Oslo-Filharmonien. Foto: Bo Mathisen

Eneren med de tusen titler

INTERVJU: – Det å ha respekt for det som fungerer er i mange sammenhenger undervurdert, sier Ingrid Røynesdal. Dirigent og skribent Cathrine W. Trevino har møtt den nye direktøren i Oslo-Filharmonien, som foreløpig holder visjonene tett til brystet.

På slaget halv ett strener hun inn på Litteraturhusets cafe. Prikkete bluse og klukkende latter, duggfrisk og moden på samme tid. 34 år gamle Ingrid Røynesdal er påtroppende direktør for Oslo- Filharmonien. Med seg i skuldervesken har hun titler som direktør ved Troldhaugen i Bergen, styreleder i Ultima-festivalen, mastergrad i statsvitenskap, diplomeksamen i klaver, journalist i Aftenposten, kommentator på Eurosport og mange ganger juniormester i tennis!

Overmennesket bestiller fiskesuppe og vann, og jeg spør når det var hun først staket ut kursen?

– Jeg begynte å studere statsvitenskap da jeg var 19 år. Men jeg gjorde litt sånn i hemmelighet, for jeg hadde jo et veldig sterkt kunstnerisk prosjekt også.

 

Du studerte statsvitenskap i hemmelighet?

Pianisten bryter ut i latter.

Men pianolæreren din visste om det?

– Nei.  Ingrid Røynesdal smiler. Hvem pianolæreren var, vil hun ikke ut med.

-Det var nok en redsel i meg for ikke å bli oppfattet som dedikert nok, dersom jeg fortalte at jeg holdt på med for mange ting samtidig. Etter hvert som jeg fikk sterkere fokus på statsvitenskap, fikk jeg også mer selvtillit til å si at jeg holdt på med dette også.

Ja, du kom ut av statsviterskapet?

-Ja, man kan si det sånn, ler Røynesdal, som tok sin master i statsvitenskap samtidig som hun avla diplomeksamen i klaverspill.
 

Hvordan er det mulig å få til så mye på en gang?

-Det var kanskje provoserende for enkelte professorer på Blindern, for jeg fulgte ikke så veldig mange forelesninger. Jeg la det mer opp etter mitt eget skjema. Jeg brukte vel noe sånt som 80-90 % av tiden på Musikkhøgskolen, og resten på Blindern. Jeg var altså ikke så utro!

I virvaret av spisskompetanse blir det altså allerede klart: Til tross for lidenskap for statsvitenskap og talent for tennis, er det musikken som er Ingrid Røynesdals forpliktelse.

-Jeg opplever pianoutdannelsen som den viktigste kapitalen jeg har med meg.  Det krever så utrolig mye selvdisiplin, både i forståelsen av å bygge stein på stein over en lang periode , og det å ha store mål og store idealer. Det handler om å tyne psyken til det nærmest frynsete, for så å oppleve den enorme tilfredstillelsen når noe går bra. Det er et sånt spenn, både rent psykisk og som prosess, jeg kan liksom ikke tenke meg livet mitt uten.

Du må ha et stort arbeidstalent?

– Altså, jeg øvde alltid best når psyken var litt broket. Jeg har alltid hatt behov for litt motstand. Hvis ting gikk veldig bra, da øvde jeg i grunnen ikke like godt. Jeg motiveres av de tingene jeg ikke kan, det får meg til å jobbe mye!

 

Men for deg som blir trigget av det ukjente, hvordan føles det da å skulle bli direktør for et så stort apparat som Oslo- Filharmonien?

– Jeg trigges av lederutfordringen det innebærer. Jeg har aldri ledet så mange mennesker før. Og jeg tror ikke jeg kunne gjort det med like stor iver, hvis ikke det var for at jeg har en stor kjærlighet til orkesteret, til musikerne der.

Ingrid vokste opp nærmest som en orkestermaskot for Trondheim Symfoniorkester. Med en musikerfar ble det mange timer i symfoniske omgivelser, noe som har gitt Røynesdal verdifull erfaring med både orkesterrepertoaret og – kulturen. Hun forteller at hun alltid har interessert seg for prosessene rundt motivasjon og prestasjon, og viktigheten av at arbeidstakere føler seg sett.

– Nå må du spise litt fiskesuppe, du også, da, utbryter hun plutselig, direktøren som er opptatt av hvordan hun kan bidra for andre. Hun selv er nesten til bunns i suppeskåla, og vi prater om lederskap.

-Jeg ønsker jo å begeistre og engasjere! I alle årene jeg har vært pianist har jeg spilt hos både gode og mindre gode lærere. Det har gitt meg muligheten til å reflektere over hva det er som motiverer, og hva det er som gjør at man strekker seg litt lenger. Noen typer tilbakemeldinger gjør at man får stor lyst til å prestere. Det andre jeg er opptatt av er å forankre: Folk må bli gitt muligheten til å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er dessuten enormt mye kompetanse på alle plan i Oslo- Filharmonien. Derfor vil jeg også nå vie den første tiden til å lytte, til å spørre, og undersøke.

Så du vil ikke legge fram noen visjoner her og nå?

– Det er klart jeg har en rekke tanker og ideer, men som ny leder kan man fort gå i baret hvis man kaster seg over ting før man er tilstrekkelig orientert.  Det å ha respekt for det som fungerer er i mange sammenhenger undervurdert.  Rokker man ved grunnmuren, er det lett for at noe kan rase sammen.  Jeg vil aldri ha behov å endre for endringens skyld. Oslo-Filharmonien er en meget kompetent arbeidsplass.  Så mye kunnskap som de representerer,  kan man ikke bare lettvint slenge ut noen visjoner for.

I august vil det skylle en ungdomsbølge over Oslo-Filharmonien. Med Røynesdal som direktør, Martin Revheim som styreleder og Vasily Petrenko som sjefsdirigent, får Norges største orkester en hel ledertrio i 30- årene. 

Røynesdal og Petrenko er enige i at de vil jobbe for et større publikum.

– Men jeg er også  nøye med å si at orkestret har et veldig godt belegg allerede. Derfor vil mye handle om hvorvidt vi kan jobbe enda mer treffsikkert mot ulike målgrupper. Det kan være snakk om en bredere forankring, både i forhold til unge mennesker og til vårt eget kjernepublikum. Vi må jo ha hele paletten. Oslo-Filharmonien har også mange konserter og aktiviteter som ikke synes i sesongboka.
 
Slik som «Tøyen-prosjektet»?

Oslo-Filharmonien har adoptert skoleorkesteret på Tøyen skole (bildet), der barn og unge på Oslos østkant får muligheten til å lære å spille et instrument og spille sammen med andre, delvis inspirert av de søramerikanske El Sistema-orkestrene.

-Ja, for eksempel. Tøyen-prosjektet innebærer opplæring av barn og unge, og forankrer samtidig Filharmonien i andre deler av samfunnet enn det som ellers er orkesterets kjernenedslagsfelt.

Hvor viktig er det egentlig å utvikle konsertformen?

Ingrid Røynesdal trekker på det. Så legger hun ansiktet i politiske folder.

-Det er klart vi alltid skal utfordre oss selv og stille spørsmål ved hvordan vi gjør ting og hva vi gjør. Samtidig skal et symfoniorkester være et symfoniorkester. Det er et viktig verktøy som gir noen føringer. I et større samfunnsbilde representerer orkesteret en svært viktig brikke i det at vi som publikum kan oppleve et musikalsk mangfold. Ingen andre aktører kan jo fremføre den fantastiske orkesterlitteraturen, som i mine øyne er noe av det flotteste som er skapt.

Og hva med norsk samtidsmusikk?

– Det er klart det er viktig med det norske!  Jeg sier ofte som i Kulturmeldingen 1991-92: Vår kultur er ikke viktigere enn alle andres, men den er viktig fordi den er vår. Et slikt orkester må spille på veldig mange strenger.

 

Men vil publikum ha norsk samtidsmusikk?

– Utvilsomt en del av publikum. Hvordan vi forvalter ansvaret for samtidsmusikken er noe vi alltid må tenke vitalt omkring.

 

Det er kanskje ikke lett å selge full sal med samtidsmusikk på programmet? Som direktør er du vel opptatt av positive tall?

Statsviteren og pianisten tar på seg en hatt til:

-Jeg er ekstremt opptatt av tall, misforstå meg rett. Men det finnes utvilsomt veldig viktige kunstprosjekter som ikke er lett å nå ut med eller selge. Når evalueringen av kunst i så mange sammenhenger er fokusert på kvantitet, blir for eksempel besøkstall veldig viktige. Hvorvidt publikum som hørte på faktisk hadde en stor opplevelse, får sjelden samme oppmerksomhet. Få spør om folk streifet innom i ti minutter, eller om de gikk ut med tårer i øynene. Dette er selvfølgelig ikke så lett å måle, men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Røynesdal begynner å rasle med mobilen nede i vesken, og den utmålte tiden går mot slutten.

– Jeg er bare nødt til å få ringt Odd Gullberg (Filharmoniens avtroppende direktør), og så skal jeg straks møte orkesterets konsertmester.

 

Det virker som om hvert minutt teller i Ingrid Røynesdals liv. Hun har vel ikke noe fritid, akkurat?

– Jo, men det har jeg da?! Røynesdal hever øyenbrynene en smule.  – Og en datter på fire år.

 

Så har hun barn også! Og fritid. Statsviteren, pianisten, direktøren og nå også småbarnsmoren.

– Vet du at datteren min elsker opera! Ja, det er helt sant! Vi så Haydn, Den Øde Øya, sammen. Men egentlig foretrekker hun Donizetti, bobler Røynesdal.

– Jeg ble så glad da den svenske regissøren Sofia Jupither, hun som slaktet Kardemomme by, sa i et intervju at hun ofte tok med barnet sitt på opera. Det er godt det er flere foreldre som meg bak i benkeradene, ler Røynesdal, som  med sin lille datter skal se operaen «Den listige, lille reven» av den ungarske komponisten Janáček i Bergen neste uke.

Røynesdal forteller selv om sterke musikkopplevelser som barn.

-Pappa spilte jo strykekvartett, vet du. Da hørte jeg utrolig mye musikk, og Sjostakovitsj-kvartettene sitter i kroppen enda. Jeg husker jeg syntes det var helt fantastisk! Jeg gikk og nynnet Sjostakovitsj, det var noe av det fineste jeg kunne tenke meg!

Igjen blir det tydelig hvordan musikken går av med seieren blant alle de konkurrerende faktorer i den unge direktørens liv.  Selv ikke lysende fremtidsutsikter som tennisstjerne har kunnet rokke ved det.

-Jeg har alltid innbilt meg at jeg hadde størst talent for tennis! Det å være musiker var mer «hard work» og en helt nødvendig del av universet mitt. Problemet med tennis, imidlertid, var at jeg på et tidspunkt begynte å lure på hvorfor jeg skulle stå og slå en ball. Og det er jo døden. 

Hun ler en mørk latter. – Det må man aldri spørre om!

 

Men du fikk kanskje utløp for et sterkt konkurranseinstinkt?

-Ja. Men der gikk det etterhvert også litt skeis, da jeg begynte å få for stor empati. Det er et utrolig dårlig trekk for en tennisspiller, når man begynner å bekymre seg for hvordan konkurrenten din fra Ukraina, med en vanvittig ambisiøs far,  egentlig ville få det hjemme etterpå hvis hun tapte. Det føltes på så mange måter mer meningsfullt å lage musikk, så da ble valget veldig klart.

Hun er endelig kommet på rett hylle, kvinnen som snart skal stå ved roret på flaggskipet Oslo-Filharmonien. I det jeg forlater Litteraturhuset er hun alt i gang med å prate på telefon med nåværende direktør. Ved utgangsdøra møter jeg på konsertmesteren.  Så har Ingrid Røynesdal allerede gått i gang med sitt nye prosjekt. Og hun gjør det slik hun selv har skissert det:

– Lyttende, ydmykt, offensivt og forankret, og med en stor kjærlighet til musikken.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER