Et folkelig teater?

Nå har Kristian Seltun tatt hatten sin og gått, og takk for alt vi har blitt servert. Alt fra Erlend Loes Doppler, Påfuglen, Ubu. Vi har også opplevd spennende samarbeid, for eksempel med Teater Fot i Du skal få høre fuglesang og Hundre hemmeligheter av Cirka Teater som var et visuelt fyrverkeri. Det er mye bra å se tilbake på, men jeg reagerer likevel på utviklingen av det såkalt «folkelige» uttrykket de siste årene. For hva har vi sett?»

Er det egentlig slik at trøndere skal forvente seg utskjelling fra scenen og plumpe billige underbuksepoeng som er ment for voksne i Nøtteknekkeren? Undertegnede opplevde at en skuespiller henvendte seg til publikum under Juleevangeliet – The Smash Hit Musical med en fornærmelse. Tilskueren ble kalt en kulturfitte fordi hun «sikkert ikke likte forestillingen, fordi det ikke var finkultur nok». Regel nummer én på Trøndelag Teater: Ikke fornærm publikum! Det andre tilfellet av dårlig humor fra samme forestilling var en parodi på ubåtkapteinen i Danmark som drepte en journalist sammen med en skuespiller som spilte Adresseavisens journalist Tone Sofie Aglen hvorpå man hører lyder av motorsag og at journalisten liksom blir hogd i biter. Lavmål!

Det er fint at skuespillerne får utfolde seg, men her har de kanskje fått litt vel frie tøyler. Er det fordi “Mini” Jakobsen synes at Rai, Rai i Sherwoodskogen var så forbasket festlig, og visstnok hadde sett forestillingen fem ganger man velger å tilby dette til trønderne? Bygger dette på fordommer om at det er dette trønderne vil ha? Synes teatret at dette er folkelig? Jeg bare lurer. Undertegnede har sett alle forestillingene av trioen Bones, Løseth og Havdal, bortsett fra Slaget på Testiklestad. Trioen har fått klippekort på å lage «folkelig» trøndersk teater de siste årene. Beklageligvis likte jeg ingen av forestillingene. Det er nesten slik at Sjetne-revyen like gjerne kunne ha blitt satt opp på hovedscenen. Jeg lo også mer hjertelig av Russerevyen til Steinkjerrussen, hvor niesa mi var med i fjor. Kanskje var dette morsommere fordi det sparket oppover, istedenfor nedover? Kanskje var det bedre fordi det var humor med varme og med gode poeng? Det som vises på hovedscenen bør ha kvalitet, uansett sjanger. Jeg hørte heller ikke mange rundt meg som gapskratta, akkurat. Er ikke dette keiserens nye klær? Hva med å anerkjenne trøndere som oppegående mennesker som kan forstå humor uten å ty til slikt lavmål?

Dette er synsing, og det er kanskje noen som er uenig med meg, men jeg håper ikke at Trøndelag Teater mener at kunst skal lønne seg. Dessuten så er dette, etter min mening, ikke spesielt kunstnerisk.

Trøndelag Teater er et godt teater. Teatret har mange flotte skuespillere i staben, flinke koreografer, dansere, musikere, scenografer, lysfolk, og det hyres tidvis inn meget dyktige regissører. Det skorter ikke på noe av dette, samtidig har teateret litt å gå på. Jeg har vært i Berlin og sett mye flott og spennende scenekunst på blant annet Volksbühne og på Schaubühne. Også lokalt i Trondheim finnes det svært mange gode frie grupper som ligger helt i front i landet når det gjelder å skape nytt og spennende barne- og ungdomsteater. Det jeg ønsker meg for Trøndelag Teater, og den nye teatersjefen, er et sprekere program med høyere kvalitet på de folkelige produksjonene, samt mer dybde i programmet som sådan. Kanskje dere til og med kunne hatt en egen scene med både barne- og ungdomsteater? Det hadde vært noe det, det er tross alt de som framtidas publikum!