I en serie artikler snakker Scenekunst.no med kunstnere som produserer scenekunst for barn og unge på ulike steder i landet. Elin Lindbergs intervju med Lise Hovik er samtidig det første av flere der vi vil be scenekunstnere om å dele sine erfaringer med samarbeid mellom institusjoner og frie grupper.
Fra forestillingen Nattergal av Teater Fot, 2012. For barn 3-5 år. Foto: teaterfot.no
INTERVJU: – Det å kjenne at teateret betyr noe for publikum, er viktig, sier Lise Hovik. Som regissør, forsker og pedagog er hun opptatt av å gi barn en stemme i det offentlige rom.
Lise Hovik er regissør, forsker og dramapedagog, ansatt ved Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning i Trondheim. Hovik disputerte våren 2014 med avhandlingen "De røde skoene – et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste". I 2004 etablerte hun Teater Fot, en virksomhet der egne barneteaterproduksjoner og oppdrag innen regi, dramaturgi og scenografi er de viktigste arbeidsområdene. I tillegg til å jobbe innenfor det frie scenekunstfeltet har Hovik samarbeidet med Trøndelag Teater, da hun i 2012 satte opp barneteatertrilogien Du skal få høre fuglesang.
Innenfor og utenforHva er den største forskjellen på det å jobbe i det frie feltet og det å jobbe innefor et institusjonsteater?
– På institusjonsteatret er du lukket inne i et ganske selvtilstrekkelig miljø. Det er lagt opp til at alt du trenger skal være tilgjengelig – du trenger ikke gå ut for å oppsøke eller samhandle med verden utenfor. I det frie feltet er du avhengig av å bestille arbeid fra andre – du interagerer mer med samfunnet rundt deg. Jeg opplevde det allikevel svært positivt å ha tilgang på alle ressursene som ligger i institusjonsteateret, i form av verksteder og hjelp fra teknisk personale.
Ble produksjonsprosessen annerledes enn den ville blitt utenfor institusjonen?
– I det frie feltet er vi vant til en mer kollektiv prosess enn vi opplevde i samarbeidet med Trøndelag Teater. Profesjonsrollene våre ble nok mer oppdelte i produksjonsprosessen rundt Du skal få høre fuglesang enn den ville blitt utenfor institusjonen. I det frie feltet ville vi brukt mer tid på å oppsøke publikummet vårt. Vi ville samarbeidet mer med barnehager og skoler. I institusjonen inviterte man inn prøvepublikum, og vi besøkte publikum ute, men jeg følte ikke at det blir sett på som like viktig innfor institusjonsteateret som i det frie feltet. Selvtilstrekkeligheten til institusjonen er ikke bare en følelse – det er fakta. Alt blir lagt opp til at du ikke trenger å gå ut.
Interaksjon
– Det å kjenne at teateret betyr noe for publikum, er viktig, sier Hovik. – Publikum er det viktigste. Det er det interaktive teateret jeg er mest opptatt av. Jeg avviser ikke at autonom kunst har noe for seg, jeg er bare ikke så interessert i det. Det å sitte og se på en forestilling kan også være interaktivt – publikum kan bli medskapende ved at de bruker sin egen fantasi.
Er det mulig å arbeide med interaktivt teater innenfor institusjonene?
– Ja, interaktivitet er i vinden uavhengig av produksjonsform, også internasjonalt. Det har vært store publikumssuksesser blant annet London og New York der publikum har deltatt i interaktive teaterforestillinger. I Danmark er kunstnerkollektivet Signa viktig, i London har vi prosjektene til Punchdrunk. Dette er veldig populært. Dette tror jeg er framtida til teateret – et teater der vi ikke sitter i mørket og ser, men interagerer fysisk. Dette tror jeg er det nye både innenfor det frie feltet og innenfor institusjonsteatrene.
SceSam
Sammen med Lisa Nagel driver Lise Hovik orskingsprosjektet "SceSam – interaktive dramaturgier i scenekunst for barn", som gjennom kunstnerisk praksis og refleksjon ønsker å forske i forholdet mellom barnepublikummet og scenekunsten. Prosjektet gjennomføres blant annet i samarbeid Dramatikkens hus, Brageteatret og Scenekunst i Østfold. Siden starten i 2012 har de arbeidet med produksjoner med flere scenekunstnere, blant annet har Hilde Brinckmann lagd sin interaktive versjon av Trollmannen fra Oz ved Brageteatret og Konstellasjonen har laget prosjektet Ugler i mosen.
Trollmannen fra Oz, Brageteatret 2014
– I disse forestillingene blir publikum bevisst på at de selv spiller en rolle. Dette utfordrer teatrets grenser. Mer ansvar blir gitt til publikum. Dette stiller også nye krav til skuespilleren. Skuespilleren får et etisk ansvar. Det er skuespilleren som må problematisere hva han/hun gjør, ikke barna, sier Hovik.
Fører dette til et behov for at dette med etisk ansvar må inn i skuespillerutdanningen?
– Det er ingen tvil om at det interaktive teateret trenger etisk bevisste skuespillere. Vi trenger skuespillere som tar ansvar i øyeblikket. Det er absolutt ønskelig med utdanning eller videreutdanning av skuespillere i det å spille for barn.
Hvorfor valgte du å jobbe med scenekunst for barn og unge?
– For meg har interessen for barn og kunst blitt vekket gjennom mitt dramapedagogiske arbeid med barneteater både sammen med barn, med studenter ved barnehagelærerutdanningen og sammen med profesjonelle utøvere som interesserer seg for barn. Jeg opplever at barn virkelig trenger kunst, og at de setter pris på kunstneriske språk og uttrykksformer på en mer uforbeholden og begeistret måte som inspirerer meg.
Et ungt publikumHvordan synes du det er å jobbe med nettopp denne delen av scenekunstfeltet i Trondheim?
– I Trondheim er det et stort potensiale i de kunstpedagogiske utdanningsmiljøene, og det er interesse fra mange hold, både fra kommunen, teatrene og de teaterfaglige miljøene. Vi har Propellen Teater som har hatt fokus på barn og unge i flere år, vi har frie grupper som Cirka Teater som representerer en langvarig solid kunstnerisk tradisjon på feltet, og vi har et fagmiljø på Dronning Mauds Minne og på NTNU som engasjerer seg og ønsker å bringe dette feltet fram. Det er et godt klima med mange muligheter for utvikling av scenekunst for barn i Trondheim.
Til slutt: Hva mener du er det viktigste i det å arbeide med scenekunst for barn og unge?
– Det er nok det demokratiske aspektet. Jeg er opptatt av det å gi barna en agenda, å gi dem en stemme i det offentlige rom. Jeg er opptatt av å utvikle et refleksjonsrom – et rom der det blir snakket om og reflektert over viktige ting.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
