Foto: Roger Hennum / Festspillene i Nord-Norge

ET LUNKENT TØNNEBÅL – Et reisebrev fra Festspillene i Nord-Norge.

Festspillene i Nord-Norge presenterer et mangfold av uttrykk og tar befolkningen med seg inn i kunsten, men gjennom bruken av det nordlige som tematisk tyngdepunkt mister kurateringen litt fokus.

Vinden og duskregnet pisker meg i ansiktet når jeg stiger ut av flyet i Harstad. Jeg har forflyttet meg lenger nord enn jeg noen gang har vært før og bakover i tid til vårlige og friske 10 grader. Før avreise fra Oslo har jeg gjennom hetetokter skiftet mellom å sjekke festspillprogrammet og værmeldinger uten å lykkes med å få helt tak på noen av dem.

De gule festspillplakatene- og programmene er det eneste som minner om sola på den litt grå onsdagen jeg ankommer Harstad, men ullgenser og regnjakke til tross så virker det som at sommeren har kommet til byen – og kanskje er det nettopp festspillene som setter startskuddet for den. I løpet av én uke er det 250 arrangementer bestående av konserter, kunstutstillinger, scenekunst og fagprogram. Jeg fikk oppleve en liten del av dem i løpet av de fire siste dagene av festspilluka.

Forestillingen om det nordlig
De siste årene har Festspillene i Nord-Norge med festspilldirektør Maria Utsi hatt fokus på Nord-Norge, Arktis og samfunnsspørsmål knyttet til den nordlige verden. Det nordlige fokuset er først og fremst synlig i valg av kunstnere med nordlig tilhørighet, men er også gjeldende i tematikk og i det faglige programmet. I boken Hva er forestillingen om det nordlige? som ble lansert under festspillene argumenterer professor i nordlig kultur Daniel Chartier fra Universitetet i Quebec for at det er forskjell på fremstillinger av det nordlige og fra det nordlige. Festspillene i Nord-Norge forsøker å gi en plattform og et talerør til de nordliges egen fremstilling av seg selv. Årets festspillprofil Joar Nango er et godt eksempel på en fremstilling av det nordlige sett fra de nordlige. I prosjektet Girjegumpi utforsker han hva samisk arkitektur er ut fra sin egen samiske forankring.

Et annet vellykket identitetskapende prosjekt for nord er bestillingsverket Solnatt – Beaiveidja en konsert med godnattsanger som handler om å sovne i en natt der sola skinner. Konserten er et samarbeidsprosjekt mellom Festspillene i Nord-Norge, Nordnorsk Opera og Symfoniorkester og en rekke nordlige artister og tekstforfattere. Den nordlige kurateringsprofilen til Festspillene er derimot ikke alltid like vellykket. Tidvis virker det litt som at det nordlige perspektivet er påført for det nordliges skyld. Det er i og for seg fullt forståelig satt i sammenheng med festivalens geografiske forankring og målgruppe, men spørsmålet er om fokuset gir eller tar. Det er klart at prosjekter som Girjegumpi og Solnatt – Beaveidja gir et blikk på en til nå oversett nordlig kulturarv, men med et så tungtveiende nordlig fokus står også festivalen litt i fare for å skape et ekkokammer for nordlig selvdyrkelse som til slutt kan bli irrelevant for dem utenfor den nordlige sfæren. Tviholdingen på det nordlige står også noen ganger i konflikt med den kunstneriske kvaliteten. Ofte oppleves det som at festivalen er kuratert med fokus på hvem fremfor hva, med større vekt på kunstner enn kunstverk. Det tydeligste eksempelet på det ble for meg forestillingen Odysseus av Nordans. En forestilling som for meg både virket utdatert, scenografisk vaklende og i overkant bokstavelig i sitt fysiske uttrykk. Publikum rundt meg virket likevel begeistret.

Integrerende og invaderende
Det er alltid spennende når kunsten inntar en ellers ikke så kunstaktiv by. Og det blir særlig spennende når Festspillene i Nord-Norge i tillegg til å ha fokus på det nordlige også har et stort fokus på å få kunsten ut til publikum – enten de vil ha den eller ei. En av de beste opplevelsene mine fra Harstad fant sted på Coop Obs med forestillingen Borrowed Landscape av Fieldworks med Heine Avdal og Yukiko Shinozaki. Publikum, eller i dette tilfellet kundene, kan velge om de vil være aktivt deltagende med øreklokker med et lydspor som guider deg gjennom forestillingsforløpet og som skaper en slags fremmedgjøringseffekt av det å handle mat. Uansett om man er aktivt eller passivt deltagende inntar Borrowed Landscape hele Coop Obs og integrerer med eller invaderer kundenes handleopplevelse.

Forestillingen Stellar Moments of Humanity av Eléctrico 28 tar med seg publikum på en rundtur i Harstad på jakt etter unike øyeblikk. Med humor og glimt i øyet samhandler de med både det aktive (igjen med øreklokker) og passive publikummet på en skånsom måte, men likevel oppstår det situasjoner hvor det passive publikummet opplever forestillingen som for invaderende, delvis til glede for det aktive publikummets opplevelse. Aktørene invaderer stadig det passive publikummets intimsoner ved å sjekke deres vesker og lommeområder etter en telefon som ringer i øreklokkene til det aktive publikummet, eller ved å danse på en benk der en hardnakket Harstadværing nekter å delta eller flytte seg.

Et kunstnerisk tønnebål
I lederen til det 70-siders avislignende programmet påpeker festspilldirektør Maria Utsi betydningen av kunsten som møteplass i vår ellers overdigitaliserte verden og omtaler årets festspill som et «kunstnerisk tønnebål vi kan samles rundt». Det er ingen tvil om at Festspillene i Nord-Norge engasjerer og begeistrer Harstads innbyggere, men om tønnebålet skaper rom for samtale er derimot litt uvisst. Det faglige programmet med seminarer, debatter og samtaler er i år større enn tidligere, men oppleves mer belærende enn inkluderende. Det samme kan kanskje også sies om det kunstneriske programmet. Programtekstene lokker med både internasjonale sensasjoner og spektakulære opplevelser som vil blåse oss av banen og ta oss med storm. Når man til slutt har kommet seg gjennom programmet er forventningene høye, fallhøyden stor og samtalen kneblet. Det oppstår en konflikt mellom en slik markedsføringsføringsstrategi og ønske om kunst som en møteplass for refleksjon og samtale. Det føles litt som at det blir lagt ord i munnen på en. Hvis hele verden er blitt blåst av banen, så kan terskelen for å si seg uenig være ganske høy.

Det er ingen tvil om at Festspillene i Nord-Norge gjør et viktig arbeid for et historisk sett nedprioritert og oversett kunstfelt i nord. Jeg savner den samtalen som det faglige programmet har hatt intensjon om å skape. Den kritiske samtalen er viktig for den nordlige kunstens utvikling og selvrefleksjon, nettopp for at den ikke skal bli for navlebeskuende og irrelevant for utenforstående søringer.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER