Enkelt i ytterste potens

Forestillingsnavn: Good Night and Good Morning

Spillested: Torggata 35, 3. etg. i Oslo

Idé, kostyme og koreografi: Emilia Adelöw

Medvirkende: Miguel Cortes, Thomas L. Gundersen, Marius Kjos, Cecilie Lindemann Steen, Maria Naidu

Lys og scenografi: Tormod Lindgren

Musikk og live electronics: Petter Wiik

Koreograf Emilia Adelöw inviterer “hjem” til en leilighet Torggata 35 i Oslo, der forestillingen Good Night and Good Morning vises. Fem dansere fordelt på tre halvmørke rom bruker et enkelt bevegelsesrepertoar: Stå, sitte, titte, samt alt det som skjer mellom disse posisjonene og personene som utfører handlingene. Et par forholder seg til en sofa, et annet beveger seg rundt/i en seng. Den siste danseren er sammen med et totempel, en bjelke plassert i et hjørne. Han har en lenestol som han kommer tilbake til, og et glass melk ved sin side.

Vellykket interaksjon

Adelöw gir tilskuerne frihet til å forflytte seg gjennom åpningene mellom rommene og de gjør det overraskende ubesværet. Kanskje fungerer interaktiviteten fordi publikum kjenner konseptet og koreografen? Kanskje fordi de kan gjemme seg i mørket og bak lyden? Den vedvarende elektroniske musikken til Petter Wiik er finjustert til de tre bevegelsessekvensene. Han og Adelöw sitter på bakrommet og trenger ikke se danserne for å styre lyden og lyset, så tett timet er koreografien.

Tittelen Good Night and Good Morning kan forstås som et bilde på det begrensede og begrensende språket som brukes til å underkommunisere alt som ikke sies. Parene har hvert sitt fastlagte bevegelsesmønster som gjentas i nøyaktig samme rekkefølge, gang etter gang. Hilsener som Good Night and Good Morning kan bety mye mer enn ”morn og natta”, men den enkle koreografien viser seg å romme uendelig mange muligheter for meningsinnhold.

Speil speiler speil

”I disse rommene er det ingen som møtes. Alle parene opplever brudd”, verstefallstenker jeg. Men jeg rekker å høre min egen forutinntatthet så mange ganger at den kjeder meg. Adelöw hjelper meg å fristille blikket ved å bringe inn to svenske dansere som ikke er så kjente i det norske scenedansemiljøet. Hovedsaken er at ingen av de fem danserne legger emosjonelt innhold i det de gjør. Det tillater den som ser å se seg selv i dem.

Med ett blir melkemannens frustrerte møte med veggen i tillegg en undersøkelse av tapetlimets tørkeevne. Paret som strever med å finne sammen, befinner seg plutselig også i en møbelbutikk for å prøve sofa. Det er opp til meg hva jeg ser i Good Night and Good Morning og den ene tolkningen legger seg inni den neste. Jeg oppdager at speilene på soverommet ikke bare viser forsiden av en danser som sitter med ryggen til oss. Speilbildet speiles og danserens avbildning i stadig mindre størrelse mangedobles. Ved å betrakte dansen fra et rom gjennom et annet, gjentar doblingen seg. Det fascinerer og illustrerer hvordan forestillingen potenserer.

One-night stand

Etter nesten 50 minutter blir radiostøyen i lydbildet enerverende. Når musikken stilner, men danserne fortsetter, er det en lise som gjerne kunne vart lenger. I noen få stunder kan vi høre koreografien, men også egne bevegelser bedre. Tilskuerne går og står, sitter og ser akkurat som utøverne. Da synker erkjennelsen helt inn: Alle til stede deltar i denne forutsigbare og forgjengelige dansen. Mellom dem som befinner seg i leiligheten oppstår en mengde forbindelser, som så opphører. I lys av dette antyder Good Night and Good Morning like gjerne en ”one-night stand” av den sorten som gir mersmak. Fint derfor at forestillingen spilles t.o.m. 15. desember.

Adelöw problematiserer opposisjonen offentlig/privat i sine forestillinger i Torggata 35. Good Night and Good Morning er den 3. i rekken. Å invitere publikum inn i private rom og ”offentliggjøre” dem, er et konsept som har blitt populært igjen de siste par årene. Men Adelöw virker ikke intimiderende fordi hun i både faktisk og overført betydning, setter opp speil. Adelöws standhaftige utprøving av problemstillingen sin, tyder på et særpreget og stabilt kunstnerisk prosjekt. Hennes evne til å gjøre det intime allment, må gjerne “privatisere” våre offentlige scenerom framover.