Thomas Talawa Prestø. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg

Etnisk og kunstnerisk

– Vi reagerer når folk sier at vi er født med denne dansen i oss, sier leder for Tabanka Dance Ensemble, Thomas Talawa Prestø. Han synes det er på høy tid at afrikanistisk dans anerkjennes som selvstendig scenekunstsjanger.

– Kan vi kjøre med lyd? sier Thomas Talawa Prestø.

Dansestudioet på Carl Berner i Oslo er fylt av en konsentrert stillhet. Fire unge jenter stiller seg lydig i posisjon. Resten av danserne i Tabanka Dance Ensemble trår til side.

Prestø spiller opp Dinah Washingtons bluesperle ”This Bitter Earth”. Kroppene til de fire danserne begynner en bølgebevegelse. De vrir armer, hofter og torso inn og ut av posisjoner som er typisk for denne dansesjangeren ­– de winer, releaser og contracter. De veksler mellom det myke og det skarpe, og bevegelsene både komplementerer og står i kontrast til lyden som strømmer ut av høyttalerne.

I hjørnet sitter Prestø og følger alle bevegelser med falkeblikk. Han ser om bevegelsen sitter i den ryggvirvelen der den skal, eller om den har glidd litt for langt opp eller ned.

Tabanka Dance Ensemble.
Tabanka Dance Ensemble. Foto: Hanne B. Nordvåg

– Pass på vekten din, sier han til en av danserne når de har kjørt gjennom denne første koreografien, før han fortsetter til hele gruppa:

– You’re a little high and stressed. This is not enough.

Prestø gir konkrete og enkle tilbakemeldinger. Han er mild, men streng, og han snakker med en tyngde som går langt ut over hans 33 år. Han har jobbet med dette i 18 år. Og det har vært mer enn en jobb. Han har levd og åndet dans, for når Prestø går inn i noe, så er det ikke halvhjertet. Og det har gitt resultater.

– En av våre eksamensvideoer er blitt delt 3000 ganger, blant annet av professorer som underviser i afrikanistisk dans ved Howard og Philadelphia University, forteller Prestø.

– De sier at dette er standarden man bør ha.

32 moduler
Afrikanistisk dans er et samlebegrep som beskriver mange danser med afrikansk tilknytning. Fellestrekkene ligger i hvordan kroppen skal brukes. – Blant kjennetegnene er en aktiv ryggrad og at flere kroppsdeler, eller til og med samme kroppsdel, kan bevege seg til flere rytmer samtidig, forklarer Prestø. Han forteller at han har hentet teknikker fra 81 afrikanske danser og 56 karibiske danser og satt dem i system – den såkalte Talawa-teknikken.

– Jeg har hele tiden visst at det er dette jeg ønsket å drive med. Men da jeg startet å fordype meg i afrikanistisk dans for 18 år siden, var det egentlig ikke med tanke om å lage en teknikk – jeg bare lagde et system som funket for meg, sier Prestø.

– Afrikanistisk danseteknikk trenes delvis organisk. Å balansere vann over flere mil på hodet styrker kjernemuskulatur, i tillegg til at det trener balanse, flyt og bevegelseskvalitet på en unik måte. Jeg forstod tidlig at jeg måtte finne øvelser som kunne kompensere for en nordisk hverdag. Reaksjoner fra lærere og andre dansere på hvordan jeg beveget meg, viste meg at jeg var inne på noe. Det var slik det startet.

Prestø fortsatte dermed systematiseringen og har nå utarbeidet 32 moduler som man må gjennom for å bli en fullverdig Talawa-danser, som danserne i hans eget kompani Tabanka, jobber seg gjennom. Noen av modulene undervises også på Irie Dance Theatre i London, på Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold, samt i internasjonale masterclasses. Han sier det tar opp mot fem år å komme seg gjennom alle modulene, fordi de også inkluderer antropologi, researchteknikk og historikk for å forstå og gjenkjenne tradisjonsbevegelsenes intensjon og tilhørende filosofi. I tillegg skal et komplekst bevegelsessystem læres.

Ballett har fem armposisjoner.I Talawa-teknikken er det 32. Danserne jobber med å lære seg release og contract i hele sju punkter i ryggsøylen, og rytmearbeidet er avansert, i og med at man skal mestre å ha forskjellige rytmer i torsoen samtidig.

– Det er en komplisert teknikk, og det er mye matematikk involvert i den, forteller Prestø.

– Derfor dør vi når folk sier at vi som har svarte kropper er født med denne dansen i oss. Now you tell me, liksom! Da hadde jeg ikke trengt å lage denne teknikken…

Prestø ler, men det er tydelig at han ikke setter pris på at afrikanistisk dans ikke blir ansett som likeverdig med annen scenedans.

– Vi blir blant annet beskrevet som ”den andre kroppen”, i samme åndedrag som mennesker som danser med funksjonshemninger. Det er uforståelig for meg at man kan sammenligne det å være svart med det å ha et handicap.

Amie Mbye og Lacky Mahamad (bak).
Amie Mbye, Victor Olivares Pedersen, Lacky Mahamad. Foto: Hanne B. Nordvåg

Håndbak
Prestø er klar på at selv om utgangspunktet er etnisk, utelukker det ikke at det også er kunstnerisk. Tvert imot ligger det, som antydet ovenfor, minst like mye tanke og teknikk bak det de driver med i Tabanka som i hvilken som helst ballettforestilling.

– Det ligger utrolig mye arbeid i å få det til å se ut som bevegelsene bare flyter, sier Prestø og påpeker at det ironiske er at jo bedre teknikk man har innenfor afrikanistisk dans, jo mindre synes den – fordi marginene blir så små.

– Det må jeg bryte litt håndbak mot, for forenkler man bevegelsene, får man mer uttelling i form av komplimenter.

Han er oppgitt over de som tror at de mestrer denne formen for dans bare fordi de har tatt ett kurs, og er samtidig fascinert over de samtalene han har hatt gang på gang når det plutselig har gått opp et lys for en publikummer med tanke på hvor mye arbeid som ligger bak de tilsynelatende uanstrengte bevegelsene.

– De kommer til meg med store øyne fordi de har forstått hvor fysisk krevende dansen må være. Og det blir veldig surrealistisk når de skal fortelle meg om sin egen oppdagelse: ”Det må jo være mye teknikk der!” Hehe – I KNOW!

Prestø ler og sier at det i det minste vitner om at det har begynt å vokse fram en respekt for sjangeren.

Fra Tabanka til Kunsthøgskolen
– Det blir litt mye moro der, sier Prestø tørt til danserne sine.

De hiver etter pusten etter å ha kjørt gjennom en heseblesende koreografi som har fått hele bygget til å riste. Men selv om den piplende svetten er tegn på at de har gitt alt, så mener Prestø at de fortsatt har mer å gi.

– I expect you to fix this.

Det er fredag kveld, og mens de fleste andre i samme aldersgruppe som Tabanka-danserne gjør seg klare til å dra på byen, gjør denne gjengen seg klare til å kjøre gjennom koreografien nok en gang. Og denne gangen bedre. Men å ofre litt og jobbe hardt lønner seg – det vet Prestø alt om.

Tabanka består av både profesjonelle dansere og trainees, og det er med stolthet Prestø forteller at hele 18 av hans trainees har gått videre til profesjonelle danseutdanninger. Blant annet har fire av dem kommet inn på Kunsthøgskolen i Oslo. Han mener dette bidrar til å forandre hvordan norske dansekunstnere kommer til å se ut i framtiden, men likevel sliter han med å beskrive seg selv som stolt.

Ekperedinma Clarice Okeke. Foto: Hanne B. Nordvåg
Ekperedinma Clarice Okeke. Foto: Hanne B. Nordvåg

Ser publikum på video
– Når vi får gode tilbakemeldinger, blir jeg glad på dansernes vegne fordi de får validering, og det er en pekepinn på at vi har gjort noe riktig. Men for eksempel når professorer i andre land har pekt på oss som standarden å sikte etter, så er det første jeg gjør å sende en mail og spørre nøyaktig hva det er de ser av verdi. Min hjerne fungerer praktisk, så jeg må finne ut hva det er som har verdi for andre, sier Prestø.

– Det hender folk sier at jeg må stoppe opp og bare ta to minutter og være glad, for som regel sitter jeg dagen etter en forestilling og begynner å planlegge den neste. Jeg ser på videoer av publikum for å finne ut hva som funket.

Ifølge Prestø er det å koreografere publikum minst like viktig som å koreografere bevegelsene på scenen.

– Jeg koreograferer opplevelsen deres.

Formell utdanning
Prestø forteller at noe av det han synes er mest interessant å høre av tilbakemeldinger fra publikum, er spennet av følelser de kan gå gjennom i løpet av en forestilling. Han vil at dans skal framstille menneskelighet, og det innebærer å ta publikum med på en reise gjennom følelser som finnes i oss.

– Vi kan hoppe fra angst til humor til styrke i løpet av ti minutter, sier Prestø og forklarer at sidestilling og et stort bevegelsesvokabular er viktige elementer i dette. Det er i krysningen mellom de tradisjonelle teknikkene at magien skjer.

Å spille på menneskelighet gir også et stort publikumspotensial, og Prestø mener at en Tabanka-forestilling bør oppleves relevant for en nigerianer så vel som for en totning. Men han sier at det å etablere Tabanka som en aktør i scenekunstfeltet, krever målrettet arbeid.

– Det å være med i Norske Talenter, var for eksempel strategisk. Det var ikke viktig for oss å vinne, men heller å utdanne befolkningen – å vise hvem vi var, sier Prestø.

– Det etablerte kunstfeltet må skjønne at det ikke handler om å være kommersiell, men folk må få et forhold til denne formen for scenekunst, slik de allerede har til for eksempel ballett.

Tabanka har hatt forestillinger i Operaen og på Dansens Hus flere ganger, og det tyder kanskje på at det de gjør, begynner å synke inn i scenekunstfeltets bevissthet. De har også for første gang fått skikkelig støtte fra Kulturrådet til å sette opp forestillingen Limbo i Operaen neste sommer. Nesten alle tidligere produksjoner har vært selvfinansiert.

Men Prestøs ambisjoner stopper ikke her. Han holder for tiden med å utarbeide en plan som skal gjøre Talawa-teknikken til en egen treårig fagskole, slik at den anerkjennes som en danseutdanning på lik linje med andre utdanninger.

– Målet er å etter hvert utvikle en høyskole. I dag må en danser trene minimum seks år med jazz, ballett eller moderne dans for å få en utdannelse. Og skal de gå den veien, vil de være langt opp i 20-årene før de kan begynne å trene innenfor for eksempel afrikanistisk dans, og fordi det tar så lang tid å mestre teknikken vil de være i 30-årene før de får utøvd. Dette holder ikke, det må finnes alternativ, sier Prestø, som ønsker en profesjonalisering.

Victor Olivares Pedersen, Joel Ramirez. Foto: Hanne B. Nordvåg
Victor Olivares Pedersen, Joel Ramirez. Foto: Hanne B. Nordvåg

Lagos
Det er ingen afrikanske trommer i øvingslokalene til Tabanka. Ei heller fargerike gevanter. Ingen stereotype elementer av den typen man ofte ser. Dette er noe av det som gjør Tabanka spesielt, ifølge Prestø.

– Mange der ute våkner av det vi gjør, for de klarer ikke å ta elementer av tradisjonell dans og kverne det inn i en samtidig form, sier han.

Dette, så vel som hans spesielle teknikksystem, gjør at han reiser verden rundt for å undervise.

Det plinger i telefonen til Prestø. Han åpner mailen sin.

– Se der. Jeg fikk akkurat en forespørsel om å komme og undervise ved et nytt dansekurs ved universitetet i Lagos.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER