Skjermbilde av treffene man får hvis man gjør et bildesøk på ordet "skuespiller" i google.

Er norske scener for alle?

Som en del av Non Stop-festivalen i Moss i forrige uke, inviterte Østfold Kulturutvikling og teatersjef Thomas Østgaard til fagdag om mangfold i norsk scenekunst.

I dag har en tredel av Oslos innbyggere flerkulturell bakgrunn. Speiler teaterinstitusjonene i Oslo denne utviklingen? I et samfunn hvor rasisme og innvandringsfiendtlighet er på fremmarsj – hvilken rolle kan scenekunsten spille som en utfordrer til disse kreftene?

Begrepet inclusion rider har vært ukjent for de fleste inntil Oscar-utdelingen i år, hvor skuespilleren Frances McDormand avsluttet sin takketale med å trekke frem nettopp dette begrepet. En inkluderingsraider er rett og slett et vedlegg til kontrakter i film- eller teatersammenheng hvor man sikrer seg at man inkluderer mennesker som ellers er marginalisert, det være seg fargede, LHBT-personer, funksjonshemmede eller andre mennesker som i liten grad får sin historie fortalt.

Østfold Kulturutvikling tok utgangspunkt i dette begrepet under sin fagdag, og åpnet dermed for debatt om hvorvidt norske teatre trenger en inkluderingsraider for å sikre et demokratisk teatermiljø og en scenekunst som speiler hele samfunnet.

Fagdag
Fagdagen, som fant sted fredag 20. september på Skarmyra Kulturcafé i Moss, startet med en kort innledning fra den nyansatte teatersjefen i Østfold Kulturutvikling, Thomas Østgaard, i team med dramaturg Elin Amundsen Grinaker. De to innledet med fortelle at fagdagen er inspirert av #metoo-debatten, og at de ønsker å dvele ved noen av nyansene ved problemstillingene #metoo-debatten reiste.

“I samfunnet beveger vi oss ofte i avlesninger som reduserer vår menneskelige kompleksitet,” hevdet Grinaker, og sa at “en stor del av kunstens arbeid er å bidra til en utvidet forståelse av hvem vi er.” Teatersjefen utfylte ved å forklare noen av de vanlige motargumentene mot inkludering og mangfold. Kvalitetsargumentet blir gjerne holdt som en motsetning til likestilling og en inkluderende tankegang. “Hvor ligger egentlig ansvaret for å øke mangfoldet i kunsten?” spurte teatersjefen, og lot spørsmålet bli hengende i luften før han fulgte opp med at han trodde det lett blir slik at regissører skylder på manusforfattere som skylder på produksjonsapparat som skylder på salgbarhet, og at man dermed lett ender med å bevare etablerte diskriminerende mønstre.

Kjønnsforsker Janne Bromseth fra Forskerkollektivet i Oslo overtok med et innledende foredrag der hun forklarte begrepet inkluderingsraider og historikken rundt det. Hun fortalte at begrepet først ble introdusert av den amerikanske forskeren og professoren ved universitetet i Sør-California, Stacy Smith. Smith har i mange år forsket på representasjon og innhold i amerikansk film, og har samlet en omfattende mengde data om representasjon av både kjønn, etnisitet, LHBT og funksjonsnedsettelser. I tillegg har hun lett etter mønstre når det kommer til ansettelser bak kamera og hvem som skriver og regisserer historiene som fortelles. Tallene hun har kommet frem til, er nokså nedslående: Blant talende karakterer i amerikansk film er mindre enn en tredel kvinner, og fra 1946 til 2015 har disse tallene stått relativt uforandret. I et interseksjonelt perspektiv er situasjonen enda verre: I 2015 var det 48 filmer som ikke hadde én farget kvinne. Smith begynte å se på årsakene til dette, og fant to sentrale faktorer: Hvilket kjønn de som skaper filmene har og forutinntatthet rundt hvilke historier man antar har appell hos publikum.

Filmer med kvinnelige regissører viste seg å ha flere talende kvinnelige karakterer og fortalte i større grad historier med kvinnelig hovedrolle, flere historier om kvinner over 40 år, og flere historier om fargede kvinner. Det viste seg også at disse produksjonene hadde flere kvinner bak kameraene. Men fra 2007 til 2015 stod kvinnelige regissører bak kun 4,1 prosent av det samlede antallet amerikanske filmer. Smith utviklet dermed forslaget om en inkluderingsraider som et konkret initiativ til hvordan man kan endre underrepresentasjon av kvinner, afro-amerikanere og funksjonsnedsatte i amerikansk filmindustri.

Panelet i fagdagen. Janne Bromseth, Jade Francis Haj, Iselin Shumba, Morten Johansen, Lisa Lie og Camara Christina Lundestad Joof

Tydelige nok målsetninger?
Bromseth tok utgangspunkt i Smiths forskning for å underbygge sitt poeng. Hun stilte spørsmål ved om norske scenekunstinstitusjoner har tydelige nok målsetninger for å møte det kulturelle mangfoldet i samfunnet. Bromseth karakteriserte unnvikende innstillinger av typen “og så må vi jo få frem litt mangfold” som problematiske, og uttalte videre at slike holdninger avslører mye om både hvem “vi-et” er, og hva “vi-et” tenker om mangfold. Hun mente at det fortsatt er utbredt i Norge å fremstille flerkulturelle mennesker stereotypisk, og hevdet at viktige nyanser forsvinner dersom man skaper sjablongaktige karakterer hvor individuell kompleksitet reduseres til en endimensjonal representant for en “fremmed” gruppe. Bromseth hevdet at fortellingene om gruppen, hudfargen, kjønnet eller legningen ofte går foran fortellingene om individet.

Videre mente Bromseth at det er avgjørende å analysere de underliggende strukturene i samfunnet som åpner for diskriminering for å unngå at disse strukturene ubevisst gjenspeiles i institusjonene. “Institusjonene må spørre seg selv hvilke strategier de skal legge for å unngå reduserende og diskriminerende former for representasjon i scenekunsten,” uttalte hun, og fortsatte med å forklare begrepet interseksjonalitet, som først ble introdusert av den amerikanske jusprofessoren og menneskerettighetsforkjemperen Kimberlé Crenshaw. I korte trekk betyr interseksjonalitet at ulike sosiale kategorier i samfunnet overlapper hverandre og virker sammen på den måten at det gir en forsterkende positiv eller negativ effekt. For eksempel vil en farget, skeiv kvinne kunne oppleve diskriminering på tre ulike plan som virker samtidig. Det er viktig å ta med alle disse faktorene når man forsøker å forstå hvilket ytringsrom denne kvinnen har i samfunnet, og hvilke muligheter eller begrensninger hun har for å påvirke det. Ifølge Crenshaw er interseksjonelle faktorer ekstra viktig å være bevisst på når det kommer til minoritetsidentitet og integrering. Bromseth avsluttet sin innledning med å påpeke at kunsten kan spille en viktig rolle i å utfordre og utforske samfunnsnormer.

Personlige fortellinger
Fagdagen gikk videre til korte, personlige fortellinger fra scenekunstnerne Jade Francis Haj, Iselin Shumba og Camara Joof. For den norsk-palestinske skuespilleren Francis Haj har utfordringen først og fremst vært møtet med stereotypier knyttet til hans homofile legning, og opplevelsen av at det å komme ut av skapet fikk overraskende følger for hvilke roller han senere ble castet til. Han opplevde å bli eksotifisert fordi han både har flerkulturell bakgrunn og er homofil.

Skuespiller og billedkunstner Iselin Shumba opplever at med brun hud er huden hennes uunngåelig politisk. Hun påpekte at 30% av Oslos innbyggere nå har flerkulturell bakgrunn, og at det er over en million på landsbasis. “Hvorfor speiles ikke denne virkeligheten i film og teater?” spør hun. “Hvis kunsten hadde vært et reelt speil på samfunnet ville selve kunsten utvidet seg.”

Camara Joof, scenekunstner, dramatiker og forfatter av boken “Eg snakkar om det heile tida”, fortalte at for henne er kunsten instrumentell for å drive politikk. Hun hevdet at hun er “drittlei av å snakke om rasisme”, men at hun ikke kan unngå å være en politisk kunstner når “kjønn, legning og hudfarge politiseres uansett”. Videre påpekte hun at hun observerer motvilje mot endring i institusjonelle maktstrukturer, og mener at det er et problem at maktapparatet er så og si hvitt. “Vi kan snakke om brune skuespillere nå,” sier hun. “Men vi snakker ikke om brune regissører, teatersjefer eller dramaturger”.

Etter pausen ble regissør, dramatiker og skuespiller Lisa Lie og filosof Morten Johansen invitert opp blant de andre til panelsamtale om mangfold i norsk scenekunst. Lisa Lie uttrykte frustrasjon over den “institusjonelle blindheten” hun mener preger det norske scenekunstlandskapet. Hun pekte på to hovedutfordringer: At det i alt for stor grad arbeides med å reaktualisere gamle, kanoniserte historier, og at det satses for lite på å skape og få frem nye historier og samtidsperspektiver. Hun er frustrert over at ny norsk dramatikk gir “det milde norske ubehaget” og “de små norske problemene” altfor stor plass. “Når skal vi tørre å bringe de virkelig store utfordringene i det norske samfunnet, inn i samtidsdramatikken?” spurte hun.

Iselin Shumba håpet at folk ville begynne å kjempe hverandres kamper i større grad. “Flere mennesker uten flerkulturell bakgrunn må begynne å engasjere seg aktivt på dette området. Folk må slutte å bare si at mangfold er viktig, men heller spørre seg hvordan de konkret kan bidra til å vise at mangfold er viktig.

Spørsmålet blir da om norske scenekunstinstitusjoner bør vise større handlingsvilje til å sette seg konkrete mål for mangfold. På overflaten er alle tilsynelatende enige om at en større grad av mangfold er ønskelig. Men hvordan skal det oppnås?

Situasjonen i Norge
Jeg kontaktet Norsk Skuespillerforbund ved leder Knut Alfsen for å finne ut av hvordan det står til i det faktiske skuespillerfeltet i dag. Han er ikke kjent med begrepet inkluderingsraider, og innrømmer at det heller ikke har stått på dagsorden i Skuespillerforbundet å utvikle en slik raider for norske teatre. Alfsen sier på generelt grunnlag at den type tiltak ofte blir sett som problematiske fordi de settes som en motsetning til kunstnerisk frihet. Han spør seg om det er praktisk mulig å kreve at teaterinstitusjoner fullt ut representerer et demografisk tverrsnitt av befolkningen.

Jeg nevner Det Norske Teatret og skuespillerutdanningen Det Multinorske, hvor mange av de ferdig utdannede skuespillerne i aller høyeste grad er til stede på teatrets scener. Alfsen repliserer med at Erik Ulfsby skal ha all ære for å ha tatt grep og for ikke å akseptere at arbeidet med inkludering og mangfold går for sakte.

“Vi trenger gode systemer som hjelper frem de beste, uansett hudfarge,” sier han. “Og jeg er helt enig i at aktive grep må tas, ellers går det for sent.”

Etter fagdagen i Moss og samtalen med Skuespillerforbundet, blir det tydelig -nok en gang- at alle tilsynelatende er skjønt enige om at mangfold i teatret er viktig, og at utviklingen går for sakte. Men på tross av dette finnes det ingen konkrete krav til norske teaterinstitusjoner når det kommer til mangfold. Det er, ifølge de jeg har snakket med, opp til hver enkelt institusjon. Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) fører per i dag ingen statistikk på mangfold i norsk teater. Begrepet inkluderingsraider er relativt ukjent i Norge, og vi har heller ingen tilsvarende føringer eller dokumenter. For framtiden kan man jo håpe at Norsk Skuespillerforbund, et fagforbund som representerer både skuespillere med flerkulturell bakgrunn og med funksjonsnedsettelser, fronter deres interesser tydeligere.

Britisk-australske Sarah Ahmed, professor i feministisk teori, kritisk raseteori og prostkolonialisme, advarer mot faren ved å bruke historiens mønstre av diskriminering og urettferdighet til å akseptere nåtidens. Om en inkluderingsraider med mål om at samfunnets minoriteter skal inkluderes i teater og film fremstår som et virkelighetsfjernt prosjekt, kan man ikke da spørre seg om det egentlig er teaterinstitusjonene som har fjernet seg fra samtidens virkelighet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER