S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 11. mai 2018

Et spørsmål om produksjonsforhold

BIlde fra Jo Strømgren Kompanis forestilling Utkanten. Foto: Erik Berg. Koreografi og scenografi: Jo Strømgren. Kostymer: Bregje van Balen. Medvirkende: Nasjonalballetten


Publisert
11. mai 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Politikk

Bård Kleppe, Ola K. Berge, Ole Marius Hylland og Chris Erichsen: Basis og overbygning: Evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper

(Chris Erichsen er også skribent på Scenekunst.no).

Utgitt av Norsk Kulturråd 19. april 2018


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/et-sporsmal-om-produksjonsforhold/
Facebook

19. april lanserte Kulturrådet rapporten “Basis og overbygning: Evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper”. Ordningen redegjøres godt for i rapporten, men den diskuterer i liten grad hva som blir konsekvensene for kunstnerne når de faller ut av den.

Da rapporten ble lansert på Caféteatret på Grønland var lokalet fullstappet. Kulturrådet bød på lunsj, men det står ikke så dårlig til med norske scenekunstnere at de kommer på kulturrådsseminar bare for å få mat. Dessuten blir det jo sagt det ikke finnes noe som heter gratis lunsj. Lokalet var fullstappet fordi mange mennesker følte at noe var på spill, at noe som angikk dem og deres fremtid skulle bli lagt frem.

Siden lanseringsseminaret har vi rukket å feire første mai. Arbeidsfolks vilkår blir satt i fokus, og det slår meg hvor lite vi snakker om bedre vilkår for scenekunstnere. For det er jo det det handler om dette med basisfinansiering. Det handler om forutsigbare arbeidsvilkår for kunstnerne og kunsten, om trygghet og muligheter. Det er også derfor så mange har hatt forventninger til rapporten og at debatten har fortsatt etter lanseringen. Kulturrådsevalueringer kan føles byråkratiske, men det angår folks liv på et svært ubyråkratisk vis, og det er her vi kan forstå engasjementet, men også betydningen av at dette blir en prosess som diskuteres ordentlig i feltet.

Rapportens konklusjoner Rapporten, som gir en grundig gjennomgang av basisfinansieringsordningen, er i all hovedsak veldig positiv. Det er et oppriktig engasjement for ordningen, nærmest en slags stolthet, å lese mellom linjene. Telemarksforskning har evaluert ordningen en gang før, men det var i 2010. Siden den gang har det skjedd mye. Viktigst er det at ordningen har økt i omfang, og at det nå er hele ti scenekunstkompanier som mottar basisfinansiering fra Kulturrådet.

Det er også lett å la seg begeistre når man leser rapporten. Det deles ut masse penger til masse flinke folk som lager bra greier. For når man leser rapporten blir det på en måte forhåndskonkludert at kompaniene på basisfinansiering lager den beste frie scenekunsten i Norge. I en kommentar knyttet til at det viser seg at få av kompaniene gjester de mange norske kulturhusene, skriver de, på side 50, at kompaniene som mottar basisfinansiering er de ”presumptivt beste scenekunstgruppene i landet.” Det leser jeg som om at det at kompaniene får basisfinansiering nødvendigvis betyr at de også er best. Det er jo klart at det er en omfattende søknad som skal skrives og at fagutvalget også skal vurdere kunstnerisk virksomhet når basisfinansiering tildeles, men jeg tenker at basisfinansiering ikke bare er en belønning for å lage scenekunst av høy kvalitet, men også en ordning som skal sikre drift og kunstnerisk utvikling for kompanier som har mulighet til det. Det betyr jo ikke at basiskompaniene ikke lager scenekunst av høy kvalitet, men at det ikke bare kan være kvalitet som kjennetegner disse kompaniene eller som er det eneste kravet til å oppnå en slik støtte.

Profesjonalisering Noe av det viktigste som kommer frem i rapporten er at basisfinansiering gir kompaniene mulighet til profesjonalisering. Alle basiskompaniene er ulikt organisert, men til felles har de at de har mulighet til å sikre de involverte ordentlige arbeidsforhold og anstendig betaling. De klarer også å bygge organisasjoner, og mange av kompaniene har ansatt produsenter. Produsentleddet er med på å profesjonalisere driften. Telemarksforskning er gjennomgående skeptiske til institusjonalisering. Kulturrådet skal ikke gi midlertidig støtte til det som viser seg å bli en permanent institusjon. Derfor skal det søkes ny støtte hvert fjerde år, og tidligere har det vært en såkalt ”12-årsregel” der det ble satt et øvre tak på 12 år på hvor lenge et kompani kunne motta støtte. Hittil har ingen mottatt støtte så lenge, men noen av kompaniene som har vært på ordningen lengst, som Jo Strømgren Kompani (JSK) og Verdensteatret, nærmer seg tre perioder og 12 år. Denne regelen var det Telemarksforskning selv som foreslo i sin forrige evaluering, og noe av det viktigste som kommer frem i denne nye evalueringen er at de anbefaler at man går bort fra den. Det betyr at det ikke vil være noen øvre grense, men at alle kompanier som søker skal bli gitt en grundig gjennomgang hvert fjerde år, og at det skal være en reell fare for å falle ut av ordningen.

Institusjonaliseringen de er så redde for er en konsekvens av muligheter til å skape ordnede forhold. Rapporten tar i liten grad for seg konsekvensene av å falle ut av ordningen. På lanseringsseminaret fortalte koreograf Ingri Fiksdal om hvordan det å komme inn på driftsstøtteordningen gjorde at hun kunne fortsette kompaniets utvikling. Hun fortalte om hvordan kompaniet hadde vokst seg stort, med visningsforespørsler fra inn- og utland. Uten basisfinansiering ville ikke denne formen for drift vært mulig fordi bare søknadsprosessene ville tatt for mye tid. Så hva skjer da, hvis Fiksdal, eller noen av de andre basismottakerne, får avslag på neste søknad? Jeg burde kanskje ikke skrive ”hvis”, for med mindre ordningen skal vokse inn i himmelen, så vil noen som allerede får snart få avslag.

Konsekvenser Konsekvensene vil være ulike for de ulike kompaniene, men dette står det ikke noe om i rapporten. Noen vil kanskje klare seg ganske godt på prosjektstøtte og andre mindre tilskudd, for andre betyr det kanskje kroken på døren. Jeg skulle ønske det stod mer om helhetlige økonomiske forhold i rapporten, og hvordan basisfinansiering kan bidra til å gjøre det lettere å få andre inntekter. JSK, som har vært på basisfinansiering kjempelenge, har også opparbeidet seg en organisasjonsstruktur med flere ansatte og utstrakt turnévirksomhet. De er et av de kompaniene som har aller flest premierer i løpet av et år. Det betyr selvfølgelig ikke at basisfinansieringen ikke er viktig for foretakets økonomi og muligheter, men kanskje vil ikke et fravær av støtten bety at mange vil miste jobben eller at kompaniet må omstrukturere så mye at driften vil opphøre. Dette vet imidlertid ikke jeg, og dette skulle jeg ønske at rapporten redegjorde mer for fordi det ville belyst bedre de ulike sidene ved en eventuell institusjonalisering og de positive og negative sidene ved det.

Kvalitet vektlegges som et viktig parameter for å komme inn på basisfinansieringsordningen. Fagfellevurderingen som gjøres i kulturrådets fagutvalg verdsettes av informantene, og fremheves som en grunnleggende styrke. Når det samtidig snakkes lite om konsekvenser for å falle ut av ordningen eller aldri komme på mottakerlisten, kan insisteringen på kvalitet, dette lille ulne begrepet alle har vanskeligheter med å definere tydelig, gjøre at basisfinansiering kan oppfattes som en belønning for å være flink og lage fine ting. Det er imidlertid mer komplisert. Basisfinansiering åpner for muligheten til å bygge organisasjon, og det er vanskelig ikke å se dette som en av de store seirene til ordningen fordi det å sikre forutsigbare og levelige arbeidsforhold for scenekunstnere er av stor betydning. Det har også ringvirkninger fordi basiskompaniene får mulighet til å leie inn eksterne folk til ordentlige honorarer, som igjen kan tørre å kreve det de fortjener i andre sammenhenger. Den store knuten oppstår når man også ser på denne organisasjonsgraden, eller institusjonaliseringen om man vil, som noe negativt. Det er jo åpenbart at en ordning som dette ikke kan vokse inn i himmelen, og at noen nødvendigvis vil falle ut, men det er fremdeles ingen som vet hva som vil bli konsekvensene av det.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no