Et utvidet lekerom

Selv om forestillingen heter Antibiose, er det likevel en symbiotisk etterklang som sitter igjen etter dEEp doWN dopEiZMs første helaften på scenen i Bærum kulturhus. Og det er på ingen måte kritikk i det utsagnet. For en av styrkene ved denne produksjonen er hvordan danserne bærer den i fellesskap. En annen er at den spiller på kontraster – og disse forsterkes av misforholdet mellom tittel og opplevelse.

Gruppen dEEp doWN dopEiZM med Camilla Tellefsen, Mathias Jin Budtz og Anne Golberg Stavn i spissen, har markert seg som en innovativ drivkraft i det norske hip hop-miljøet de siste årene. De har ikke spesialisert seg på én av de utallige streetdance-stilene, men har heller sett at det kan gi uttelling å skape på tvers av stiler. I dEEp doWN dopEiZM waacker, breaker, housedanser og popper de om hverandre, grensene er flytende og utforskningstrangen er stor.

At de er et crew som våger, har også ført til samarbeid på tvers av sjangre. I 2012 var de å finne på scenen sammen med Impure Comany/Hooman Sharifi i forestillingen Now the field is open på Dansens Hus. I sin egen forestilling Antibiose har de fortsatt samarbeidet med Sharifi, som har bidratt med koreografisk veiledning. Men på scenen står de alene. De presenterer streetdance i en samtidsdans-kontekst – og det er spennende.

Indre uro Når dørene til salen åpner og publikum slipper inn, er danserne allerede i gang på scenen. Til hip hop-beats av den franske artisten Tismé jammer de i en cypher – en av de mest typiske settingene for streetdance. Den underliggende tematikken for forestillingen er menneskelige relasjoner, og i denne jammen viser de oss den måten de kanskje er mest komfortable med å relatere seg til hverandre på – i felles lek med trinn og rytmer.

Idet lyset i salen senkes, dør hip hop-beatsene ut og erstattes av et mer summende lydbilde, fortsatt signert Tismé. Leken med trinnene fortsetter, men nå følger danserne sin egen rytme. I kontrast til den tunge, nærmest klaustrofobiske summingen framstår bevegelsene som mer og mer frenetiske og desperate. At hver utøver danser i sin egen stil, blir et scenisk uttrykk for individualitet samtidig som det løfter fram det karakteristiske ved hver av danserne. De hopper inn og ut av forskjellige konstellasjoner, tar kontakt med hverandre i det ene øyeblikket for å slippe i det neste. Det hele kulminerer i en nesten hypnotiserende flow, hvor både danserne og musikken leker med tempo, tyngde og dynamikk. Det er suggerende i den grad at en selv sitter og gynger i setet.

Så brytes det hele. Det blir et øyeblikk helt stille på scenen, før en svak summing begynner igjen. Marvin Melås bryter ut fra resten av crewet i en fysisk krevende solo.

Melås beveger seg fritt omkring på scenen, mens resten av gruppa forblir på den ene siden, hvor det er lagt en sandfarget kvadratisk matte. Danserne går rundt hverandre i sakte film, og med et varmt lys fra vingen er det som om de befinner seg i en slags ørkenvandring. De uttrykker en sterk menneskelighet der de går – preget av stille lengsel og slit. En kan ane en indre uro som uttrykkes i Melås’ parallelle atletiske utfoldelse.

Etter hvert begynner danserne i større og større grad å relatere seg til hverandre. De omslutter hverandre og symbioser begynner å ta form. Utøverne flyter inn i hverandre, først to og to eller tre og tre. Det kan minne om små organismer i et mikroskop som smelter sammen. De organiske bevegelsene kontrasteres med plutselig waacking og locking – skarpe, nesten krampaktige bevegelser som besnærende smelter på aller naturligste vis inn i myke og glidende trinn. Man sitter fjetret og glemmer fullstendig at dette er et bevegelsesspråk som egentlig hører hjemme i en helt annen setting og til et annet lydbilde.

Antiklimaks Omsider samler hele crewet seg i en slags sammenhengende knute midt på scenen. Dette bygger opp til et av de sterkeste øyeblikkene i forestillingen. Danserne står sammen, omslynget av hverandre, først helt stille, og så får de en puls. Et felles hjerteslag, som slår sterkere og sterkere. Man venter på en eksplosjon. Dessverre er det nå forestillingens største antiklimaks oppstår. For med en gjennomsyrende intensitet bygger de opp til en forløsning man rett og slett ikke får. Pulsen brytes på ulogisk vis og danserne går nærmest brutalt ut av det som kunne ha vært et desidert høydepunkt, men som blir en skuffelse i stedet.

Skuffelsen går dog raskt over idet en nydelig duo mellom Camilla Tellefsen og Regine Nedregård utvikler seg. Tellefsen er liten og Nedregård stor, og sammen glir de over scenen og støtter og bærer hverandre i et elegant samspill.

Alene, men sammen Antibiose er intelligent laget. dEEp doWN dopEiZM klarer å plassere streetdansen i en scenisk sammenheng, og det gir stor merverdi. Begge deler løftes til noe nytt, og det åpner for et utvidet lekerom. Det er den sceniske formen som er rådende gjennom hele forestillingen, men i likhet med slik crewet startet kveldens kunststykke, avslutter de også med å vise at de ikke har glemt hvor de kommer fra. Mot slutten av forestillingen samler danserne seg i en amøbelignende organisme som folder seg ut som en blomst i strålene fra lyskasterne.

Det virker som at de ønsker å konkludere med at vi mennesker hører sammen – vi er best i samhandling med hverandre. Tankene går til Per Fugellis oppfordring: ”Bry deg om flokken din!” Det er når vi er sammen vi er sterkest. Det er når vi er sammen vi er vakrest. Så bygger Tismés rungende beats seg opp igjen. Danserne går inn i en felles pust på scenen. For første gang i forestillingen danser de synkront. Det utvikler seg til en ny jam – til et klimaks hvor de samles i en felles jack. Med økende intensitet står de og føler på samme rytme. De danser alene. De danser sammen.