Lindås. Teaterhuset AvantGarden, Trondheim 2012. Foto: Signe Becker

Estetikk uten støttehjul

– Hvorfor skal folk vite hva scenografien betyr, forstå den? Jeg savner en åpenhet, sier scenograf Signe Becker. Les Anette T. Pettersens intervju med scenografen som er nominert til Heddapris sammen med Tilo Hahn og Mia Melinder.

– Det er litt rart at jeg har blitt scenograf, jeg som ikke egentlig liker teater en gang, sier scenograf Signe Becker.

Da den forrige PQ gikk av stabelen i 2011 var det Asle Nilsen og Verdensteatret som representerte Norge med installasjonsforestillingen Fortellerorkesteret. Verdensteatret er kjent for å operere i grenselandet mellom billedkunst, musikk og teater. Scenografien deres kan fungere som en installasjon, som kan aktiveres av utøverne – og interaktiviteten kan også generere musikk.

I likhet med Verdensteatret operer også Signe Becker i grenselandet mellom billedkunst og teater, og etter hvert også film. I tillegg medvirker hun ofte selv i produksjonene hun er scenograf i. Rollefordelingen er sjelden tydelig avgrenset.

Helt siden 2006 har Becker jobbet sammen med kompaniet Verk Produksjoner. – Det er mye på grunn av dem at jeg holder på med teater, sier Becker.

Forestillingen Ifigeneia, som må kunne sies å være kompaniets gjennombruddsforestilling – var også det første samarbeidet mellom Becker og kompaniet.

Siden 2006 har Verk Produksjoner med Becker som en del av kunstnerteamet produsert en rekke forestillinger, inkludert Stalker (2013), Build me a mountain (2012) og Det eviga leendet (2010). Disse har fått stor oppmerksomhet, blant annet fikk Det eviga leendet Heddaprisen for beste forestilling i 2011, og samme pris fikk Stalker i fjor – i tillegg til at Becker var nominert i kategorien ’Beste scenografi/kostymedesign’. Siden 2012 har Verk Produksjoner mottatt basisfinansiering fra Norsk kulturråd.

Verk Produksjoner: Det eviga leendet.

Hva legger du i scenografrollen – og hva er viktig for deg som scenograf? Hvor går grensen mellom scenografiske elementer og de øvrige elementene i en forestilling – ak menneskekropper være scenografi, for eksempel?

Jeg liker å tenke at det ikke er noe skille, at det er en helhet – siden teatret handler om samarbeid. Det handler om estetikk, men det avhenger av alt det andre – inkludert lyd. En pølsebod vil for eksempel endre uttrykk etter hvorvidt man spiller Sputnik eller Wagner. Sånn sett blir også kroppene scenografi.  Folk tenker gjerne på scenografi som dekorasjon, at det man ser er ’til pynt’ – men jeg jobber ikke slik. Jeg jobber mer mot en visuell helhet. Jeg liker å tenke at det ikke finnes et skille, men selv når jeg jobber i likestilte konstellasjoner som med Ingri Fiksdal så har jeg et ansvarsområde som ikke hun legger seg oppi og omvendt. Men det er helheten er viktigst. Det gjelder i alle samarbeid egentlig. Alle som jobber med teater har sin personlige estetikk, ting de liker og synes er kult, som de forsvarer. Som scenograf kommer jeg inn og prøver å forstå denne estetikken. Det dreier seg gjerne om personlig smak eller en glede over at noe er kult eller taler til deg – min oppgave handler om å forstå dette. Og så kan jeg selvsagt også snike inn litt av mitt, fusjonere disse estetikkene.

Kan du da også utfordre dette – bringe inn noe nytt?

Verk Produksjoner hadde allerede holdt på en stund, laget flere forestillinger, så da jeg begynte å samarbeide med dem, handlet det mye om å forstå dem først og ikke overkjøre dem – men etter hvert blir det mer og mer plass til mitt også. Det er en av fordelene med å jobbe i det frie feltet: man kjenner hverandre – man er kjent med hverandres visuelle uttrykk. Det gjør samarbeidet til en enklere prosess, og det gir mer helhetlig kunst og ferdig resultat.

– Vi holder jo bare på, sier Becker om arbeidsmetoden med Verk. Det foreligger ingen utpønsket plan eller konsept på forhånd; hele kompaniet jobber sammen i prosessen. Og særlig de siste fire månedene opp mot premiere.

Men hvordan får dere ideer til forestillingene – kommer de fra hele kompaniet?

– Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen og Anders Mossling er kjernen og finner utgangspunktet til et prosjekt. Det er de som gjør research i forkant – og så starter selve produksjonen. Noe annet ville kanskje vært mer kronglete.

Kunne en Verk-produksjon startet hos deg, med en idé fra deg – eller blir det ikke Verk da?

– Ikke sånn som det er nå, men det er vanskelig å si.. Man tenker etter hvert at det er ’naturlig’ å jobbe som vi gjør.

Skiller prosessene du har med de ulike kunstnerne du jobber med seg fra hverandre – og i så fall hvordan? Og er det du som henvender deg til kunstnerne, eller de som kommer til deg?

– Det er som regel folk som kommer til meg. Det er litt luksus, man blir litt bortskjemt av at man liksom blir ’hentet’ inn. Men jo mer man holder på, jo mer får man lyst til å holde på sjøl. Det er derfor jeg trenger tid til å holde på selv på atelieret.

Utfordre hierarkiene
En annen kunstner Becker har arbeidet med over lengre tid, er koreografen Ingri Fiksdal. De to har samarbeidet med siden 2009. Med prosjektene Night Tripper (2012) og HOODS (2014) utforsker de to (i Night Tripper også sammen med Ingvild Langgård) et landskap hvor grensene mellom danserne, scenografien, rommet, lyden og tilskuerne blir mer tåkete.

Night Tripper

Regissør – dramatiker – scenograf
I det mer konvensjonelle teatret hersker gjerne en mer etablert hierarkisk orden, hvor regissøren regnes som ’hovedkunstneren’. Vedkommende er gjerne enten likestilt med eller etterfulgt av dramatikeren, og det er sjelden scenografen løftes fram som en bærende kunstnerisk rolle. I samarbeidet med Ingri Fiksdal likestilles koreograf og scenograf som kunstnere i presentasjonen: Fiksdal/Becker. I høst (2013) hadde Becker sitt første institusjonsteateroppdrag, med forestillingen De nære ting på Trøndelag Teater:

– Det er utrolig deilig med ryddigheten som kommer med et institusjonsteatret, og muligheten til å jobbe med verksted et cetera. Men det er også frustrerende å arbeide i et såpass hierarkisk og konvensjonelt organisert system hvor arbeidsskisser og modeller til en forestilling må produseres og leveres i lang tid før forestillingen overhodet er laget. Det er frustrerende for selve resultatet at det er så rigide regler, at det gir lite plass for samarbeid. Jeg må ha litt plass, få bestemme – men det viktigste er at helheten blir bra. I tillegg er det vanskeligere å finne noen man liker å jobbe og leke med i institusjonene fordi man har så liten kontroll over hvem man faktisk skal jobbe sammen med.

Hvilke muligheter er det du finner i det frie feltet som institusjonene ikke kan gi, helt konkret? Kunne et samarbeid også utviklet seg i en større institusjon?

Én kakeoppskrift
– Ja og nei – mest nei, på en måte. Fordi det rent praktisk er vanskelig. Prosessen er kanskje ikke nødvendigvis så annerledes enn Verk, men i Verk holder vi jo på sammen i fire måneder. I institusjonene har man klarere strukturer, det er bestemt når skuespillerne skal få kostymer etc. – det er liksom én kakeoppskrift. Jeg skal være forsiktig med å si for mye om et system jeg ikke kjenner så godt. Men det er mer sannsynlig at jeg igangsetter et prosjekt i det frie feltet, enn at jeg går inn i en institusjon og bryter reglene der. Jeg opplever at alt lages etter samme oppskrift i institusjonene, mens jeg i det frie kan jobbe i et kjøpesenter om jeg vil, eller reise for å gjøre research – det er en større frihet der. Man kan blant annet ha full scenografi fra første dag – eller sminke etc. Det er noe mer organisk over denne måten å jobbe på. Samtidig blir det veldig slitsomt å ha mange småjobber i lengden. På sikt vil jeg gjerne endre dette – det gir blant annet lite tid til å sitte på atelieret og sysle med mine egne ting.

“Men hva betyr det?”
Men Becker er også litt forundret over hvordan man forholder seg til scenografi i Norge. Både innenfor feltet og blant teaterpublikum og kritikere ser det ut til å råde en oppfatning om at man skal ’forstå hva scenografien skal bety’:

– Hvorfor skal de vite hva det betyr, forstå det? Jeg savner en åpenhet for at estetikken kan snakke for seg selv. Altså at objektene i scenerommet ikke nødvendigvis betyr noe konkret, men at de er. Jeg er mer opptatt av å skildre stemninger, av å lete etter en estetikk som kommuniserer i seg selv. I billedkunsten er det jo på sett og vis det motsatte som gjelder. Kunsten er kunst fordi den taler til en med et annet språk enn språket. Denne verdien er gull verdt synes jeg. Det kan kanskje sammenlignes med hvordan koreograf Ingri Fiksdal pleier å si at repetitive bevegelser i dans kan kommunisere noe direkte i seg selv, noe man ikke kan gjennom språket.

Hvordan, hva kommer det av, tror du? Felles estetisk forståelse?

– Delvis, men også at publikum selv kan fylle inn hva det betyr. Det betyr ikke noe statisk fra vår side, det er en åpenhet. Kanskje handler også dette om at vi mangler en forståelse, en kjennskap til og et språk for denne formen for scenekunst. Når estetikken eller kroppen snakker for seg selv uten å ta omveien via et bilde, altså at kroppen ikke forsøker å ligne noe eller å være et symbol på noe.

Fiksdal/Becker: Hoods

Becker leter heller ikke etter inspirasjon i teatret eller teaterhistorien, men i verden utenfor. Det anser hun også for viktig for at teatret, og scenografien, skal kunne utvikle seg og sprenge noen rammer.

– I forbindelse med arbeidet med Verk har jeg gjort en del research på vaudevillle, men ellers leser jeg sjelden kostyme- eller scenografibøker. Jeg synes teatret sånn sett er veldig repetitivt, utviklingen går veldig sakte på denne fronten. Det er noe gammeldags ved måten man tenker scenografi på i Norge, både i institusjonene og i utdanningsinstitusjonene. Jeg synes selvsagt at det er viktig med godt håndverk, men vi burde også kunne utvide dette feltet litt mer.

I forbindelse med Night Tripper har du blant annet jobbet ute i naturen, hvordan er det?

– Der var det viktig å lage møter med naturen hvor scenografien ikke overdøvet. Det var et møte mellom et sted og noen skulpturer, og det var veldig befriende å komme litt ut fra den sorte boksen og teatret.

Du jobber jo både med en rekke scenekunstnere, og med egne arbeider til utstillinger. Kan scenografi også være et autonomt verk?

– Absolutt. Jeg kunne jo levert et helikopter til en hovedscene, eller en lamperigg eller noe, det er jo ingenting som er rett. Men det kjennes feil å lage én oppskrift på dette. Det handler om helheten for meg.

Hva skal du gjøre på PQ?

– Jeg har planer om å lage en installasjon med elementer fra tidligere produksjoner. Det er ikke helt ferdig, men det skal blant annet inneholde tjue kjønnsløse skjeletter og et digert Norgesflagg. Det er mulig det også blir en gullkledd mann med, det er ikke helt klart ennå. Men der tenker jeg ikke at jeg skal stille ut scenografi, snarere at jeg lager en installasjon – en utstilling. Det kan sikkert også kalles et verk, eller et stykke, men det er ikke så viktig for meg. You name it, egentlig.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER