Et kort teaterår

Kan du si litt om juryens arbeid i år?

Juryen består av syv personer, og vi prøver å dekke hele landet. Vi står fullstendig fritt til å velge hvilke forestillinger vi ønsker å se, men prøver å få med oss mest mulig. I et normalår ser vi 130-140 forestillinger, men dette året ble noe amputert, så jeg regner med at vi har sett omtrent 100 forestillinger, og en del av de som hadde premiere nært stengingen vil bli vurdert av neste års jury. Alle syv ser ikke alle forestillinger, men mange av de nominerte oppsetningene har hele juryen sett. Ellers gjør vi det slik at når den første av oss har sett en forestilling varsler vedkommende de andre. Ideelt sett skal fire fra juryen ha sett en forestilling for å kunne nominere og prise den. Dette er noe vi snakker oss frem til hele året på jurymøter. På de første møtene handler det om hva vi uten videre kan legge til side som uaktuelt og hva vi på den andre siden skal ha med oss i vurderingen videre. Det siste betyr at vi etter hvert har langt flere med oss videre enn det kan bli nominasjon eller pris til, så når vi fyller på i den ene enden, ramler noe ut i den andre og er ikke lenger å anse som aktuelt. Sånn jobber vi oss gjennom året og så har vi noen kraftige økter i mai. Vi er heldigvis i den situasjonen at vi klarer å snakke oss frem til enighet. Det hender unntaksvis at vi har en prøvevotering, men normalt klarer vi å snakke oss frem til de tre som skal nomineres og hvilke av dem som skal få pris.

Når man følger nominasjonene fra år til år er det noen teatre som går igjen. Det Norske Teatret utpeker seg for eksempel som vinnerteater i år igjen. Ser dere også at noen teatre blir nominert ofte?

Jo, vi ser at det er forskjeller. Blant de største institusjonsteatrene merker vi jo at Det Norske Teatret utpeker seg sterkt. De har også tre veldig gode scener å spille på og et bredt repertoar som er mer variert enn de fleste andre. Går man ett nivå ned til regionteatrene ser man også at både Rogaland Teater og Trøndelag Teater utpeker seg med priser år etter år.

Er det en litt institusjonstung liste? Det er ikke så mange nominerte fra det frie feltet i år?

Nei, i fjor hadde vi en større spredning, men det er ikke tvil om at tyngden ligger på de store institusjonene dette året her, men særlig fjoråret viser hvor mye dette kan svinge, så neste år kan bildet være et annet.

I fjor var du opptatt av at veldig mange av forestillingene dere hadde sett var basert på romaner. I år skriver du i juryens uttalelse at denne trenden fortsetter, men at det er ”en prisverdig bredde” i kategorien scenetekst. Der er jo to av tre nominerte originaltekst, men flere av forestillingene som går igjen på listen er dramatiseringer. Hva er det for eksempel Trilogien og Raskolnikov har lyktes med i overføringen fra roman til scene?

Det aller viktigste er at det ikke bare er brukt ostehøvel på romanteksten. I mange av de såkalte dramatiseringene er det åpenbart ikke gjort tydelige kunstneriske valg. Det er en svakhet ved mange av disse, men så ser vi altså en del tilfeller der forestillingen fremstår som et kunstverk i seg selv. Du kjenner godt igjen opphavet, romanen, men det er allikevel gjort så mye med dette både i måten teksten er behandlet på og i måten den blir produsert som scenisk forestilling, så tanken om at dette er nok en roman som er dramatisert plager deg ikke et øyeblikk. Men rent personlig, og det er mulig jeg har resten av juryen med meg, synes jeg det er litt problematisk med dette svære omfanget som dramatiseringer har fått for det kan ikke være veldig stimulerende for de som skriver dramatikk.

Uten at jeg har noen statistikk på det har jeg følt at det har vært mye mer ungdomsteater på scenene det siste året. Har arbeidet med denne kategorien endret seg?

Det er ikke bare at det at omfanget er tilfredsstillende, men at det er mye godt i denne kategorien. Vi ser også at en oppsetning som i utgangspunktet ikke en sjel ville tenke på som ungdomsteater likevel er blitt det. Mange er kanskje overrasket over å finne Villanda i den kategorien, men det er fordi vi ser at Hedvigs blikk har fått en annen betydning enn det vi er vant til og ungdommens perspektiv blir tydeliggjort, derfor oppfattet vi dette som ungdomsteater også.

I barneteaterkategorien er det to klassikere. Dere skriver i uttalelsen at dere ikke er overbevist om at barneteatret er i ferd med å løfte seg. Hva tenker dere om klassikerbruken i barneteatret?

Det er skuffende at de scenene som har størst offentlig støtte hele tiden må ty til dette istedenfor å prøve å fornye repertoaret. Den som speider etter fornyelse i norsk barneteater har de senere år måttet rette blikket mot det frie feltet. Nå generaliserer jeg en smule, men tendensen synes klar. Derfor er vi opptatt av det som presenteres i skolesekken rundt om i landet. De som jobber i den kategorien har jo ikke alle verdens ressurser og de skal overleve, så det er ikke rimelig å forlange at det er de som skal stå for fornyelsen hele tiden. Derfor synes jeg et langt større ansvar enn det de tar hviler på de store scenehusene.

I kategorien for årets forestilling er det mye død. Har det vært et alvorlig teaterår?

Det er mye død i teatret hvert år. Jeg kan ikke si at jeg har reagert mer på død det siste året enn tidligere. Men mye teater er alvor, og det er som det skal være og så komme lettere ting innimellom, og døden er nå en gang en del av livet.

Har dere sett noen andre utviklingstrekk i teateråret?

Ja, det er en ting som jeg med glede vil løfte frem. Det er at flere av regionteatrene prøver seg på dristige eksperimenter, det går ikke alltid veldig bra, men det vitner om en vilje som jeg tror bestemt vil gi resultater etter hvert, og det er gledelig.