heller ikke den mest egnede for opera.

Lysende dronning Andre og tredje akt av Gullhanen er derimot langt mer dynamisk både scenisk og musikalsk. Her får sangerne vist fram sitt dramatiske potensial til fulle. Sopranen Laura Claycomb glitrer i rollen som Dronningen av Sjemakha. Når hun kommer inn, løfter hele operaen seg et par hakk, og derfra går det vel egentlig bare oppover. Vokalprestasjonene hennes er i en klasse for seg. De høyeste tonene synger hun uten synlige anstrengelser, av og til i et noe vel tilbakeholdt pianissimo, men klangen hennes fungerer ypperlig sammen med orkesteret.

Claycombs tilstedeværelse på scenen er flott, hun er også en dyktig skuespiller som får fram nyansene i stoffet. Hun er en av disse operasangerne som klarer å frasere hver eneste strofe med den rette tyngden og lettheten om hverandre, hun har en energi de andre sangerne ikke kommer i nærheten av denne kvelden, til tross for gode forsøk. Det later til at Andrew Shore i rollen som Tsar Dodon får langt mer å spille på fra andre akt og utover og spesielt i scenene med Claycomb. Også Alexander Graf i rollen som astrologen gjør sang- og skuespillerprestasjoner det er verdt å trekke fram.

Raskere skift Når første akt glir over i andre akt omgjøres scenen til en slagmark der sorte avhogde trær bøyer seg mot himmelen. Dette skaper en grell kontrast til den prangende gullfargede tronen som dominerte på scenen i første akt. I andre og tredje akt er det raskere skift, høyere tempo på scenen og mer nyansert bruk av lyseffekter.

De sceniske kvalitetene følges godt opp av Bergen Filharmoniske Orkester. Orkesteret behersker Rimskij-Korsakovs tonespråk. Strenge marsjrytmer glir uanstrengt over i orientalske melodier. Koret gjør fine prestasjoner, men er ikke helt på høyden med orkesteret. De synger delvis en utydelig russisk som med fordel burde vært tydeligere artikulert. Man kunne generelt ønske seg et høyere musikalsk presisjonsnivå fra koret, i partiene der det kreves god musikalsk timing er det åpenbart at de er litt usikre og det hadde vært befriende å se dem tilføre musikken enda mer energi.

Haltende miming Gullhanen spilles av 14 år gamle Ulrik Lullau. Han er plassert i et gullfarget bur som henger fra taket av scenen. Gullhanens stemme er det derimot ikke Lullau som står for, det er sopranen Oksana Shilova. Hun er plassert nede i orkestergraven.

Å instruere unge skuespillere krever årvåkenhet fra koreograf og regissør. Lullau gjør så godt han kan, men løsningen med at han skal mime det sopranen synger, fungerer ikke helt overbevisende. At det foregår på russisk, gjør det sikkert ikke lettere. Men det distraherer i en oppsetning som ellers oppleves som nøye gjennomtenkt. Her burde regissøren og koreografen ha arbeidet mer, når alt annet er så velkoreografert og elegant. BNOs bruk unge talenter er positivt, slik de var dyktige med i blant annet oppsetningen av Janáčeks Den Listige Lille Reven i fjor vår, men man kan spørre seg om det kanskje hadde fungert like bra å la Shilova få komme opp på scenen.

Rimskij-Korsakovs Gullhanen er i likhet med den tidligere oppsetningen av Beethovens Fidelio en del av Bergen Nasjonale Operas markering av grunnlovsjubileet 2014, der de ønsker å presentere operaer om politisk kamp og ytringsfrihet. I regissør Lamos’ oppsetning trer eventyret sterkest fram og den politiske satiren forsvinner i bakgrunnen. Lamos’ har selv sagt at ingenting er mer politisk enn et eventyr. Men BNOs Gullhanen er først og fremst en estetisk nytelse.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no