Foto: Lars Åke Andersen

Et opprop for mennesket

I Gutten som ble et insekt får vi en ubehagelig påminnelse om hvor lett mennesket blir umenneskelig under de rette forhold. Dette er ei barneforestilling med viktig informasjon – også til de voksne.

Premierepublikummet forstår raskt sin rolle i Hålogaland teaters forestilling Gutten som ble et insekt. Allerede i teatrets foajé ønskes vi velkommen av Willy Wonka-kloningen lærer Kim, som med sin hektiske, lett unnskyldende framtoning umiddelbart får vår sympati. Lærer Kim er det pedagogiske bindeleddet som styrer forventningene våre mot det som venter oss inne i scenerommet. Her blir vi fortalt om forestillingas hovedperson, Gregor, som er 8 år. Han er flink på skolen og pliktoppfyllende på alle måter, men en dag dukker han ikke opp på skolen som avtalt. Videre sår lærer Kim en liten forventning i oss. Vi skal ha på oss hodelefoner under hele forestillinga, og barn og voksne kommer til å høre forskjellige ting.

Essens
En kjøkkenscene er allerede i gang når publikum entrer scenerommet. Det er som en gammel CD-plate med hakk. En runddans på tre, fire replikker om tacomiddag eller ikke, utspiller seg mellom mor, far og tenåringsdatter. En hverdagsscene fra et hvilket som helst hjem, destillert til man står igjen med selve essensen i kommunikasjonen mellom de involverte. Denne rytmiske repetisjonen av replikker og bevegelser pågår mens publikum stabler seg på plass i amfiet. Å tviholde på denne sekvensen over såpass lang tid, er et frampek på forestillingas absurditet, men også et frampek på den dystre, dysfunksjonelle historien vi skal være vitne til.

Gutten som ble et insekt er en bearbeidelse av Franz Kafkas roman Forvandlingen. Vi møter guttungen Georg, mamma, pappa og storesøsteren Grethe. Georg er en flink gutt. Når vi møter han er det seint på kvelden, og han forsøker å gjøre leksene sine under en jevn strøm med avbrytelser fra moren med sine formaninger, faren med sine spørsmål og søsteren med sine beskyldninger. Gregor sovner til slutt utslitt, og våkner neste morgen forvandlet til et insekt. Det synes han i bunn og grunn er ganske kult, men det utvikler seg etter hvert til en fryktelig tilværelse for lille Gregor. Både foreldrene og etter hvert søsteren avviser han som et skadedyr. Gutten Gregor er gått fra å være en han, til å bli en den.

Gjenkjennelig
Regissør Eline Arbo og teamet hennes har skapt ei forestilling som uttrykksmessig er svært stilsikker. Teksten, karakterenes utseende, lys- og lydbildet; alt framstår stringent plassert. Dette gir forestillinga et rendyrket uttrykk, og vitner om en regissør med sterk musikalitet. Inspirasjonen fra japansk anime er tydelig. Det virker å ta litt tid før publikum slår seg til ro i dette overdrevne universet. Latteren kommer ikke umiddelbart, selv i de mest opplagte scenene. Kanskje fordi animens kjølige, forstørrende effekt kjennes uvant i starten? Etter kort tid er imidlertid publikums tilbakeholdenhet borte, mye takket være lærer Kims betryggende tilstedeværelse.

Hodetelefonene er et småmorsomt grep i forestillinga. Barn og voksne får høre ulike ting, og det skaper et effektivt skille mellom barn og voksne. Vi voksne får Gregors stemme forvrengt til insektsumming etter at han er blitt forvandlet. Vi hører stort sett hva han sier, men det er tydelig at ungene som har egne hodetelefoner, hører mer. Dette gjør at det oppstår en spesiell kontakt mellom Gregor og de yngste i publikum, og det er lett komisk for oss voksne hver gang vi ikke helt forstår hvorfor ungene og Gregor ler høyt sammen.

Den pastellfargede scenografien består av grovt utskårne skumgummiblokker i forskjellige størrelser. Blokkene kan flyttes rundt og har flere funksjoner, og setter dermed en leken ramme rundt dette absurde universet. Kostymene består av varianter av de samme pastellene, og sammen med rosa parykker gjør det karakterene akkurat passe karikerte. Vi får en avstand til dem som gjør det trygt å le av det rare og stygge de finner på. Og latteren vår, i alle fall de voksnes, er kanskje litt beregnet på oss selv også. Det er noe ubehagelig gjenkjennbart med familien Samsa, i all deres absurditet. De er en slags prototype på vår vestlige verden der alt helst skal være perfekt forutsigbart med perfekte familier som gjør perfekte ting. Et glossy instagramsamfunn med manglende røtter.

Det umenneskelige mennesket
Teksten har en letthet over seg som gjør at den nærmest virker improvisert fram. Her finnes en lekenhet i det minimalistiske uttrykket som tilfører forestillinga to viktige elementer. For det første blir kontakten med publikum umiddelbar. Dette er spesielt tydelig i Gregors replikker som er direkte henvendt til publikum, men det gjennomsyrer i stor grad forestillinga som helhet. Klassiske publikumsvennlige grep gjøres elegant. I møter med læreren framstår foreldrene akkurat passe overdrevent naturlige, og snakker akkurat passe avslørende i munnen på hverandre. Dette gir forestillinga den lettheten den trenger, og publikum tar godt i mot med akkurat passe latter.

For det andre gjør minimalismen i kombinasjon med lekenheten at den tunge tematikken framstår forståelig. Arbo og co har løftet fram Kafkas humoristiske kvaliteter som ofte overskygges av hans dystre alvor. Dette er et nødvendig grep for å gjøre det mulig for oss å ta inn over oss det grusomme som skjer med Gregor. Og det muliggjør også et blikk på vår samtid og på oss selv.

På tide å lytte
Det er noe ekkelt med insekter. Det er noe ekkelt med det som er annerledes, det man ikke forstår. I Gutten som ble et insekt får vi til tross for insektskroppen sympati for den utstøtte. Mye takket være Gregors aksept for seg selv. Han liker seg selv med sin insektskropp. Selv om resten av verden viser avsky, kjemper Gregor for sin rett til å leve og være seg selv. Han insisterer.

Familien Samsa frigjør seg sjokkerende raskt fra tanken om at lille Gregor er Gregor. Og når tanken om at han er et menneske først har forlatt dem, og han er blitt til en ekkel den, så er viljen til utslettelse sterk. De samme mekanismene har vi sett skje blant folkegrupper, i skolegårder og blant familiemedlemmer. Denne ubehagelige påminnelsen gjør Gutten som ble et insekt til ei viktig forestilling. Fordi den viser oss verden slik vi ikke ønsker at den skal være.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER