Abrahams Barn Foto: Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret

– Er ikke det “nyskapende”, så vet ikke jeg

IdaLou Larsen svarer på Therese Bjørneboes kritikk av teaterrepertoarene. Følg teaterdebatten her.

 I disse dager går familiemusikalen «Rockeulven»  og Svein Tindbergs monolog «Abrahams barn»  for fulle hus på Oslos to nasjonale institusjonsteatres hovedscener. Disse publikumssuksessene har ført til at teatrene er blitt gjenstand for krass kritikk i Aftenposten.

 

Avisens hovedanmelder, Therese Bjørneboe, mener at «mangelen på profilerte kunstneriske utviklingsprosjekter, får Oslo til å fremstå som en provins, sammenlignet med hovedsteder som Stockholm eller København», mens redaktøren for Kunstforum, Nicolai Strøm-Olsen, hevder at «vi i Norge … trenger mer elitisme». De er begge forholdsvis fornøyde med repertoaret på de mindre scenene, men pussig nok er gode forestillinger på Amfi, på Malersalen, på Torshovteatret og på Scene 2 og Scene 3 altså ikke nok til at Oslo fremstår som en fullverdig teaterby,

 

Perspektivet er interessant: Bjørneboe og Strøm-Olsen ser ut til å mene at repertoaret på de store scenene i hovedstaden avgjør om et land er teaterfaglig tilbakestående eller ikke, og at publikumstilstrømming er ensbetydende med kunstnerisk likegyldige oppsetninger. For Bjørneboe er utvilsomt »nyskaping» og «det utfordrende og nye» definitive kvalitetskriterier for scenekunsten, og i hennes øyne ser formen ut til både å være viktigere enn innholdet, og til å spille den avgjørende rollen for forestillingens kvalitet, jf. hennes begeistring for fenomenet Vinge/Müller.

 

For de fleste vil imidlertid en spennende, men harmonisk balanse mellom form og innhold kjennetegne godt teater. Det er liten grunn til å tro at dersom Hanne Tømta eller Erik Ulfsby hadde tilbudt sine hovedscener til Vinge/Müller, ville gruppens nyere Ibsen-tolkninger trukket publikum. Men de fleste vil være enige i at teatrets viktigste oppgave fremdeles er å skape kontakt mellom scene og sal, og nettopp det klarer både «Abrahams barn» og «Rockeulven».

 

Det er lenge blitt klaget over at Nationaltheatret i år etter år har avspist sitt unge publikum med «Reisen til julestjernen» og «Hakkebakkeskogen». Men når så  teatersjefen endelig tilbyr «en ny, norsk musikal for barn» på Hovedscenen, får hun gjennomgå fordi en litt annen «Rock’n roll Wolf» moret Trondheims unger i vår!

 

Det Norske Teatret skulle egentlig spilt musikalen «Shockheaded Peter» på Hovudscenen i høst, men etter 22. juli måtte Ulfsby legge om programmet. Han flyttet »Abrahams barn» fra Scene 2 til Hovudscenen der Svein Tindberg alene på scenen stadig spiller for utsolgte hus. Det gjør han fordi han i en original og krevende teaterform, monologen, tar opp et høyaktuelt tema, og gir en reflektert kommentar over 22. julis forsoningsbudskap som vi nordmenn er stolte av. Er ikke det «nyskapende», så vet ikke jeg.


Skulle jeg komme med en generell kritikk av teatersjefenes repertoarvalg, måtte det være at de vegrer seg for å sette opp ny norsk dramatikk som har hatt urpremiere på andre teatre enn deres. Vi trenger nytolkninger av Jon Fosse og Petter Rosenlund, og Arne Lygre må ikke bare spilles i utlandet!

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER