S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mahfoz Azizi – 18. mars 2015

Et brev til Henrik Ibsen

Henrik Ibsen. Foto fra famousauthors.org


Publisert
18. mars 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Mahfoz Azizi er asylsøker til Norge fra Iran. Han har bakgrunn som veterinær og har sterk interesse for litteratur og filosofi. Azizi kom til Norge i oktober 2010. Han har bodd fire år i Trondheim og bor nå i Grong. Azizi har vært aktør i Teater Polyfons forestilling Men i morgen på Teaterhuset Avant Garden i 2013 og i Panter Tanter Produksjoners forestilling Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/et-brev-til-henrik-ibsen/
Facebook

INNLEGG: – Etter et jeg ble kjent med deg, synes jeg at jeg kjenner meg selv, skriver asylsøker Mahfoz Azizi til Henrik Ibsen. – Drømmen er å forvandle et samfunn.

Kjære Henrik Ibsen,

du kunne sagt:

Dersom noen skal forstå meg, må man kjenne Norge. Med spektakulære landskap. Det uvennlige nord. Dette landskapet som omgir folket, et folk som lever i isolasjon, fordi husene er plassert langt fra hverandre. Denne situasjonen har formet folket, slik at man bare tenker på seg selv, og ikke på andre. I Norge er en av to personer filosofer. De ser alvorlige ut, de tenker dypt. De tviler og betviler. Ofte blir de skuffet. De lange vintrene med sterk tåke preger dem. De lengter alle etter solen.

(Fritt oversatt fra persisk)

Kjære Henrik Ibsen,

Nå er jeg i Norge. En årsak til at jeg ville bli kjent med Norge, er din kjærlighet til landet. Jeg tror på dine berømte ord om oppvåkning i Et dukkehjem. Jeg synes jeg kjenner meg selv etter et jeg ble kjent med deg. Du skriver mye om idealer. Du snakker om samfunnets felles ånd. Om et humanitært ideal. Drømmen er å forvandle et samfunn preget av slavetenking. Av et slør som tildekker virkeligheten. En maske som skjuler sannheten. Du sier at vi alle har en maske. Alle spiller roller for å strekke oss etter det du kaller «den ideelle fordring». Friedrich Nietzsche er en annen jeg lytter til. Han sier: «Vær den du er!» Men vi hører ikke.

Kjære Henrik Ibsen,

Vi lever i en tid med de største paradokser. På den ene siden: ønske om verdensfred. På den andre siden: en enorm våpenproduksjon. (Henrik, du bør vite at Norge rangerer øverst på statistikken over våpenproduserende land, i forhold til folketall.) Religioner sier de er fredelige, men på samme tid anvendes grov vold i religioners navn.

Kjære Henrik Ibsen,

Det er ikke bare det norske samfunnet, men hele verden som er et dukkehjem. Et hjem der man lukker øynene for realitetene. Du skriver om verdier. Jeg siterer fra en norsk utgave jeg har lest av deg:

Nora: Ja men at du vilde det?

Pige: Når jeg kunde få en så god plads? En fattig pige som er kommer i ulykke må være glad til.

Kjære Henrik Ibsen,

Vi er også fattige, men på hva? Ikke på penger. Akkurat som du skrev, lider også vi av grådighet, hovmod og historisk ydmykelse. Du ser vel fra din plass at vi alle drømmer om fred, vi sier at det vil vi ha, men samtidig klarer vi ikke å unngå vold. De som produserer våpen sier: «Om ikke vi produserer, vil andre gjøre det. Verden trenger våpen!» Og andre sier: «Gud blir ikke fornøyd om vi ikke er villig til å bruke vold for at alle skal tro på hans «fredsreligion».

Det virker som om vi alltid mister noe. Mister penger. Mister drømmen om Paradis eller om fred.

Henrik Ibsen,

jeg tror dette skyldes at vi lever med illusjoner. Menneskelige og metafysiske illusjoner. Det ser ut som om vi aldri våkner. Vi blir aldri dem vi er. Dukkehjem. Dukketeater. For meg er det sånn verden ser ut når Norge er gitt rollen å utdele Nobels fredspris. Jeg spør: «Er Norge egentlig kompetent til dette? Er de som deler ut den prisen bare skuespillere?»

Henrik, gamle mann.

Jeg elsker deg. Du har vist meg

at alle vore åndelige livs kilder er forgiftede, og at hele vort borgersamfund hviler på løgnens pestsvangre grund.

(Sitatet har jeg funnet i ditt skuespill En folkefiende.)

Idealet i vårt samfunn er bare profitt. Det er som om samfunnet hviler på en sump. Dette er ikke bare en metafor på noe fysisk, men uttrykker også noe moralsk og etisk. Vi følger sponsorenes krav. Vi teller punkter og poenger. Vi bekymrer oss over hvert ord som truer den daglige økonomien. Vi tåler ikke at vår overflod skal reduseres. Vi lar ingenting forstyrre vår samvittighet.

Du skriver om massene, om flertallet:

denne fandens kompakte majoritet, – at det er den, siger jeg, som forgifter vore åndelige livskilder og forpester grunden under os.

(Igjen et sitat fra En folkefiende)

Absolutt flertall, ikke bare flertallet. Den kompakte majoritet. Jeg blir pessimistisk når jeg tenker på den. Det er som om vi aldri lærer av erfaringene vi gjør. Jeg støtter meg til George Bernard Shaw som også snakker om overfladiske idealer og uvitenhet om historien. Han sier (eller er det jeg som tenker?) at dette fører til menneskehetens undergang.

Kjære Henrik Ibsen,

Du viser oss at virkelig frihet kan blomstre i lyset av sannheten, og at alle mennesker har behov for lys og sol. Doktor Stockmann sier i En folkefiende at

det er hele samfundet som skal renskes, desinficeres.

Ja, tenker jeg, kanskje er det slik at det må til.

Berit Rusten har hjulpet til å bearbeide brevet. Les Scenekunst.nos intervju med Mahfoz Azizi her.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no