Etter katastrofen

Katastrofescenarioet den britiske dramatikeren Lucy Kirkwood (født 1984) risser opp i teaterstykket Våre Barn (originaltittel The Children), som for første gang settes opp i Norge, er uhyggelig. Et voldsomt jordskjelv har ført til store ødeleggelser og en påfølgende atomulykke. I et avsidesliggende og sparsomt møblert hus ved havet har to pensjonerte kjernefysikere, Hazel og Robin, søkt tilflukt for å unngå den potensielt dødelige, radioaktive strålingen. Kjernekraftverket der de begge tidligere arbeidet har vært utsatt for oversvømmelser og katastrofen er et faktum når det oppstår en kjernefysisk nedsmelting ved anleggets atomreaktorer. Når de en dag får besøk av Rose, en kollega de ikke har sett på over 30 år, strammer det seg til.

Forestillingen er inspirert av en av verdens nest største atomulykker etter Tsjernobyl, nemlig Fukushima-ulykken på et kjernekraftverk i Japan i 2011. Fukushima-ulykken tok flere tusen liv, men myndighetene iverksatte raskt tiltak. I Kirkwoods skildring derimot er det som om den menneskelige verdens totale utslettelse rykker stadig nærmere hovedpersonene. Ingredienser som eroderende landmasser, en by nedsunket i havet og glimtvis, øredøvende lyd av bølger som slår mot land, skaper en tyngende og trykkende endetidsstemning i scenerommet. Slik antydes det forsiktig at atomulykken kanskje bare er en del av et større bilde der irreversible klimaendringer er i ferd med å innhente menneskene, uten at vi får svar på det i løpet av den nesten to timer lange spilletiden.

Ujevn regidebut Foruten at det er første gang skuespillet, som opprinnelig hadde premiere i London i 2016, spilles i Norge, så er det også skuespiller Marie Blokhus sin regidebut. Her er alt tilsynelatende lagt til rette for at hun skal få boltre seg i sin første iscenesettelse: Våre Barn er et moderne drama i kammerspillformat, og de tre skuespillerne på scenen, Iren Reppen, Marianne Nielsen og Jon Ketil Johansen, i henholdsvis rollene som Rose, Hazel og Robin, er drevne og rutinerte. Jan Aage Rugaards scenografi er mistenkelig lik den i originaloppsetningen. Et rustikt, slitt oppholdsrom med kjøkkeninnredning, spisebord og lenestol er stedet der all handlingen utspiller seg, men scenografien har liten betydning utover det at den danner et konkret fysisk rom. Med andre ord er det et tekstorientert drama der dynamikken mellom de tre personene er fokus i det stadig mer innestengte rommet.

Styrken i Blokhus sin regi er at hun ikke er redd for å la skuespillerne spille overdrevent og med store gester. Grepet passer godt til den absurde humoren i dialogene når personene, som tross alt befinner seg i en ekstrem unntakstilstand, samtaler om dagligdagse temaer inntil det pinlig detaljerte og gjennom det avslører seg som både patetiske, selvopptatte og feilbarlige. Nielsen spiller rollen Hazel på en melodramatisk måte som er farlig nært det karikerte. Samtidig som jeg savner å se mer nyanser i spillet hennes, er tilnærmingen til rollen en styrke fordi det tilfører troverdighet og liv til den i utgangspunktet noe flate rollen: En redd, oppfarende, snerpete og middelaldrende helsefanatiker som trenger yoga selv etter atomulykken. Den ekteskapelig dynamikken mellom Hazel og Robin kjennetegnes av kjærlige ord som glir umerkelig over i beske fornærmelser og spilles overbevisende av Nielsen og Johnsen. I enkelte scener synes jeg derimot at skuespillerne tar for hardt i – det kjennes rett og slett som om noen nivåer i regien mangler slik at overgangene blir litt brå og kantete. Til tross for ujevn regi er det en glede å være vitne til hvordan Nielsen, Reppen og Johnsen verdsetter å spille mot hverandre.

Oppskriftsmessig drama Forestillingens store problem er at Kirkwood har skrevet et oppskriftsmessig drama som aldri blir virkelig interessant eller hever seg over en middels TV-serie lagt til et apokalyptisk landskap. Det er akkurat som om hun satt seg ned og fulgte en sjekkliste til punkt og prikke da hun skrev Våre Barn. I utgangspunktet er det ikke noe galt i å beherske klassisk dramatisk håndverk, men det er kjedelig når ingrediensene er så selvfølgelige at helheten mer enn noe annet virker konstruert. Det personlige relasjonsdramaet og den mer innrammende katastrofe- og økotematikken er åpenbart et forsøk på å knytte individuelle, eksistensielle spørsmål sammen med samfunnsmessige spørsmål, men sammenhengen er tynn. Bare hør på dette: Rose og Robins tidligere romanse og utroskap leder publikum til å tro at hun har kommet tilbake for å gjenvinne hans kjærlighet, men i midtveis i handlingen blir det klart at hun vil overtale ekteparet til å bli med henne og en gruppe forskere tilbake til kjernekraftverket. De skal ta plassen til de unge menneskene som arbeider der og reparere skaden i reaktoren med livet som innsats.

Plotet berører spørsmål om menneskers ansvar, evner og plikt til å handle. Likevel beveger Kirkwood seg aldri dypt nok inn i materien, og etter noen platte replikker fra Rose om «at hun føler hun må dra tilbake å gjøre opp for seg for den uansvarligheten de utviste da de ikke hadde ordentlige prosedyrer ved byggingen av kjernekraftverket», koker mesteparten av handlingen bort i det personlige. Forestillingens form gjør at relasjonen mellom de tre personene er sentral, men i manuset er det for lite materiale for skuespillerne å spille på. Blant annet får publikum servert en scene mot slutten av forestillingen der Rose gjør et poeng ut av at hun må huske å ta p-pillen sin og Robin spør hvorfor, hvorpå hun svarer at selv om hun er over 60 år så demper det tross alt sexlysten hennes. Jeg er dypt imponert over hvordan Iren Reppen og Jon Ketil Johansen likevel klarer å skape en troverdig og stø scene av dette gjennom sitt nærvær selv om replikkene etter min mening er elendige. En annen scene der doen oversvømmes, vannet flyter utover, og Hazel i fortvilelse kjefter på Rose i sinne, utgjør også et høydepunkt. Til tross for at opptrinnet virker konstruert klarer skuespillerne å løfte det ganske platte materialet gjennom sitt spill og tilstedeværelse. Opptrinnene etterfølges selvsagt av svært dramatiske scener, der Robin, som blør fra munnen fordi han er døende, bestemmer seg for å bli med Rose til kraftverket.

Forsøk på å kontekstualisere Tittelen Våre Barn kan tolkes både som at den henspiller på Hazel og Robins barn, som stadig nevnes, men også på personene selv som er hjelpeløse i situasjonen. Enda et alternativ er selvsagt at tittelen peker utover dette og skal få publikum til å tenke på ansvaret for de som kommer etter oss. Slik sett er ikke teksten på nettsidene til Den Nationale Scene, som blant annet lyder «Noen skal leve etter oss. Hva er vi villige til å ofre for neste generasjon?», helt upassende. Men teatersjef Agnete G. Haalands påfølgende spede og hjelpeløse forsøk på å kontekstualisere forestillingen i programbladet kjennes unødvendig all den tid forestillingen tross alt ikke er i nærheten av å faktisk berøre de komplekse problemstillingene og spørsmålene knyttet til konsekvensene av de globale klimaendringene vi står overfor her og nå. Med velmenende intensjoner og den retoriske overskriften «Hva gjør vi når verden brenner?» forsøker Haaland å plassere oppsetningen i vår urolige tid ved blant annet å stille spørsmål som «Hva er vi villige til å ofre for å unngå den store katastrofen?». Hun fortsetter med å skrive at «prisen er høy. For å hindre global oppvarming over 1,5 grader må vi alle gjennom uante forsakelser. Er vi villige til det?». Etter å ha sett forestillingen kjenner jeg meg ikke igjen i disse refleksjonene. Snarere er jeg dypt fascinert over hvordan en oppsetning som bygger på faktiske hendelser, og behandler et ikke utenkelig endetidsscenario, likevel kan oppleves så apolitisk og fullstendig løsrevet fra den virkeligheten jeg befinner meg i. Da er det lite annet enn irriterende at teatersjefen slenger rundt seg med fine ord for å rettferdiggjøre at et helt middels, importert drama skal spilles på norske scener.