Foto: Dag Jenssen. Scenografi og kostymer: Nora Furuholmen

Et univers av undring

Det Norske Teatret åpner dørene! Jakob og Neikob og Alle Andre skaper magi og gjør et viktig budskap levende, men kunne turt enda litt mer.

På vei for å se teater for første gang på tre måneder følte jeg nesten at jeg gjorde noe ulovlig. Jeg er en av de som ikke har benyttet seg av de utallige digitale versjonene av scenekunst som har dukket opp på nett i kjølvannet av koronakrisen. For en som til vanlig går mye på teater, ser og arbeider med kunst føltes det nesten for trist – verk som har sin eksistens i den fysiske verden gjøres sjelden rettferd på skjermen. I stedet har jeg trålet meg gjennom listen av TV-serier som jeg bare aldri har fått sett, som nettopp er laget for å konsumeres i egen stue. Det var derfor skjermsliten og med stor entusiasme at jeg gikk for å se Det Norske Teatret «post-karantene-debutere» med familieforestillingen Jakob og Neikob og Alle Andre.

Den lille forestillingen på Scene 3 er en dramatisering av den femte boka om Jakob og Neikob av Kari Stai (2018). Boka er omarbeidet av regissør og komponist Øyvind Osmo Eriksen og dramaturg Ingrid Weme Nilsen, som har med seg Nora Furuholmen som scenograf og kostymedesigner. I henhold til reglene for smittevern var det for anledningen plass til 38 publikummere i salen: Vi ble geleidet opp – en og en husstand – og fortalt hvor vi skulle sitte. Jeg merket umiddelbart at jeg har savnet dette rommet; scenen, publikum, skuespillerne. Til tross for at vi var få, føltes det viktig og riktig å igjen være fysisk til stede sammen.

Sier mye med få ord
Fortellingene om Jakob og Neikob er bygd rundt det sjarmerende premisset at den ene karakteren, Jakob – spilt av Petter Winther – alltid sier ja til alt, mens den andre, Neikob – spilt av Per Schaanning – kun sier nei. Førstnevnte er glad, lett og bekymringsløs, mens sistnevnte er tankefull og engstelig. De bor sammen på en bakketopp, og har en venn, Masekob – spilt av Jonas Fuglevik Urstad – som kommer innom iblant. En dag finner Neikob ut at han er annerledes enn alle andre, og bestemmer seg for at han er nødt til å finne og bli som Alle Andre. Jakob sier “ja”, og hjelper han å lete. Det viser seg å kanskje ikke være så lurt likevel. Da jeg leste gjennom boka i forkant av forestillingen gikk det opp for meg at budskapet er ganske likt mye selvhjelpslitteratur for voksne – vær deg selv, du er bra nok som du er – bare formidlet på mye enklere, og rørende, måte.

På Det Norske Teatret klarer skuespillerne å si mye med få ord. Særlig Neikob blir en elskverdig karakter – han sier som oftest bare nei, men personligheten hans kommer godt frem gjennom blant annet hans store omsorg for en plante, og oppgittheten han viser når han forteller at han er lei av å være annerledes. Teksten fra boka er ispedd noen ekstra passasjer, fortsatt i bokas ånd, og sanger og musikk i ulike sjangre som fremføres underveis. I tillegg til Masekob spiller Fuglevik Urstad flere bi-karakterer, samt en slags fortellerperson som synger oss videre i fortellingen underveis. Dette fungerer greit, men jeg tar meg selv i å synes at det går litt treigt et par ganger. Og jeg sitter og lurer på om det er fordi konsentrasjonsevnen min har blitt dårligere av altfor mye skjermtid, eller bare fordi jeg er voksen. Men barna i salen har nok også sittet mye foran skjermen i det siste, og selv om det er ekstremt befriende å se teater – på ekte – er jo dessverre skjermavhengighet noe reelt. Kanskje har vi godt av å kjede oss litt.

Magi
Kostymene til hovedkarakterene er inspirert av boka: Jakob har på seg en helblå dress med sløyfe, Neikob har på seg en helrød dress med slips. Begge har trill runde briller, som gjør at øynene deres ser ut som øynene til de illustrerte karakterene i boka. Kostymene bygger opp under den komiske oppførselen deres, men jeg kunne ønske at de hadde plassert dem mer i tiden og kulturen. Jeg mener ikke så konkret som at de burde gå med munnbind (selv om det hadde vært veldig interessant å se Jakob og Neikobs reaksjoner på sosial distansering), men jeg synes for eksempel at kostymet til karakteren Masekob er mer interessant enn de to andres: Han har på seg sorte glitterbukser, store solbriller og en rosa cardigan i et fluffy ullstoff. Jeg synes dette er med på å understreke karakterens personlighet på en måte som er morsom både for voksne og barn. Hovedpersonene blir til gjengjeld litt stive i dressene som skal få to voksne menn til å se ut som illustrerte figurer. Jeg tror man kunne beholdt poenget i at de to er rake motsetninger (en er blå, en er rød) også med en mer kreativ bekledning.

Scene 3 er innredet som huset til de to hovedkarakterene med noen møbler i teak, stoler og et lekekjøkken. Når karakterene gjennom forestillingen beveger seg ut i verden på leting etter Alle Andre gjøres rommet om: vi dykker både under vann og flyr opp i universet, blant annet ved bruk av en lysende leker, som en miniatyr-ubåt, en miniatyr-buss og en miniatyr-rakett. Sammen med lyd- og lysbildet fungerer disse som en fin måte å enkelt transportere oss fra sted til sted. Møblene flyttes rundt, og etter hvert dukker det opp en transparent boks som tilsynelatende flyver i lufta. Den brukes som både ubåt og som musikkstudio med trommer i. Lys og lyd er med på å lage en tidvis magisk stemning, spesielt når Jakob og Neikob reiser til verdensrommet: idet diskokuler skaper en hel stjernehimmel i salen begynner flere av barna å hviske og peke. På planeten Uno dukker også flere helt like dukker opp (Alle Andre), og det skjer underlige ting der når Neikob transformeres til en av disse.

Kan tørre mer
Jakob og Neikob og Alle Andre forteller gjennom gode skuespillerprestasjoner, musikk og kreativ bruk av lyd og lys at mennesker er forskjellige og utfyller hverandre, at det ikke alltid er bra å bare si ja, og at en masekopp også kan være god å ha. Det er tydelig at forestillingen engasjerer barna; de hvisker, prater og ler – sistnevnte gjelder de voksne og. Bøkene om Jakob og Neikob har gjort stor suksess, og jeg tror mange i publikum kjenner til karakterene fra før av. Forestillingen på Det Norske Teatret gjør teksten levende, noe som er etterlengtet i denne tiden, men jeg tror også at den kunne turt mer og samtidig bevart bokas kjerne. Måtte for eksempel alle karakterene spilles av voksne menn? Kunne man ha dratt inn digitale referanser fra barnas dagligliv? En utvidet tolkning ville vært interessant å se. Da forestillingen var over ble en liten jente foran meg spurt av forelderen sin hva hun synes om forestillingen. Hun svarte: «nesten helt tommel opp». Jeg sier meg enig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER