Et annet land

Det er en merkelig følelse å vandre blant utescenene, nomadeteltene og markedsplassen på årets Riddu Riđđu-festival i Kåfjord. Det er ikke bare fordi festivalens 30-årsjubileum preges av korona-restriksjoner, noe som gjør at antall daglige publikummere holder seg under smerteterskelen på 500 kontra de 9 000 besøkende i 2019, men også fordi jeg så åpenbart er på besøk.

Riddu Riđđu er en urfolksfestival med et program sentrert rundt samme tematikk. Musikerne og scenekunstnerne var samiske, og det ble vist samiske kortfilmer i tillegg til en kunstutstilling som tok for seg kjønn og seksualitet innenfor samisk kultur. Til sammenligning er jeg en påfallende norsk kritiker som skal anmelde festivalen. Med den pågående ytringsfrihetsdebatten friskt i minne, spesielt kontroversen rundt Knut Ove Arntzens kritikk av scenekunstner Duduzile Mathonsis forestilling Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?! og tilsvaret fra Deise Nunes i Shakespearetidsskriftet, virker det umulig å ikke tryne i noen fallgruver. Samtidig er det et vesentlig poeng at kunst bør diskuteres og kritiseres fritt, uavhengig av kritikers og kunstners bakgrunn. Vinglende mellom disse ytterpunktene setter jeg opp teltet mitt i skogen i utkanten av festivalen (campen er korona-stengt) og krysser fingrene for at jeg ikke får grunneier på nakken.

Samer og kjønnssykdommer Etter et par dager på Riddu Riđđu er det likevel som om festivalen på sett og vis har kommet meg i forkjøpet. De selvironiske tiradene som komikerne i standup-forestillingen Reaškkas serverte, kunne få enhver – kanskje spesielt norske publikummere – til å rødme. Potensielt tabubelagte og kultursensitive tema ble revet fra hverandre med overbevisende sjarm og overskudd. Ánte Siri ymtet frampå at samekofta fra Kautokeino er utsatt for manglende «kreativ kontroll», mens Åse Kathrin Vuolab klaget over «samegutter» som blir boende hjemme hos mor. Humor og alvor ble viklet inn hverandre da Siri la ut om livet som same i Tromsø: Her er det visstnok bare måker som er mer forhatt enn samene. Siri vitset også om en episode da han i desperat savn etter samisk kultur gikk koftekledd rundt i Tromsø sentrum, i håp om å høre noen joike. Jeg kviet meg nesten for å klappe.

Verdt å trekke frem er Isalill Kolpus, som avleverte en stram, original og gjennomarbeidet humoristisk refleksjon rundt det å oppdage sin samiske bakgrunn relativt seint i livet. «Å være samisk er som å ha en kjønnssykdom; du vet ikke at du har det, du lærer ingenting om det i skolen og du har sannsynligvis fått det av en slektning», bedyret hun. På vanvittig morsomt vis beskrev hun fenomenet «stjernekampeffekten». I kjølvannet av at artisten Ella Marie Hætta Isaksen vant NRK-programmet Stjernekamp i 2018 skal flere ha oppdaget sine samiske aner. Disse «nysamene», som Kolpus er en del av, må jobbe ekstra hardt for å vinne anerkjennelsen til gamle samekoner med spissfindig kontroll over samiske slektstre.

Intern gransking En vilje til å åpne opp om utfordringer innad i eget miljø ble også tydelig gjennom kunstutstillinga Etter stillheten: Sexy Sápmi, som ble vist i galleriet inne på Senter for nordlige folk. Utstillinga besto av film, tekstil, installasjon og fotografier sentrert rundt tematikken kjønn, kropp og seksualitet i et samisk perspektiv. Utgangspunktet for dette er det utstillingsteksten kaller en heteropatriarkalsk understrøm i samiske samfunn, noe som skal være en konsekvens av internalisert rasisme og en historie preget av vold. Det ble vist forstørrede skjermdumper fra Instagram-profilen til Dávvet Bruun-Solbakk, hvor han poserer på en hverdagslig måte i feminine klær og tilbehør. Bak et forheng med hvitt tøy som minnet om sykehusinteriør var det hengt opp urovekkende fotografier av en naken kvinnekropp. Det ene brystet var dekket av et stort blåmerke. Ellers var det også mer lettbeinte bidrag, som Rose-Marie Huuvas vulva laget av det jeg antar er reinskinn. Det er modig av arrangørene å gripe tak i slike sensitive, men desto viktigere, problematikker.

Med Sexy Sápmi som et solid utgangspunkt hadde jeg høye forventinger til den påfølgende kunstnersamtalen, moderert av utstillingens produsent Ellen Berit Dalbakk. Deltagere var den samiske sexologen Ingunn Eriksen, musiker og scenekunstner Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell og NRK Sápmi-programleder Dávvet Bruun-Solbakk som bidro med Instagram-selfiene i utstillingen. Begge de to siste identifiserer seg som skeive samer. Samtalen startet med et direkte spørsmål om hvorfor kjønn, kropp og seksualitet er tabubelagt i Sápmi, noe som i begynnelsen ble fulgt opp av interessante poeng om konsekvensene av å miste sitt eget språk og et kulturelt fokus på det kollektive framfor det individuelle. Snart ble samtalen dessverre vel mye personfokusert, og paneldeltagernes personlige meninger fikk mye fokus. Det opplevdes litt snevert, men kunne nok ha vært berettiget hvis deltagerne hadde hatt litt mer å komme med. I stedet uttalte Bruun-Solbakk at han er lei av at folk spør om hvordan det er å være skeiv same, og sier nok som sant er at han uansett bare kan snakke for seg selv. Lifjell mente i tillegg at det er lettere å være skeiv i det samiske miljøet enn i det norske, noe som jo er fint, men som effektivt spenner bein under premisset for samtalen.

Joik som forener Joikens kraft var gjennomgående i flere av festivalens programposter. Kortfilmene Eadni juoiggastivččet go og Mii av regissør Máret Inger Aslaksdatter Anti viste hvor betydningsfull joiken kan være. I det første tilfellet handlet det om en mor som slutter å joike når hennes datter dør i en tragisk ulykke, mens i den siste filmen brukes joiken som en måte å knytte bånd til slagrammede og demente besteforeldre på.

Forestillingen ​​Etniid ulloliinnit («Mødrenes samiske ullsjal») av gruppa Ozas besto også i stor grad av joik sammen med levende musikk, dans, videoprojeksjon og et trådnettverk montert over scenegulvet. Med fokus på sjalet som samiske kvinner ofte bærer skulle forestillingen konfrontere tabubelagte samfunnsutfordringer. I tråd med utstillingstematikken beskrevet over tolket jeg forestillingen i et feministisk lys, og den rå og etter hvert insisterende joiken opplevdes som et opprør mot kjønnsdiskriminerende strukturer. Igjen blir jeg minnet på mitt utenforskap, for der hvor det ble ytret ord kunne jeg naturligvis ikke forstå dem. Samtidig var det noe ved joiken som på sitt beste klorte seg fast i mageregionen og skapte dønninger utover kroppen. Det var ingen tvil om at søstrene Risten Anine og Sara Marielle Gaup ønsket å nå fram, også til meg, da de stirret publikum hardt i øynene mens vokalen ble stadig mer suggererende. Det føles vågalt å si at det oppsto en slags enhet. Likevel, kunsten kan ha en slik effekt. Og i det øyeblikket det skjer, så tilhører den vel oss alle?