Et overskuddsprosjekt av de sjeldne

“At regissør Tore Vagn Lid og dramatiker- og forfatter Cecilie Løveid skulle gjøre et kunstnerisk samarbeid er på mange måter en kritikers drøm og en gave til norsk scenekunst. Derfor er det heller aldri noe jeg har vært i nærheten av å forestille meg.”

Slik lyder en av åpningsscenene når regissør Tore Vagn Lid og forfatter- og dramatiker Cecilie Løveid nærmer seg, river istykker, kontekstualiserer, problematiserer og kommenterer Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt i urpremieren av 2016-versjonen av stykket på DNS:

Spiller K: Nordahl. Jeg heter Nordahl. Spiller B: Eg heter Nordahl. Og du? Heter du også… Spiller P: Jeg heter også Nordahl, ja (…) Spiller A: Jeg heter også Nordahl. Hyggelig at du spør.

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nordahl Grieg) De seks skuespillerne beveger seg omkring på scenegulvet og tar på seg den samme karakteristiske, brune skinnjakka og trer alle inn i rollen som Nordahl Grieg (1902-1943).

Da Griegs Vår ære og vår makt hadde premiere ved DNS i 1935 ble det møtt med stor motstand, nettopp på grunn av den politisk ladede og samfunnskritiske tematikken teaterstykket berørte som grep direkte inn i Bergens historie. Stykket skildrer skipsredernes spekulasjon og rikdom i kontrast til sjøfolkenes harde liv, som under første verdenskrig (?) ofte endte i døden .

Hvem er Nordahl? Fra første stund blir det i Lids og Løveids forestilling Vår Ære/vår makt, klart at handlingen ikke bare skal gjenta 1935-versjonen av Griegs skuespill Vår ære og vår makt, men at det er undersøkelsen av Nordahl Grieg som forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist som først og fremst er forestillingens prosjekt.

Hvem var egentlig Nordahl Grieg? Som kunstner, privatperson, eller rett og slett: som menneske? Hvordan endte han opp som krigsreporter i et bombefly på vei mot Berlin i 1943, i en jobb han må ha visst ganske sikkert kom til å ende i hans egen død? Griegs skjebne er til forveksling lik hovedpersonen i hans eget skuespill Atlanterhavet (1932), og denne forbindelsen utgjør omdreiningspunktet i Vår ære/vår makt. Lid og Løveid gir inntrykk av å være drevet av en voldsom nysgjerrighet på å trenge inn til kjernen av mennesket Nordahl Grieg. Resultatet er en forestilling der livet og kunsten vikles inn i hverandre og nærmest blir uatskillelige komponenter i en kompleks og uoversiktlig vev.

Mørkerommet og framkallingen Med dette som utgangspunkt har Løveid og Lid skrevet en ny scenetekst der utdrag fra Griegs originalmanus er beholdt, men der kronologien er forandret og det kun er de dramatiske høydepunktene fra Griegs Vår ære og vår makt publikum blir kjent med. Det er også skrevet nye scener til Griegs karakterer, samt scener der vi møter Nordahl Grieg selv.

Konseptet som binder Vår ære/vår makt sammen, er ideen om mørkerommet: stedet der bilder fremkalles og fortiden trer fram, angivelig både Bergens og Griegs egen historie. Mørkerommet er konkret representert i scenografien til høyre på scenen. I senter står tre store innrammede skjermer der fotografier, film og tekst projiseres. Forestillingens oppbygning har minnearbeidets form. Ulike sekvenser med et rikt tilfang av virkemidler avløser hverandre. Video, lydopptak, bilder, musikk og tekst virker sammen i det som er en blanding av fiksjon og dokumentarisk materiale. En strøm av bevissthetsbilder kaster oss mellom ulike steder og tider og gir opplevelsen av at vi får tilgang til Griegs hode og deler av hans hukommelse.

Skuespillere i ukjent formspråk Handlingen utspiller seg overalt i scenerommet, langs trapper mellom publikum, på scenen i midten av rommet, i en liten salong med bar og i selve publikumsområdet, som er delt i tre deler inspirert av Bergens byrom: Kalfaret, sentrum og Nøstet. Det skaper en særlig nærhet mellom skuespillere og publikum å bygge forestillingen over en slik scenografi, men det krever desto mer timing fra skuespillernes side.

Ensemblet består av dyktige skuespillere som behersker sceneteksten godt store deler av tiden, men der jeg sitter på en hard trestol i Nøstet og kikker opp på publikummerne i gammeldagse rokokkostoler i Kalfaret, vil jeg innvende at man kan merke at skuespillerne tross alt ikke er vant med formen forestillingen baserer seg på. Her er teksten ikke lenger i sentrum. Andre virkemidler er like viktige, og det krever en annen type oppmerksomhet og andre ferdigheter fra aktørene enn i et teater der teksten er det som binder alt sammen. Spillet framstår ofte litt maniert og kunstig, i den forstand at det virker som skuespillerne stadig må minne seg selv på hva neste sekvens er. Særlig bruken av musikk som virkemiddel og de tre musikerne som medvirker i forestillingen, stiller krav til skuespillernes musikalitet, også i tekstframføringen.

Lids regikonsept inneholder dessuten fiffige detaljer og en dramaturgisk utvikling som krever konsentrasjon og stålkontroll utover det vanlige: i en scene har alle skuespillerne en filmrull hver som de dreier rundt til det sier klikk, i en puls som følger musikken. Det er også skuespillerne som legger fotografiene på en plate i mørkerommet slik at de kommer til syne for publikum på skjermene langs scenen. De stadige forflytningene og de ”Lidske” hørespill-delene kunne vært utført med mer letthet og smidighet. Kanskje er det urimelig av meg, men jeg blir sittende og forestille meg hvordan Vår ære/vår makt ville ha sett ut om den hadde vært realisert med aktører med bakgrunn fra mer eksperimenterende scenekunst.

En overveldende strøm av inntrykk? Vår ære/vår makt er best der den klarer å utnytte de kontrastfylte bildevirkningene som samspillet mellom de multimediale virkemidlene, teksten og skuespillerne åpner for. Da oppstår uante rom og forbindelser mellom situasjonene i stykket. Projiseringen av en video med et kar med skipsredernes punsj der en ensom seigmann flyter rundt, det tilhørende forsøket på å fiske seigmannen opp og sammensmeltningen av denne scenen med en scene der sjøfolk befinner seg ute i en båt i dødsangst, er elegant, trist og morsom. Likeså med scenen der Lid og Løveid lar skipsredere lese utdrag fra Atlanterhavet, som for anledningen er et filmmanus av Grieg der reporteren er i ferd med å dø. Scenen glir langsomt over i et autentisk video- og lydopptak fra Griegs siste sekunder i et Lancaster bombefly. Så kommer fallet som også innvarsles tidligere i forestillingen i en video av en person som kaster seg ut i fallskjerm fra en bygning i Bergen.

Fotokopiene av sider fra Griegs originalmanus som projiseres på skjermene på scenen er derimot mindre visuelt interessante og ikke like virkningsfulle.

Andre ganger kjennes forestillingen noe overlesset med for ivrig bruk av effekter, slik som eksempelvis flymotoren som står på scenen og skrus av og på, eller scenen der Konrad og Freddy trener og klatrer litt i en klatrevegg, som får karakter av påfunn, muligens med ønske om å legge inn et komisk brudd. Sekvensen der en radio heises ned mens et lydopptak av Griegs stemme strømmer ut av den, oppfatter jeg som en pompøs og monumental effekt.

Spill(et) med/mellom virkelighet og fiksjon En overveldende iver og et overskudd etter å formidle alt det interessante dokumentariske materialet preger forestillingen. Men der Lids strategi med en visuell dramaturgi i et postdramatisk teater skaper en interessant tilsløring av forholdet mellom virkelighet og fiksjon, mellom det konkrete scenerommet og de audiovisuelle rommene, utnytter ikke Vår ære/vår makt i samme grad potensialet som finnes i å bruke disse strategiene til å formidle usikkerhet og forvirring. Video – og lydopptakene skaper ikke for meg den samme virkningsfulle følelsen av samtidighet, som jeg tidligere har opplevd på f. eks Lids og Transiteatrets DUB Leviathan!. Men kanskje skyldes dette også nettopp avstanden i tid som forrykker forholdet mellom Griegs virkelighet og vår?

Det er en lettelse å se en tilnærming til Griegs stykke som ikke forsøker å fortelle oss hvor aktuell tematikken er idag gjennom å flytte den til vår samtid. At sterke kapitalistiske krefter baserer seg på utnytting av tilgangen til dårlig stilte arbeidere og at det er forskjell på fattig og rik trenger ikke pakkes inn i en modernisert setting for å treffe oss. Friheten, kreativiteten og nysgjerrigheten i formidlingen av Griegs kunst og liv i Vår ære/vår makt fanger til tross for enkelte ujevnheter. Alt i alt er det et interessant og originalt overskuddsprosjekt av de sjeldne ved DNS.