Edward Gardner og BFO under prøver i Grieghallen. Foto: Henning Målsnes

Energi uten kontakt

KRITIKK: – Dirigent Edward Gardner vil yte maksimalt, men klarer ikke helt å forløse kreftene som finnes i orkesteret, skriver Emil Bernhardt. Bergen Filharmoniske Orkester presenterte torsdag programmet for sitt 250-årsjubileum i Oslo. Samme kveld kunne de høres i Oslo konserthus.

I løpet av de siste ukene har vi kunnet høre tre nordiske symfoniorkestre på høyt nivå i Oslo Konserthus: foruten Oslo-Filharmonien selv, på hjemmebane med Herbert Blomstedt (27. februar), Göteborgs Symfoniker med dirigenten Kent Nagano (21.februar), og sist Bergen Filharmoniske Orkester med sin kommende sjefsdirigent, Edward Gardner (13. mars). Det har vært interessant å observere forskjellene mellom orkestrene. Én teori går ut på at de har å gjøre med de ulike akustiske betingelsene de arbeider under til daglig.

Oslo Konserthus er som kjent vanskelig akustisk. Det er store avstander, fra salen blir inntrykket ofte matt og fjernt, og på scenen sliter musikerne med å høre hverandre. I Göteborg er forholdene langt bedre, klangen i salen er rund og sjenerøs og gir musikerne anledning til å fokusere på detaljer. Grieghallen er også mer akustisk vellykket enn Oslo Konserthus, den gir noe tilbake, en omgivelse orkesteret kan spille med og på, som om salen var et eget instrument.

I mine ører gir dette konkrete utslag i de ulike orkestrenes spillemåte: Mens Oslo-Filharmonien har måttet overvinne Konserthusets begrensninger gjennom en særlig utadvendt og intens spillestil (dette skyldes riktignok ikke bare akustikken i Konserthuset, men også tradisjonen etter Mariss Jansons), kan Göteborg og i noen grad Bergen tillate seg en mer intim og kammermusikalsk tilnærming. De fremstår som velpleiede og renstemte instrumenter, selv om man iblant kan savne noe av Oslo-Filharmoniens energiske driv.

Nå var det riktignok ikke driv som manglet på Bergen-orkesterets konsert forrige torsdag, med musikk av Benjamin Britten, Jean Sibelius/Einojuhani Rautavaara og Leoš Janáček. Det vil si: Særlig dirigenten Edward Gardner var på hugget, og muligens i meste laget. Gardner virket generelt konsentrert, nøyaktig og til stede, men samtidig med en forsert og agitert energi som aldri egentlig kom i kontakt med orkesterets egen. Musikerne gjorde på sin side sitt beste, det låt flott i så vel storslåtte som mer lavmælte partier. Men potensialet i samspillet mellom orkester og dirigent ble aldri så forløst som man kunne håpe på, gitt innsatsviljen hos begge parter.

Til tross for Gardners litt stive usikkerhet i begynnelsen, ble åpningsverket, britiske Benjamin Brittens tresatsige Sinfonia da Requiem Op. 20 fra 1940, egentlig kveldens høydepunkt for meg. Man kan alltids diskutere Brittens musikalske relevans og interesse, han er for eksempel svært ujevn, samtidig har vi utvilsomt å gjøre med en høyst intelligent og kompetent komponist som vet å organisere materialet og spille på orkesteret med sikker sans.

Bergen-Filharmonien viste seg her i full utfoldelse, klangen var samlet og fokusert, og det slo gnister av midtsatsens frådende kaskader.

Tsjekkeren Leoš Janáček var representert med to, i grunnen vidt forskjellige verk på denne konserten. Først hørte vi den milde sluttscenen fra operaen Den listige lille reven (for øvrig fremført i sin helhet i Bergen i 2013) med den canadiske barytonen Gerald Finley som fin solist. Han ble helt avslutningsvis supplert av guttesopran Mathias Hagen Skrede, som gjorde en sjarmerende, om enn i tid temmelig begrenset innsats helt mot slutten av det korte utdraget. Orkesteret og Gardner fulgte årvåkent med i denne stemningsfulle lille sekvensen.

Orkesteret viste seg også som en god og lyttende akkompagnatør da de etter pause igjen fulgte Gerald Finley i seks sanger, opprinnelig for stemme og klaver av Jean Sibelius.

Sangene ble faktisk uroppført i et nytt, vart arrangement for baryton og orkester signert den finske nålevende komponisten Einojuhani Rautavaara. Finley, som etterhvert kan vise til en solid posisjon som lied-sanger, sang med en overbevisende finsk/svensk uttale, så vidt jeg kunne høre, men det hadde avgjort vært en fordel om tekstene hadde vært tilgjengelige i programmet.

Mens Janáčeks uttrykk i Den listige lille reven er mildt og melodisk, er signaturen mer pregnant og typisk for komponisten i verket som fikk avslutte konserten, den populære Sinfonietta fra 1926. Verket skiller seg ut, kanskje først og fremst fordi Janáček åpenbart viderefører trekk fra sin særegne kammermusikk, med skarpe brudd og intense flater, inn i det symfoniske formatet. Tidvis er instrumentasjonen (problematisk) tynn, tidvis kan man savne lengre formale linjer. Janáčeks kjennemerke er derimot, også i orkesterverket, en særegen, konsentrert originalitet, fokusert mot et slags overordnet dirrende harmonisk klanguttrykk. 

Bergen Filharmoniske Orkester leverte igjen solid orkesterspill, og spesielt den sentrale messingseksjonen – og særlig dypmessingen – imponerte med et samlet, rent og fyndig uttrykk. Treblåserne låt fint, men ble mer anonyme i sammenhengen, det samme gjaldt strykerne. Samtidig skal det sies at de også tidvis ble overskygget av Gardners heftige, men ikke helt forløste gestikk. I motsetning til både Nagano og Blomstedt, maktet han aldri å løfte blikket over et riktignok presist detaljnivå. For å få til dette må han også slippe til orkesterets egen energi.


Les også Emil Bernhardts kritikk av Oslo-Filharmonien under Herbert Blomstedt: Moden mester og lysende fiolinist

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER