Foto: Kasper Coster

Etter Srebrenica

Dark Numbers forteller den grusomme historien om massakren i Srebrenica og europeiske soldaters mulige unnfallenhet. Noen ganger er det på grensen til overtydelig, men i siste omgang betyr ikke det noe.

Den bosniske scenekunstneren Tea Tupajićs forestilling Dark Numbers begynner med et massivt forventningsbrudd. Et øyeblikk er det noe som kjennes helt galt ut når aktør og tidligere FN-soldat Alice Schutte, kledd i t-skjorte og olabukse, går uanstrengt ut på scenen i Studio Bergen og forteller ivrig, lett og gestikulerende om forelskelsen i en befal i samme bataljon som henne. Hun ler og smiler når hun snakker om kallenavnet hun ga ham, «Beistet», og om en fuktig kveld på byen som endte med et etterlengtet kyss med befalen. Hvordan kan hun stå her og være så glad, som om ingenting har skjedd, undrer jeg.

Men så skjønner jeg at det er jo nettopp det hun kan. Grepet er uhyre effektivt fordi jeg omtrent samtidig med overraskelsen over det jeg får se og høre på scenen blir klar over fordommene mine. Det går opp for meg at Schutte er et helt vanlig menneske, akkurat som meg. Hun var en av de nederlandske FN-soldatene i Srebrenica i Bosnia en avgjørende dag i 1995, en av soldatene som mange i ettertid har ment var med på å sende tusenvis av muslimske gutter og menn i døden, men hun er også et komplekst menneske med en sammensatt livshistorie. I et kort øyeblikk er det lyse, lette og humoristiske minst like sentralt som mørket og traumene i Dark Numbers.

Ekte mennesker, virkelige hendelser
I Dark Numbers har Tupajić invitert fire tidligere FN-soldater fra den nederlandske bataljonen Dutchbat III til å stå på scenen for å fortelle sin versjon av omstendighetene rundt Srebrenica-massakren i 1995, som er blitt karakterisert som den verste krigsforbrytelsen i Europa etter andre verdenskrig. Under krigen på Balkan på 1990-tallet erklærte FNs sikkerhetsråd Srebrenica som en sikker sone for bosniske muslimer, og den nederlandske bataljonen fikk i oppdrag å beskytte området. Når de bosnisk-serbiske troppene med flere tusen soldater inntok byen 11.juli 1995 ble det raskt klart at bataljonen, som på det tidspunktet besto av 450 FN-soldater, var mer eller mindre sjanseløs. Dutchbat III forlot enklaven, og rett etterpå ble 8000 muslimske gutter og menn drept. I ettertid har spørsmålene vært mange: Kunne de ha forhindret hendelsen? Skulle de ha blitt igjen og kjempet? Visste de hva som kom til å skje? Var det et svik mot lokalbefolkningen? Eller er det verdenssamfunnet og politikerne som har skylden?

Forestillingen gir ikke noe endelig svar på noen av spørsmålene, men det blir tydelig underveis at flere av veteranene selv opplever at de ikke forsto hva som var i ferd med å skje. Til amatører å være virker de scenevante, men samtidig er det noe autentisk og uslepent i uttrykket deres som viser at Tupajić har gjort et solid arbeid. Mesteparten av den 80 minutter lange forestillingen baserer seg på episodiske monologer som først og fremst tar for seg hendelser veteranene opplevde før massakren og ulike bruddstykker fra livene deres mange år senere. Resultatet er at det bygger seg opp et voldsomt trykk nettopp gjennom det som ikke fortelles. Man sitter hele tiden og venter på at det skal velte ut av munnen deres, men det gjør det ikke. Først de siste 10-15 minuttene berøres møtet med de bosnisk-serbiske troppene og den påfølgende massakren, i en ladet, tung og utmattende scene som gjør inntrykk og må kunne karakteriseres som forestillingens mektigste og mest intense prestasjon.

Presist språk og virkningsfull stillhet
Det er ikke noe enkelt prosjekt Tupajić har begitt seg ut på. En forestilling med et nakent scenegulv, enkel lyssetting og minimalistiske virkemidler som setter teksten i fokus kan raskt bli ensformig, spesielt når aktørene er amatører. Det er flere grunner til at den rene og enkle formen likevel fungerer. Monologene er stramme og velkomponerte, språket er presist og deskriptivt, og på et halv sekund får landskap og situasjoner liv. Dessuten er utøvernes plassering på scenen fin og variert. Skildringene fra soldatenes base i Srebrenica og møtene med lokalbefolkningen utenfor basen, skaper levende, krystallklare bilder i meg: Dystre beskrivelser av en utsultet lokalbefolkning som graver i søpla soldatene dumper, av den ene aktørens mislykkede forsøk på å hjelpe en kvinne hvis sønn var forsvunnet, av en blodig og skadet kvinne som løper mot FN-soldatenes kjøretøy mens de bare kjører videre.

En styrke ved monologene er hvordan det vanskelige og tunge skildres med en tidvis beksvart humor som regel på veteranenes egen bekostning. Én forteller om den mislykkede behandlingen han fikk etter at han ble diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse, en annen forteller flere vitser om det man antar er egne selvmordstanker. Slik tilføres en letthet som er befriende og nødvendig. Et annet virkemiddel som forsterker teksten og skaper fine nyanser er den utstrakte bruken av stillhet og pauser. At pausene mellom ordene brukes på en så aktiv og bevisst måte er en sjeldenhet i teatersammenheng – stillheten gir masse rom til underteksten, og gjør utøverne svært utsatte der de står på scenegulvet foran publikum. Bruken av stillhet får ordene til å synke inn på en grundigere måte, og gir teksten en ekstra tyngde.

På kanten til overtydelig
Mindre vellykket er den utstrakte bruken av musikk mellom monologene flere steder. Når en av aktørene tar frem gitaren sin og fremfører en sang der teksten lyder: «Sorry for the oath I would not take, the role i would not play» fremstår musikken som en overflødig kommentar til et poeng som kommer like godt frem gjennom det andre materialet. Bedre er det heller ikke når Mark Knopflers sang «Brothers in arms» runger ut av høyttalerne.

Spørsmålet jeg stiller meg i forlengelsen av det er om forestillingen tidvis blir for overtydelig og kunne tjent på å holde mer igjen. På et punkt skrus lyset på i salen og på scenen, og de fire utøverne stiller seg rett foran oss. Der refererer de til de dagligdagse valgene andre må ta stilling til – «kaffe eller te?», «buss eller bil?» samtidig som vi får servert utsnitt av de verbale angrepene de er blitt utsatt for etter at de kom hjem, bare at nå er ordene rettet mot oss i publikum: «Jævla mordere!». Ubehaget kommer snikende, på ett nivå fordi jeg tenker at de tar opp det ansvaret alle sitter med, og på et annet nivå fordi jeg tenker at de gjenopplever egne minner, akkurat nå, gjennom den sceniske handlingen. Samtidig er grepet litt for opplagt, og sammenstillingen med de trivielle valgene vanlige folk tar blir liksom litt for åpenbar.

I den siste scenen i Dark Numbers står aktør Jeroen van der Werke helt alene og forteller om hvordan han overga seg til de serbiske soldatene mens de forsikret ham om at de bare skulle skyte på byen. Den får meg til å glemme alle innvendingene mine. «I don’t regret it, I didn’t want to die in a war that wasn’t mine», sier han mens han ser publikum rett inn i øyene. «But something was strange, I could feel it, behind the hills I heard trrrr- trrrr-trrrr». Det er lyden av et maskingevær han etterlikner. «Trrrrrrr». Stillhet. «Trrrrrrrr». Stillhet. Stillhet.

Akkurat da er skillet mellom hva de fire tidligere FN-soldatene faktisk har opplevd, erkjenner eller fortrenger ubetydelig.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER