Spor i snø.

Etterpå

Les teksten "Etterpå", skrevet som en del av prosjektet Stemmer fra innsiden i Halden fengsel.

Etterpå ble han bare sittende og lot hodet synke ned i hendene sine.

Han kjente hvordan svetten på hendene smurte seg inn i ansiktet og gjorde det klissete. Først nå merket han frostrøyken. Hadde vinduet vært åpent hele tiden? Han måtte snu seg fra den ødelagte sofaen for å se. Vinduet var åpent. Men hvordan? Han sank ned igjen. Ikke tid til å tenke over det nå. Han gløttet så vidt rundt seg i det lille rommet, og så hvordan tingene lå strødd utover. Bildet av moren, som han akkurat rakk og bli forsonet med før hun døde, lå knust på gulvet. Bøkene hans slengt utover og den ene bokhyllen kantet.

Så kjente han lukten og forstod at han måtte ut. Han reiste seg og merket hvordan han skalv, hvor kald han var blitt. Nesten stiv. Eller var det egentlig kulde? Han var ikke sikker mer. Han nesten balanserte ut av rommet for ikke å tråkke på alt som lå utover gulvet. Han klarte ikke å se til venstre for seg. Så bare rett frem. Kanskje han aldri ville klare å se til venstre igjen, tenkte han før han kom seg ut av rommet og gikk hurtig gjennom kjøkkenet og til utgangsdøren.

Han gikk raske skritt i snøen. Men det bråkte så fælt. Bare han rørte på foten ble alt overdøvet av denne nesten skrikende knirkingen i snøen. Stille. Stå urørlig. Nesten ikke puste. Nei. Han kunne ikke bare bli stående her. Smidig som en panter tenkte han og så for seg at han smeltet sammen med mørket og lydløst beveget seg bort fra eiendommen. Bort i natten.

Han passerte den store hengeeika ved enden av gjerdet deres. Den var dekket av snø. Han så utover gressplenen omkranset av det skogkledde området. Alt opplyst av dette nesten metalliske blåhvite lyset av stjerner. Det var som om stjernene brant så voldsom at det begynte å svi i øynene. Han lukket dem. Bare hvile litt. Hva var det han ikke kunne se? Hva kunne han ikke høre? Hjerteslagene hørte han i alle fall. Han åpnet øynene igjen. Eika om høsten. Med alle bladene. Hvem skulle rake bladene fra gresset, tenkte han. 

Først nå kom han på at han ikke var alene hjemme. Men at Hanne selvfølgelig også var der. At Hanne var hvor? Hvor var egentlig Hanne? Han måtte inn igjen. Det var jo ingenting ute. Men inne? Hvorfor hører han ikke Hanne? Han gikk inn igjen og listet seg opp i andre etasje. ”Hanne,” hvisket han. Ingen svar. Hvorfor svarer hun ikke? Hanne. Det lange lyse håret. Alltid denne søtlige nesten kardemommeaktige lukten som han likte så godt. Latteren. Denne alltid så uskyldige latteren. Nei, det var ikke riktig. Latteren som stadig lo. Som lo av ham. Som lo og lo.

Nei, ikke latteren. Kanskje sover hun, tenkte han. Kanskje ligger hun i senga og sover.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER