Almost Nothing. Foto: Sveinn Fannar Johannsson. Avbildet: Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar. Lysdesign: Tilo Hahn. Kostyme: Kjell Nordström. Scenografi, kostyme: Olav Ryland Myrtvedt

Et evigvarende bristepunkt

Almost Nothing er et fysisk eksperiment. Hvor hardt kan man presse kroppen sin innover i seg selv før det brister?

To kropper er å skimte på scenen, de er halvspist av mørket, halvforlatt av lyset. En durende basslyd velter over oss. Lyden gir en illusjon av å befinne seg i et endret lufttrykk. Det skaper en tett atmosfære i et allerede konsentrert black box-rom. Denne type intense basslyd, som trenger inn i kroppen, er et hyppig brukt virkemiddel innenfor scenekunsten de siste tiårene. Det har blitt en klisjé, det har blitt en stil. I Almost Nothing har koreografen Henriette Pedersen tatt inspirasjon fra en roman som også har en utpreget stil. Nærmere bestemt forfatteren og billedkunstneren Vibeke Tandbergs roman Joelle Joelle, som utgjør det som i programmet beskrives som et skjelett til verket. Handlingen i romanen er oppstykket og fragmentarisk og utspiller seg på generiske plasser som i en skog, et tun, et hus og i en bil. Utøverne Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar gulper frem tekstlinjer fra den, om lysfattig skogbunn og innvoller som velter over kjøkkenbord. Men jeg vet ikke om jeg husker riktig. Det er vanskelig å huske et oppstykket hendelsesforløp, fragmenter av tekst, bare ord. Det gis rom for sette sammen egne narrativ, eller så oppmuntres det til å sitte med egne tankefragmenter, som om vi var spedbarn uten konvensjoner eller retningslinjer.

Joelle Joelle er Vibeke Tandberg inspirert av den franske nyromanen og særlig Alain Robbe-Grillets Sjalusi (1957). Nyromanen var et brudd med den klassiske romanformen, og spesielt et oppgjør med konvensjoner knyttet til den realistiske romanformen fra 1800-tallet. Forholdet mellom språk og virkelighet var sentralt. De var ofte uten narrativ og ble betraktet som en samfunnskritisk lek med språk og form. Pedersens forestilling forvalter denne sjangeren videre og skaper et verk som ikke virker å ha som ambisjon verken å underholde eller klappe publikum på hodet. Almost Nothing gir en opplevelse av en udefinerbar antagonisme, noe utfordres, men jeg er ikke helt sikker på hva. Mitt engasjement utfordres kanskje, min lyst til fortsette å se på utfordres når for eksempel Vassvik gaper ut mot publikum så lenge at siklet begynner å renne. Når de simulerer en slags fysisk lidelse, når de utsetter kroppene sine for en ukomfortabel tvang og disiplin foran publikum.

Sprenger seg innover
Vassvik og Ali Omar veksler mellom å tre frem foran publikum, med små kroppsrykninger og minimalistiske bevegelser. De stotrer samtidig frem tekst og ord som forlater den urbane byen, og fort, som via google-maps, dras vi ut, bort, vekk til et ruralt landskap, der motorsag, tun og skog er nærliggende objekter, mens folkemasser, busskø og cappuccino er fremmedlegemer.

Vassvik og Ali Omar svetter uten å springe, de virker utmattet, på bristepunket uten å ha beveget seg. De stirrer på et punkt blant publikum mens de intenst og sakte siger ned på kne. Det er som om de samtidig presser kroppene sine innover i seg selv med all sin kraft, til det til slutt må piple noe ut, til en viss ekspansjon ut i rommet blir en nødvendighet. En lyssatt presenning som før lå slapt utstrakt på scenen som et avstandsbilde av et snødekket fjellandskap, rives plutselig opp. Vassvik og Omar fanger seg selv inne i duken og sekvensen gir et brudd i den stillestående spenningen som har blitt etablert. Ali Omar går ut av duken og tilter overkroppen frem og tilbake, spenner tær og fingre og beveger seg som en slags besatt eller forvirret katt. I likhet med Vassvik bruker Ali Omar gapet og prøver ut munnens grenser. Utøverne utstråler en integritet og et eierskap til materialet og bærer stykket med en glimrende tilstedeværelse.

Vassviks kostyme består av en hvit ballettdrakt som er dratt på bak frem. En dyp utringing foran får brystvortene til å stikke tilfeldig utenfor. I tillegg skaper et skittenrosa skjørt og en stram ballett-topp på hodet et yndig og naivt uttrykk på en stor og voksen kropp. Det er sensuelt, stusselig og søtt på samme tid. Kostymør Olav Myrtvedt lykkes med å vekke nysgjerrighet og skaper tvetydighet knyttet til utøvernes identiteter. Ali Omar er kledd i vide beige bukser, en genser dekorert med juletrær og har ved et tidspunkt på seg en overdimensjonert, hvit og krøllete parykk. Parykken gynger som såpeskum når Ali Omar svinger kroppen. Men parykken fyller ingen selvklar rolle, den er en av mange puslespillbrikker i en dette landskapet som til tider vekker assosiasjoner til krimsjangeren.

 Almost Nothing er en pågående potensiell eksplosjon og Pedersen og utøverne har lykkes i å skape et særegent estetisk uttrykk der alle ord, pust og steg virker meningsfulle, der ingenting fremstår tilfeldig eller vilkårlig. Det fungerer godt for å gi opplevelsen av kvalitet og performativ dyktighet, men det er noe ved dette disiplinerte uttrykket som kommer til kort. Når man overfokuserer på kvaliteten mellom maksimalismen og minimalismen, når vi er i denne tilstanden lenge nok uten at det finnes rom for en liten drikkepause eller et ufokusert blikk, så er det også som at spenningen mister sin spenst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER