Foto: Tale Hendnes. Lysdesign: Silje Grimstad. Kostyme og scenografi: Ole Martin Meland

Et suggererende univers

I forestillingen Øy oppstår en egen verden i møtet mellom elektronikaduoen Smerz’ musikk og Ole Martin Melands koreografi.

Gjennom flere år har Borealisfestivalen, som betegner seg selv som en festival for «eksperimentell musikk», presentert et kunstnerisk program som beveger seg på tvers av grensene mellom musikk, lydkunst, film og scenekunst. Til tross for at Borealis siden oppstarten i Bergen i 2004 har hatt en rekke samarbeidsprosjekter med byens forskjellige kulturinstitusjoner, markerer bestillingsverket Øy det hittil første samarbeidet mellom festivalen og Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. Ole Martin Meland, koreograf og til daglig danser i Carte Blanche står for konseptet og koreografien i Øy, og han har jobbet frem forestillingen sammen med den norske elektronika-duoen Smerz. Sist gang Meland koreograferte for Carte Blanche var i 2013 med forestillingen BROTHER. Skal man dømme etter trengselen i foajéen til KODE 2 på premierekvelden vekker sjangerkryssende prosjekter som dette stor interesse både i musikk- og scenekunstmiljøet.

Basstunge beats
I gallerirommet på KODE 2 blir publikum plassert på tre sider av den store, hvite dansematten som utgjør scenegulvet. På den siste siden står de to musikerne i Smerz, Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, ved et bord med teknisk utstyr og miksere. Duoen lager mørk, eksperimentell, minimalistisk, elektronisk musikk som gjerne består av sampling, basstunge beats og forvrengte lyder. Inne i dette lydlandskapet av monotone og skiftende rytmer, kommer gjerne partier med synth og melodiøs, skjør og tilbakeholden vokal. Duoens låter trekker på sjangre som pop, hiphop, soul og techno, men det er hele tiden gjort på en uhyre formbevisst måte som gir musikken et særpreg.

Til lyden av noen dype, murrende basstoner entrer den første utøveren scenegulvet mens han holder en lampe med gul pære og trekker den sorte ledningen som tilhører lampen med seg. Han flytter seg bortover med store, mekaniske bevegelser og veldig rette armer og bein før han legger seg ned på gulvet og strekker seg ut. Bare i løpet av den korte sekvensen er det som en hel, liten verden med sin egen logikk åpner seg. Et repetitivt elektronisk synthriff strømmer ut i rommet, og de seks resterende utøverne i ensemblet kommer inn fra motsatt side. Med unntak av én, som er kledd i sort, er samtlige kledd i grå og hvite sportsklær. Lydbildet brer seg utover og vokser med tung bass og faste rytmer. Utøverne gjør store, repetitive bevegelser der det gjerne er isolerte deler av kroppen som er i fokus, for eksempel armene eller torsoen. De løfter hverandre, danser to og to og stanger kroppene mot hverandre og flere elementer i koreografien virker å være hentet fra bevegelsesrepertoaret i hiphop. Her flyter musikken over i kroppenes bevegelser og omvendt: Tidvis er det som om koreografien og det basstunge, kompakte, mettede lydbildet er vanskelig å skille fra hverandre, og til sammen utgjør det én komposisjon i hele rommet.

Gjensidighet mellom uttrykksformene
Det er lett å forestille seg at en kan falle for fristelsen til å la koreografien bli en forutsigbar illustrasjon av musikken i et samarbeid som dette. Heldigvis styrer forestillingen unna en slik løsning. Snarere er det en gjensidighet i sammenstillingen av Smerz sin musikk og Melands koreografi som gjør at materialet tar flere uventede retninger underveis. Idet musikken glir over i en ny del med et mollstemt gitarriff og et trommeriff jeg forbinder med heavy metal-sjangeren, oppstår det for eksempel en fin kollisjon mellom koreografien og musikken. Når utøverne hopper og spinner og går med store, slengende bevegelser over gulvet, er det i utakt med musikken. Motstanden mellom uttrykksformene her kan nesten kjennes fysisk i rommet når man ser på. I en kollektiv ristesekvens litt senere blir monotonien i lyd og bevegelse forsterket på effektivt vis slik at opptrinnet får en komisk kvalitet ved seg: Til en støyende basslyd som veksler mellom ulike tempi «twerker» alle utøverne i forskjellige positurer og variasjoner: Noen står, og andre hopper bortover på alle fire mens de rister på rompa. Atter andre ligger på gulvet og rister. Den innstendige ristingen pågår så lenge og så insisterende at utøverne blir andpustne. Hele sekvensen blir derfor morsom og rar fremfor å uttrykke noe seksuelt. Det minner isteden om en treningsøvelse.

I tillegg til å utforske sammenhengene mellom musikk og koreografi, gir forestillingen selvstendig plass til uttrykksformene hver for seg. Det er et vellykket grep som i seg selv skaper brudd og kontraster underveis. Ristesekvensen avløses av nesten fullstendig stillhet, bare utøvernes raske pust kan høres mens de står, sitter og går rett foran publikum og forholder seg til situasjonen som om de har tatt en pause for å hente seg inn. Senere forsvinner de, og det blir mørkt. I noen minutter er Smerz sin låt det eneste som fyller rommet når Motzfeldts myke vokal akkompagneres av et technoaktig synthriff.

Absurd og autistisk verden
Siste del av Øy kunne nesten vært en egen forestilling. Først her kjennes det som mulighetene konseptet åpner for i samspillet mellom live-musikk og live-lyd fra utøverne virkelig utnyttes. Mot forsiktige, sporadiske samplinger av en gitarmelodi og fuglekvitter begynner et univers å ta form etter hvert som gulvet befolkes av de åtte danserne i ensemblet. Gjennom repeterende handlinger med små variasjoner i koreografien bygger intensiteten seg stadig opp til lydene av fuglekvitteret og gitarmelodien.

Universet er absurd, og det kan virke som utøverne spiller ulike karakterer: Personer som befinner seg i en tilstand av galskap eller autisme. Noen flytter på flere store, grå murklosser, stiller seg på dem og smeller dem mot hverandre. En annen drar med seg en tynn skumgummimadrass og borer ansiktet ned i den mens han snakker høyt og uforståelig. Én åpner flasker med kullsyrevann, heller det i noen plastbøtter, dynker håret sitt i vannet og slår det klaskende mot gulvet igjen og igjen. Noen reiser seg og legger seg ned med en murstein som pute, alltid etterfulgt av den samme latteren. Én henter en drill og begynner å bore i en annen murstein En annen sitter på en pianokrakk og tramper med beina i gulvet. Alle nivåene i rommet tas i bruk, og parallelt med at energinivået stiger, smelter lydene fra utøverne lagvis sammen med Smerz sine lyse stemmer. Det høres ut som et jentekor når de synger de samme linjene igjen og igjen på norsk, og alt gir nærmest en collageliknende effekt.

Det er en destruktiv energi i siste del, men det er noe uavklart i ensemblets tilstedeværelse som gjør at jeg tidvis opplever at mye av det som skjer nesten tipper over i en parodi på performancekunst. Selv om utøverne sklir rundt på gulvet i vannsølet og tar på seg hvite skaut og røde, blinkende tannproteser mot slutten, så er universet fortsatt ikke destruktivt, grenseoverskridende og forskrudd nok til at jeg dras helt inn i det. Det hele er veldig godt gjennomført, men neste gang kan de godt tillate seg å være enda mindre forsiktige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER