S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Lene Helland Rønningen – 9. november 2012

Et samsansningens rom

Fra prosjektet Vendepunkt


Publisert
9. november 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/et-samsansningens-rom/
Facebook

– Et politisk teater av i dag treffer ikke tilskueren gjennom å provosere. Det nye politiske teatret må bli et samsansningens rom, skriver Lene H. Rønningen i denne artikkelen, hentet fra en teaterpolitisk fanzine utgitt av Propellen teater forrige helg.

Er det mulig å finne nye strategier for utvikling av dagens politiske teater? Det politiske teateret i dag er ikke i krise, for det utvikles stadig nye former og spennende kunst. Men likevel er mye politisk teater fanget i en eldre forståelse av hva det politiske teateret skal være. Enkelte verk forholder seg til Brechts tanker om episk politisk teater. Verfremdung må til! Publikum må således vekkes gjennom en dramaturgi som innehar en slik publikumsforståelse.

Performance og postmoderne teatersjangre jobber med andre virkemidler, og den bakenforliggende tanken kan være knyttet til provokaskjon og opprør. Andre igjen åpner for fullstendig betydningsspredning slik at publikum selv må finne mening.

Fortellermåter og dramaturgier speiler ulike tidsånder, og derfor hvordan man forholder seg til et publikum. Ulike tidsånder innehar ulike vitensformer. Dette er ingen hemmelighet. Det som imidlertid er problematisk, er at vår vitensform, eller våre intensjoner, sjelden medreflekteres når vi skal skape noe nytt. For dersom det er slik at vitenssynet vårt er avgjørende for det vi velger å gjøre kunstnerisk, og at dette reflekteres ned i valg av sjanger og arbeidsformer, bør vi undersøke våre egne indre intensjoner mer inngående. En undersøkelse av vårt eget vitenssyn eller holdning/intensjon kan ha stor betydning for utviklingen av kunstneriske intensjoner og strategier for et politisk teater.

Professor C. Otto Scharmer ved MIT påpeker hvordan det han kaller vår indre «kilde» er en «blind spot» i vår tid. Denne kilden defineres som «The inner place from where we operate», og han peker på hvordan ledere innenfor alle samfunnsområder som bruker intensjonalitet aktivt, også er de som åpner for dyptgående forandringsmekanismer. Jeg tror at vi også innenfor teateret er nødt til å åpne opp for å se våre egne blindsoner, vi må få tak i hva slags holdninger som ligger til grunn når vi skal skape morgendagens politiske teater. Hvordan kan en forståelse av teaterets funksjon i samfunnet åpne for nye strategier innenfor utviklingen av politisk teater? Hvilke visjoner har vi for teateret?

Otto Scharmer har utviklet en teori som omhandler ledelse av endringsprosesser. Hans "Teori U" tar for seg dyptgående endring i alle slags former, både på individuelt plan, gruppe- og samfunnsnivå. Et sentralt begrep her er ordet «presencing». Det er sammensatt av begrepet presence, (tilstedeværelse) og sensing (å sanse), og henviser til en tilstand der vi er tilstedeværende sansende i verden. Dette betyr at vi som mennesker forholder oss åpent og lyttende til verden, at vi «tar inn» innspill vi får underveis. Vi kan si at vi forholder oss til hverandre som om vi alle var en del av én og samme organisme. Det er på bakgrunn av dette begrepet at Scharmer også utvikler begrepet "social prescensing theatre".

Med bakgrunn i dette begrepet har jeg utviklet nye visjoner i de prosjektene jeg har arbeidet med, først og fremst i ungdomsteater og barneteater. «Vendepunkt» (2010-2012) var et storstilt formidlingsprosjekt over tre år i samarbeid med Arkivsenteret på Dora og forfatter Marte Huke. Her ville vi lage teater der vi satte sammen historier fra arkivene med historier som vi samlet fra ungdom. Med «vendepunkt og forandring» som tema skulle prosjektet synliggjøre historier om vendepunkter fra ulike tider i en teaterforestilling. Jeg ønsket å skape et sosialt og politisk teater der ungdom kunne se seg selv som deltagere i sitt eget liv, som del av en større sosial sammenheng, som del av en historie. Dette var direkte inspirert av Scharmers «social presencing theatre» der målsettingen er at man utvikler en kollektiv og sosial bevissthet. Dette hviler på forståelsen av at vi alle er forbundet, gjennom språk, fortelling, fortid og samtid. Her er det avgjørende at ungdoms egne fortellinger og forståelser settes i spill med det som fortelles, slik at de som publikum blir medskapere i forestillingen.

Kunsten har mulighet til å tenke nye og andre tanker rundt samfunnets struktur og organisering. For å gjøre det, må den ikke belære eller indoktrinere, men heller åpne opp for refleksjon med utgangspunkt i noe folk kjenner: de nære fortellingene som folk har i sitt eget liv. Ved å sette biografien og historien, fortid og samtid sammen, så vi en mulighet til å skape et teater der man utvikler en kollektiv og sosial bevissthet.

I utviklingen av vår visjon for et slikt ungdomsteater var medvirkning et bærende element. I alle faser av prosessen åpnet vi for ungdoms deltagelse. Gjennom researchen til forestillingen, verkstedet, samlet vi ungdoms egen biografi. Vi fikk deres perspektiver på endring og på fortellinger som eksisterer i deres tid. På denne måten fikk vi mulighet til å la deres stemme bli koblet med stemmene fra arkivet. Slik knytter transformative historier folk sammen, og teateret peker på en felles forbindelse.

I dette eksempelet skaper vi et slikt teater gjennom å sette sammen gamle og nye historier, slik at de perspektiverer hverandre. Dette åpner så klart for arbeid med for eksempel arkiver. En slik teaterholdning trenger ikke å bety at man arbeider med historie. Det avgjørende er at man har mulighet til å sette sammen ulike fortellinger eller fragmenter på en slik måte at man forstår sin egen historie som del av noe større, som del av et samfunn. Man kan arbeide med biografisk materiale, både i prosess og produkt, slik jeg har eksemplifisert.

En annen mulighet for en slik kollektiv bevissthetsholdning er knyttet til valg av dramaturgier. Åpnende dramaturgier der folks fortellinger eller livserfaringer settes direkte i spill med verket, vil være egnet. Slik kan publikum danne betydning i krysningspunkter mellom forestillingens intensjoner og deres egne forforståelser, livserfaringer eller biografiske fortellinger. Dette åpner også for å arbeide med biografisk materiale, både i prosess og selve forestillingen.

Den nye holdningen for et teater for utvikling av en kollektiv bevissthet og sensibilitet hviler på en perspektivistisk grunnforståelse. Her ser man på kunnskap som sosialt konstruert. Når mange sannheter og vitensformer er tilgjengelige for oss samtidig, får vi et større spekter av bilder, begreper og synspunkter. Dette kan vi bruke som tilbud i våre egne bevisstgjøringsprosesser.

Vi velger med andre ord selv hvilke sannheter vi vil bruke som perspektiv på vårt eget liv og på verden rundt oss. I en slik prosess blir nettopp interaksjon viktig. En dialog mellom ulike synsmåter blir en forutsetning for at vi skal kunne danne våre egne perspektiver. Et teater med en slik holdning til utviklingen av en kollektiv bevissthet og sensibilitet stemmer altså bra med med åpnende dramaturgier som arbeider med flertydighet i verket og som gjennom dette sikrer publikums medskaping. For å få til dette må vi muliggjøre at de kunstneriske fortellinger blir en del av et større samfunnsmessig hele, der tilskueren også ser seg selv og sin egen historie som en del av en større kontekst. Da kan hun selv ta aktive valg om hvordan hun vil være i verden, hvordan hun lar sitt liv og sine valg få betydning, og slik sett blir en liten del av et større samfunnsorganisme.

Et politisk teater av i dag treffer ikke tilskueren gjennom å provosere. Vi har sett alt før, det er ingenting som sjokkerer lenger. Det kan heller ikke nås gjennom å moralisere over hva som er rett og galt. Dagens mennesker vil ikke belæres eller fortelles en sannhet i en verden full av mulige sannheter. Dagens tilskuere må ses som aktive mennesker som både kan konstruere egne betydninger, og også ta egne valg. Det nye politiske teateret kan derfor bare nås dersom publikums livsanskuelse på et eller annet vis interagerer med forestillingen. Bare slik kan det politiske i oss aktualiseres.

Det nye politiske teateret må bli et samsansingens rom, et rom der det kollektive åpnes og ny bevissthet kan vekkes. En slik bevissthet er dog ikke en på forhånd etablert moral. Det er utviklingen av den enkeltes vei inn i den kollektive bevissthet.

Publisert tidligere under tittelen "Teater for utvikling av en kollektiv besvissthet og sensibilitet (…)" i Propellen Teaters fanzine "(u)muligheter i norsk teater", i forbindelse med seminaret "Muligheter for norsk teater" i Trondheim 4 november 2012.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no