Et tomt landskap

I taket på hovedscenen på Dansens hus henger det et drapert tekstil som kan minne om et fjellandskap. Det er rosa og rødt og deler rommet i to. Ved siden av meg i hjørnet ligger det noen kuber i glass med kjetting rundt seg plassert oppå et rosa, luftig stoff.

Ludvig Daae, koreografen bak forestillingen, er en ung og anerkjent koreograf som har turnert mye internasjonalt, og han har tidligere laget koreografiske arbeider for blant annet Cullbergballetten til Nobelfesten og det svenske kompaniet Norrdans. Han utforsker ofte populærkultur og underholdningselementer i arbeidene sine.

I et intervju jeg leser med ham før forestillingen refererer han til landskapsdramaturgi, et begrep han har hentet fra den britiske geografen Denis Cosgrove som reflekterte over hvordan ulike typer landskap er blitt brukt som representasjon av makt. Cosgrove knytter maktforståelsen til landskapet ved blant annet å vise til bruken av naturen i kunsthistorien. Selv tenker jeg på Gertrud Steins landskapsdramatikk nårjeg hører tittelen Landscape. Stein så teksten som et landskap, der landskapet utgjør dramaets faktiske struktur.

Da Landscape hadde premiere på Dansens hus i Stockholm i juni i år sto det i programteksten at de fire danserne Amie Mbye, Marcus Baldemar, Rina Rosenqvist og Morgane Nicole med sine ulike bakgrunner lar den endrede og uforutsigbare verdenen som kulturarbeidere påvirke prosessen. De fire legger sammen erfaringer og undersøker hvor de overlapper hverandre og hva som skiller dem.

Betrakteren En remix av en mye brukt popsang setter stemningen for forestillingen. Danseren Amie Mbye kommer ut i det som må være samtidsdanserens uniform; en oransje collegegenser og svarte Adidas-bukser med hvite striper. Hun beveger seg mellom ulike tradisjoner i en koreografi som rører seg i spennet mellom streetdans og det moderne mens hun ser direkte på publikum. Marcus Baldemar kommer inn, han har på seg et grått collegesett og har to spenner i håret. Han setter seg ned og blir sittende å se på Amie som danser. Gjennom hele forestillingen lekes det med hvordan utøverne betrakter hverandre og hva det genererer av materiale. Underveis i forestillingen begynner jeg å tenke meg selv inn i landskapet i kraft av at jeg også er en betrakter. Forestillingen er en slags forhandlingsprosess, en kontinuerlig loop mellom observatøren og den som blir observert.

Poplåtene fortsetter, og Amie Mbye og Marcus Baldemar forsvinner til den andre siden av det draperte stoffet. Rina Rosenqvist og Morgane Nicole kommer inn på vår del og møter hverandre i en improvisert duett hvor de lener seg mot hverandre, ruller rundt, og forsvinner under glipen av stoffet. Jeg vet ikke om det er en direkte speiling, om alt som skjer på den ene siden skjer på den andre, men gjennom den første delen beveger utøverne seg stort sett i konstellasjoner av duetter eller alene.

De smiler til oss på en skrekkfilmaktig måte, geiper og lager grimaser. Senere lager de også lyder som minner meg om den svenske koreografen Mårten Spångberg som Daae tidligere har arbeidet med. Jeg forstår ikke helt hva den teatrale mimikken skal tilføre arbeidet, da det ikke virker som en naturlig forlengelse av de ulike utøvernes erfaringer. Er det en lek, er det forsøk på humor, eller er det bare en måte å oppnå kontakt med oss i publikum på?

Teppet faller ned fra taket og blir dratt til den ene siden av scenen, utøverne går ut og kommer tilbake ikledd et rosa satengsett. Flaten de beveger seg på er lyssatt, noen ganger med hvitt lys, andre ganger med grønt. Musikken skifter, og er nå uten vokal. Danserne beveger seg i ulike konstellasjoner og henter energi fra å gå inn og ut av soloer, duetter, trioer og felleskoreografier som skal vise landskapet og språket de har arbeidet frem gjennom å stille spørsmål om hva ulike danseteknikker og sjangre har til felles. Jeg blir sittende å lure på hva Daae ønsker jeg skal oppleve som en betrakter av dette landskapet, da jeg ikke opplever det koreografiske materialet som en sammensmeltning av ulike danseretninger, men heller som litt viljeløst og ensrettet.

Kroppen som landskap I programteksten skriver Daae om utøvernes personlige erfaringer som skal være med på å skape landskapet. Det får meg til å tenke på Elizabeth Grosz som stiller spørsmål om posisjoner i rommet, men også hvordan vi inntar posisjonene og dels retter oppmerksomheten mot den intime relasjonen mellom kunnskap og makt. Hvilke kropper inngår og hvilke inngår ikke, hvilken kunnskap produseres og hvordan? Jeg tenker på min egen posisjon som betrakter av dette landskapet og det politiske landskapet vi befinner oss i.

Det er ikke første gangen scenograf Chrisander Brun arbeider sammen med Daae. Begge har en forkjærlighet for det populærkulturelle og sukkersøte landskapet, så estetikken er på ingen måte ny eller overraskende. Likevel savner jeg noe annet, det kjennes overfladisk ut, det er som om jeg stirrer inn i et rosa og friksjonsfritt pikerom. Kanskje kunne denne estetikken generert en form for apati som kunne vært interessant å utforske, men jeg leser rommet mer som en kjedelig repetisjon av Daaes tidligere arbeider. Jeg lurer på hvor de ulike utøvernes erfaringer og tradisjoner som han har arbeidet med i det koreografiske materialet har tatt veien og hvorfor de ikke i større grad er skrevet inn i rommet og kostymene.

Tidvis er det som om det koreografiske og estetiske materialet i Landscape nesten sliper vekk utøverens personlige erfaring, og selv om jeg kan lese at Daae ønsker å skape et åpent tolkningsrom, undrer jeg meg over hvordan han tenker at jeg skal lese de populærkulturelle og estetiske markørene inn i arbeidet.

De sterkeste sekvensene i Landscape er også de som bryter med de litt sløye koreografiene som fremstår som de er 2 cool for school. Som når Morgane Nicole kommer inn ikledd en rød trikot i fløyel og danser en solo som får meg til å tenke på Cirque de Soleil. Gjennom hele forestillingen blir jeg sittende følge med på Amie Mbye. Det er noe med hvordan hun tolker og arbeider med materialet som gir gjenklang i meg. Hun er både subtil og elegant, og flere ganger i forestillingen bryter føttene hennes med rytmen til musikken. De personlige vevene kommer til syne og gir arbeidet noe mer kjøtt. Noen ganger fremstår danserne nesten som en stor pulserende kropp, andre ganger er de helt tydelig adskilt fra hverandre. De veksler mellom å gi hverandre oppmerksomhet, kanskje omsorg, til nesten ikke å ense hverandre.

Gertrud Stein sa i sin tid at hun følte at hvis et skuespill var som et landskap, ville det ikke være noen problemer med følelsen til personen som så på oppføringen av det, men jeg er usikker om det er hold i den påstanden. Jeg forstår ikke hva Daaes landskap vil eller hva som står på spill.

Landscape forsøker å skape et landskap vevd sammen av ulike tradisjoner, erfaringer, og håndverk som vi bærer med oss i kroppene våre, men det koreografiske materialet er best når det bryter med det generiske og samtidige utrykket og utøverne kommer til syne under lagene av rosa glossy pikeromsestetikk.