Foto: Sebastian Dalseide. Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara. Lysdesigner: Morten Myrvold

Et slags Amerika

Engler i Amerika byr på solid håndverk i flere ledd, men helheten har for lite stringens og presisjon til å skape virkelig teatermagi.

Teaterkjelleren på Den Nationale Scene i Bergen er omgjort til det som likner et vinterlandskap. Milja Salovaaras scenografi består av et hvitt, avlangt platå bakerst på scenen som strekker seg langs hele den hvite sceneveggen. I midten av sceneveggen er en glipe med et hulrom vi så vidt kan skimte innsiden av, og sammen med det buede, hvite taket som strekker seg fra veggen og over scenegulvet, gir det meg en opplevelse av at jeg ser på en hvitkledd fjellvegg i et kaldt landskap, eller innsiden av en tunnel. På den ene siden av scenen er lysende, grønne bokstaver som tilsammen danner ordene «more life».

Plutselig fyller de fengende åpningsriffene til Prince-låten «Controversy» hele rommet. Skuespillerensemblet danser lett og ledig på scenen: Kamilla Hartvig Grønli i rollen som den valiumavhengige og angstfylte mormonerkvinnen Harper slår hjul og leker seg bortover platået, mens Sverre Breivik i rollen som den 30-årige homofile og aidssyke Prior Walter utfører noen energifylte piruetter. Etter en slik åpning virker det som den mest naturlige ting i verden at forestillingens hvitkledde engel i Reny M.G Folgerøs skikkelse kommer fykende inn på rulleskøyter.

Tidsbilde og menneskeportretter
Tony Kushners prisvinnende drama Engler i Amerika består av to deler og hadde urpremiere i 1991. Sist gang skuespillet ble satt opp her til lands var på Nationaltheatret i 2018 i regi av Marit Moum Aune. Den gang ble forestillingen hyllet av et unisont begeistret kritikerkorps. De to delene, Tusenårsriket nærmer seg og Perestroika, tok til sammen 7 timer med pauser, og publikum kunne velge om de ville se alt samme kveld eller over to dager.

Versjonen på Den Nationale Scene er på sin side langt mer komprimert og har en spilletid på omkring fire timer inkludert pause. Den konsentrerte og effektive dramaturgien og innpakningen skaper et dynamisk portrett av 1980-tallets New York og USA der det først og fremst er karakterenes egne konflikter som står i fokus. I skuespillet forsøker Kushner å nærme seg tiden med den konservative Ronald Reagan som president med et kritisk og granskende blikk på politikken, religionen og samfunnets dobbeltmoral. Ikke minst er aidsepidemien og homofiles rettigheter et sentralt omdreiningspunkt da samtlige karakterer i persongalleriet er homofile som kjemper for å leve sine liv slik de ønsker samtidig som den ukjente og dødelige sykdommen rammer mange rundt dem.

Vi møter den republikanske advokaten Joe, som også er mormoner og kjemper alt han kan mot sin homofile legning, og hans deprimerte, valiumavhengige og angstfylte kone Harper. Sakte, men sikkert vikles deres liv inn i livene til det homofile kjæresteparet Prior og Louis, idet Priors alvorlige aidssykdom er et faktum og Louis flykter og isteden innleder et forhold til Joe. Også Joes mor, Hannah, blir sentral, sammen med sykepleieren Belize, som steller både Prior og den hensynsløse, skruppelløse aidssyke og døende advokaten Roy på sykehuset. Midt inne i alt dette dukker også en engel opp fra intet med beskjeder til menneskene.

Lekent formspråk
I det hele tatt er det et ganske komplekst univers Kushner skriver fram, og den realistiske dialogen blander seg med drømmeaktige sekvenser der det veksles hurtig og kryssklippes mellom scener slik at situasjonene glir over i hverandre. Til tross for det gnagende, tyngende alvoret i teksten, er den full av humor, surrealisme og galskap. Denne kontrastfylte miksen er godt formidlet i Morten Borgersens regi. Spesielt den gjennomgående bruken av musikk som virkemiddel i sceneskiftene, og at karakterene i korte snutter flere ganger begynner å mime og danse til musikken, er et grep som passer utmerket til de mange drømmeaktige situasjonene.

Dessuten gir musikkbruken iscenesettelsen et selvkommenterende nivå som skaper avstand til dialogen og bryter med alvoret. Forestillingen kan blant annet skilte med små musikalske smakebiter fra kjente sanger av berømtheter som Judy Garland, Fred Astaire, Frank Sinatra, Bee Gees og Chaka Khan, samt nyere hits av dragqueen RuPaul og utdrag fra musikalen The Book of Mormon. Lydsporet fremkaller mange assosiasjoner hos meg om USA og den gigantiske underholdningskulturen landet er opphav til. Det er kostelig når Harpers svigermor Hannah, spilt av Sissel Ingri Tank-Nielsen, i sin godt voksne og verdige mormonske fremtoning tørt sier til Harpers sextørke og havarerte ekteskap at man vender seg til skuffelsene etter hvert, før hun med ett griper en hårbørste og mimer de første linjene fra Kirsty MacColls hit «In these shoes?» fra 2000 der teksten lyder: «He said: ´let’s make love on a mountain top/under the stars/on a big hard rock/I said: In these shoes?/I don’t think so/I said ‘honey, let’s do it here».

Imidlertid er snuttene med miming til musikk så korte, de har bare noen få sekunders varighet, at de så vidt får tid til å virke før det er over. Det ligger et uforløst potensial i den musikalske virkemiddelbruken, og regien- og dramaturgien ville fått et løft om i alle fall noen av disse sekvensene hadde fått lov til å ta større plass, være skikkelig drøye og overdrevne og utfolde seg mer slik at de ble grundigere integrert i oppsetningen.

Manglende presisjon
De scenografiske løsningene er enkle og effektive: En sykeseng trilles inn og ut av scenen og stilles opp rett foran publikum, og en røykmaskin og scenelys lager varierte stemninger underveis. Skuespillerne veksler mellom å spille på det lille platået langs sceneveggen og på gulvet rett foran publikum. Det er visuelt og levende, og det skaper bilder som fester seg i hukommelsen. Likevel er det rusk i maskineriet, og de mange sceneskiftene sitter ikke helt. Særlig merkbart er dette i første del av forestillingen. En utfordring ved Kushners drama er at to forskjellige situasjoner med ulike karakterer spilles ut på hver side av scenen rett etter hverandre og gjerne glir over i hverandre flere ganger mens alle er på scenen. På denne måten står replikkene i en større sammenheng scenisk, og i Borgersens regi er det som denne vekselvirkningen forsvinner, og det gjør at overgangene blir stakkato. Forholdet skuespillerne har til publikum er også uavklart. Flere i ensemblet henvender seg til publikum, mens andre spiller som om vi ikke er der. Oppsetningen kunne tjent på en tydeliggjøring her. Den nærheten som for eksempel oppstår når Harper på slutten står midt blant publikumssetene og snakker til publikum er veldig sterk og kunne med fordel vært brukt mer bevisst i helheten.

Nerve og troverdighet
Når det skorter på samspillet mellom virkemidlene i scenerommet, og det nødvendige laget med presisjon og fasthet mangler i regi og dramaturgi, hjelper det stort at skuespillerensemblet leverer stødige rolletolkninger. Per Egil Aske briljerer i rollen som den moralsk fordervede og etter hvert dødssyke Roy Cohn. Når han i begynnelsen av forestillingen nonchalant spankulerer inn i morgenkåpe før han setter seg naken ned i et badekar på platået bakerst på scenen mens han ustanselig besvarer ulike telefonsamtaler og setter folk på vent, og Joe (spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg) motvillig og redd vasker ham på ryggen med en svamp, er det en scene som tar karakterene helt på kornet. Takket være Aalbergs og Askes tilstedeværelse blir den også svært troverdig. Også Sverre Breivik i rollen som aidssyke Prior Walter skaper, sammen med Kristian Berg Jåtten i rollen som Louis, et overbevisende og energisk portrett av den ødeleggende kraften sykdom kan ha for et forhold. Kamilla Grønli Hartvigs tolkning av Harper er på sin side gjort med en barnlig intensitet som gir en følelse av at noe uforutsett når som helst kan skje. Som trygge ankre og motsatser midt i alt dette står Gaute Adela Aastorp Cudjoe i rollen som Belize og Sissel Ingri Tank-Nielsen som Hannah. Begge har en timing i spillet sitt som formidler den ofte tørrvittige humoren i replikkene på en vellykket måte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER