Marek Janowski. Foto fra musicalcriticism.com

Etablert orkestertradisjon

KRITIKK: Oslo-Filharmoniens punktum for vårsesongen markerte orkesterinstitusjonen – på godt og vondt. Emil Bernhardt har hørt orkesteret spille Strauss under to forskjellige dirigenter.

Er det moderne symfoniorkesteret en slags musikalsk maskin? En musikkfabrikk der alle delene omhyggelig er utarbeidet med tanke på størst mulig grad av presisjon i det som produseres, musikkverket og dets fortolkning? Under Oslo-Filharmoniens konsert torsdag 22. mai var jeg sammen med en venn som oftere har vært på jazz- og rockekonserter enn klassiske orkesterkonserter. I Konserthuset ble han først og fremst slått av presisjonen i samspillet, hvordan alt var disiplinert, samlet og koordinert.

Det er en interessant observasjon, på flere nivåer: Dels bærer orkesteret på en institusjonell tradisjon, konserten er ritualisert, innstuderingen gjerne organisert etter visse mønstre osv. Dels er disiplinen nedfelt i den musikalske overleveringen – for eksempel ville Richard Strauss’ voldsomme orkesterapparat, formidlet via mildt sagt detaljrike partiturer, vært helt utenkelig uten denne disiplinen. Samtidig vet alle at selv om disiplinen er nødvendig, så er den ikke tilstrekkelig som forutsetnig for at en konsert skal bli viktig og vellykket. Det avgjørende er selvsagt å få musikken til å leve, og her er presisjonen – i alle fall i den vestlige klassiske musikken – bare ett av flere skritt på veien.

Krevende virtuoseri
Hva så med Oslo-filharmonien? Ble det glødende, eller bare koordinert i deres tolkninger – eksempelvis av 150 års-jubilanten Richard Strauss (1864–1949)? Eksempelet Strauss er forresten interessant: Ikke bare stiller han høye tekniske krav til enkeltmusikerne i orkesteret; er det noen som krever et særlig velsmurt maskineri, er det nettopp Strauss. I tillegg befinner han seg som komponist i et slags mellomrom mellom blendende virtuos beherskelse av instrumentariet (instrumentasjonsteknikk), og en overmoden, nesten dekadent, giftig følsomhet. Det er en delikat miks. Fant Oslo-filharmonien balansen her?

Bare delvis. I det tidlige tonediktet «Don Juan» (1888), som åpnet konserten forrige torsdag, var det meste riktignok på plass, noe som er imponerende i seg selv. Dette spinnvilt virtuose verket, beryktet for sine kinkige passasjer, er ytterst krevende. Det går fort, det er sterkt, vi er høyt og lavt, og det skal bruse, ja eksplodere fra første tone. Dirigent Marek Janowski er erfaren, rutinert og har god kontroll på det overordnete uttrykket. Særlig det store langstrakte partiet i annen del var sobert formet, med fine solistiske innslag fra obo og klarinett. Derimot viste han mindre interesse for rytmiske markører og strategiske detaljer, noe Strauss’ partitur på sin side er spekket av. Kombinert med at overskuddet ikke var helt etablert i orkesteret, ble resultatet at det aldri riktig kokte i denne fremføringen, til tross for teknisk sett velplasserte utladninger.

Tung fjelltur
Det andre store Strauss-verket på Oslo-Filharmoniens program denne våren, var den snaut timeslange «En alpesymfoni» (1914–15). Heller ikke her mangler det på blendende øyeblikk, om enn mer langstrakte og grandiost utformet enn i ungdomsverket om forføreren. Og igjen stilles det store krav til orkesteret, og ikke minst dirigenten.

Det var særlig høydepunktene – den mektige soloppgangen og bestigningen av alpefjellets topp – som utmerket seg under sjefdirigent Vasily Petrenkos ledelse. Petrenko er myndig i gestene, men litt for ofte får jeg en følelse av at de har mest betydning for ham selv; musikerne fremsto i alle fall etterhvert som temmelig matte og slitne. Det låt flott og sterkt, for all del, men tidvis også altfor sterkt, som i den vare åpningen der natten blir til dag. Det er særlig i lavmælte partier som dette jeg savner større lydhørhet hos Petrenko; toppene skinner, men svake og mer innadvendte partier mangler nærvær og får ofte karakter av ren administrasjon.

Rutine og forløsning
I så måte stiller Janowski i en annen klasse, og etter pausen forrige torsdag fikk han vist det til fulle. Først skulle vi imidlertid gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur, med den unge, russiske pianisten Anna Vinnitskaja, som gjestet Oslo for første gang. Det ble dessverre et rutineløp, særlig i yttersatsene, som ble altfor stresset til at eventuelle fraseringer kom gjennom. Vinnitskaja har åpenbar sans for det lyriske og intime, noe hun riktignok fikk antydet i den vakre mellomsatsen. Men det hele ble for lokalt, muligens også på grunn av salen; klangen ble i alle fall flat og spinkel og nådde aldri utover scenekanten.

Det var altså først i Beethovens store «Eroica»-symfoni – selve innledningen til den romantiske symfoni-tradisjonen – at brikkene falt på plass for filharmonikerne og Janowski. Jeg tok meg umiddelbart i å tenke at dette verket – apropos den knappe strukturen i innstuderingen – antakelig hadde fått høyeste prioritet på prøvene. Det kunne nemlig høres; overskuddet satt fra de første berømte Ess-dur-akkordene. Janowski både varierte og økonomiserte med gestene, dynamiske kontraster ble bevisst hentet frem, og enkelte fortolkningsmessige detaljer, særlig i overgangene, fungerte fint. Ellers vil jeg særlig trekke frem bredden i det dynamiske registeret; det gjorde godt endelig å få høre et vakkert fokusert pianissimo i denne ellers ofte romlende akustikken.

Om jeg savnet noe, måtte det igjen være en mer strategisk markering av blåserenes funksjoner. Musikerne gjør jevnt over solide, og tidvis helt briljante prestasjoner, men kunne fortjent litt mer hjelp til å komme gjennom. Janowski fremstår imidlertid som hovedsakelig orientert mot et overordnet uttrykk. Det er inspirerende å se på, og også frigjørende for musikerne. Samtidig, ettersom han slik slipper orkesteret fri, kreves det et eget initiativ, særlig fra de bakre strykerrekkene. Her har Oslo-Filharmonikerne mer å gå på, og Petrenko en jobb å gjøre.

Med det som var orkesterets sesongavslutning våren 2014, fikk vi altså demonstert symfoniorkester-institusjonen på godt og vondt. Oslo-Filharmonien leverer – av og til lysende, av og til akseptabelt; tidvis forløst, tidvis bare rutinert. Utfordringen består i å vise at orkesteret er noe mer enn en musikkfabrikk; å heve uttrykket til det eksepsjonelle, selv under institusjonens vekt.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER