Foto fra Tormod Lindgrens forestilling Corpus. Foto: Tormod Lindgren

Endringssmerter

Er motsetningene mellom gamle og nye krefter spesielt sterke nettopp i figurteaterfeltet? Etter stemningen og fokuset på Figurfestspillenes seminar å dømme, kan det i hvert fall virke slik.

Helgen 24.-26. januar 2020 gikk de første Figurfestspillene av stabelen i Tønsberg. Over en hel helg fikk tilreisende og lokale publikummere oppleve figurteater, workshops og fagsamtaler. Festspillene bød riktignok ikke på noen ferske premierer eller internasjonale forestillinger, men hadde valgt å fokusere på bredden i norsk figurteaterkunst. Blant forestillingene i mer tradisjonelt format var blant annet Ruffen – det store eggrøveriet (Kvadratteatret), Jaap den Hertog og hans Teater Fusentast med enmannsforestillingen Koseputa i Paris og Giert Werrings På Tur (Baldrian og Musa).

Forestillinger som Trille-serien av Wiche Levinsen Productions (hele tre målgruppespesifikke adapsjoner av samme forestilling) 1537 Dansketid av Statsteatret og Corpus av Tormod Lindgren er eksempler på nyere former for figurteater som har vokst ut av ulike former for cross-over samarbeid hvor objektarbeid, animasjon og/eller figurspill kombineres med ulike danse- og teateruttrykk. I tillegg ble forestillingen Chambre Noire av Yngvild Aspeli og hennes kompani Plexus Polaire vist fredag kveld. Forestillingen er basert på Sara Stridsbergs roman Drømmefakultetet, og har ungdom og voksne som målgruppe. Aspeli er kanskje Norges mest kjente figurspiller i utlandet, og har produsert flere kritikerroste forestillinger, blant annet Aske (2014) i samarbeid med renommerte Compagnie Philippe Genty og Figurteatret i Nordland.

Heldagskonferanse
Festivalhelgen startet med en heldagskonferanse på Papirhuset Teater i Tønsberg sentrum. Temaet var Fortid, nåtid og framtid for norsk figurteater, og ble kickstartet med et faginnlegg av nettopp Yngvild Aspeli. I det brennende innlegget, som nærmest var en kjærlighetsappell på vegne av kunstarten, trakk hun fram figurteateret som grenseoverskridende uttrykk, og uttalte at hun ser på figuren som et av flere likeverdige elementer i forestillingene sine. Aspeli, som er utdannet både ved franske École Jacques Lecoq og École Nationale Supérieure des Arts de la Marionnette, kom med flere spark til det profesjonelle feltet i Norge. Hun etterlyste blant annet muligheten for en egen spesialisering i figurteater, og mener det norske feltet stiller svakere uten reelle utdanningsmuligheter innenfor landegrensene. Hun uttalte også at hun er lei av å svaret på spørsmålet “hvorfor figurteater?”, og understreket at hun var stolt av å være en del av “denne rare og litt ukule klubben.” “Hvordan er det mulig at folk ennå ikke har skjønt at figurteater er it?”, spurte hun publikum spøkefullt med en alvorlig undertone.

Etter innlegget overtok det britiske figurteaterkompaniet Brunskill and Grimes. Andy Brunskill og Jimmy Grimes presenterte sin praksis og erfaringer innen figurteater og animering fra både filmer, eventer og teater. Kompaniet, som var invitert for å holde en workshop under festivalen, er kjent for avanserte tekniske detaljer og naturtro skjelettstrukturer i figurene sine. Duoen driver også veterinærforskning, og møttes under arbeidet med den legendariske figurteaterforestillingen Warhorse, hvor naturtro replika av hester i full størrelse animeres av flere dukkespillere på samme tid. (De to presiserte ikke dette under innlegget sitt, men Warhorse er opprinnelig produsert i av det sørafrikanske kompaniet Handspring, som er et av verdens fremste figurteaterkompanier. Siden har forestillingen blitt så populær at flere sett figurer er blitt produsert slik at forestillingen kan turnere flere kontinenter parallelt).

Blant kjente produksjoner av Brunskill and Grimes er The Space Between, som ble laget spesielt for barn med diagnoser i autismespekteret, og Duck, Death and the Tulip – en dukketeateradapsjon av tyske Wolf Erlbruchs bok med samme navn. Det er på en måte trist å ha et kompani av et slikt kaliber til stede på festivalen uten at noen av deres spennende produksjoner ble vist.

Fra konferansen og panelet med interesseorganisasjonene. Foto: Martin Eldøy

Innadvendt fokus
På seminarprogrammet stod også en samtale mellom figurteaterkunstnere og flere kunstnerorganisasjoner. I panelet satt Knut Alfsen (Norsk Skuespillerforbund), Hans Ole Rian (CREO), Monica Boracco (Dramatikerforbundet) og Kristine Karåla Øren (Norske Dansekunstnere). Her ble det raskt tydelig, gjennom spørsmål og kommentarer fra salen, at norske dukkespillere og figurteatermakere opplever svært krevende arbeidsvilkår. Blant annet var det flere kommentarer som om at kunstnere møter manglende forståelse for at research til figurteaterproduksjoner er en tidkrevende prosess, og at utformingen av figurene krever lengre prøvetid enn det som ofte er vanlig i det frie scenekunstfeltet. Også normer og forventninger til hva som definerer manuskript og scenetekst kan skape utfordringer innen figurteaterproduksjon. Flere ganger ble det kommentert at “kartet”, altså søknadskrav og lignende, ikke alltid passer med “terrenget”, altså selve feltet. Panelist Øren medgikk at dette er en oppfatning hun deler. Monica Boracco oppfordret feltet til å være mindre beskjedne og stå tydeligere sammen om krav til oppdragsgivere og aktuelle organisasjoner. Initiativtaker til festivalen, teaterviter og dukkespiller Anne Helgesen, nevnte at figurteaterfeltet kanskje er den delen av det norske scenekunstfeltet med høyest grad av mangfold, og at mange av kunstnerne er tilflyttere til Norge. Kan dette ha sammenheng med beskjedenhet på forhandlingsfronten?

Tilbakeskuende
Kanskje er en av de største utfordringene figurteaterfeltet står overfor at feltet selv er splittet når det kommer til identifikasjon med kunstarten, begrepsbruk og kunstnerisk praksis? Dette var i hvert fall mitt umiddelbare inntrykk etterpå. Grunntonen i konferansen vitnet om et bransjesegment som på mange måter opplever seg underkjent, spesielt de som arbeider eksklusivt som dukkespillere i mindre forestillinger. Under den siste panelsamtalen, med tittelen Norsk figurteaters fremtid omtalte panelist og teatersjef ved Figurteateret i Nordland (FiN), Preben Faye Schøll, de fleste av produksjonene ved FiN som ulike former for crossover. Jørgen Knudsen, scenekunstkonsulent i Norsk kulturråd, kunne også fortelle om et høyt antall søknader i ulike former for hybridsjangre hvor figurteater gjerne inngikk som ett av flere elementer. Dette fokuset møtte tydelig motstand fra ordstyrer Anne Helgesen, som uttrykte begymring for at dersom alt blir en “saus” mister man muligheten til å hegne om figurteatrets egenart. Betimelig innspill, men Helgesen glemte tilsynelatende at det å være ordstyrer også innebærer at man må klare å motstå fristelsen til å gi seg selv ordet for ofte fordi ens egne synspunkter dermed blir for førende for diskusjonen.

Noe av det vonde og ubarmhjertige med kunsten er at den bestandig er i flux og utvikling. Kunsten er aldri statisk, den er et vanskelig sted å bli eldre, og vilkårene er til dels nådeløse. Det kan synes som om figurteaterfeltet sliter med en form for endringssmerter i en tid med nye kunstneriske strømninger. For figurteaterets dynamiske og grenseoverskridende form eksisterer jo i aller høyeste grad i dag. Flere store norske scenekunstaktører har animering og figurteaterelementer som en sentral del i sine produksjoner. Kanskje lever figurteatret på en annen måte enn før, og på andre premisser?

Dette er selvsagt ikke ment som et argument mot å sikre gode arbeidsvilkår og økonomiske rettigheter. Men få av de yngre stemmene og aktørene som arbeider mer sjangeroverskridende, var til stede på konferansen. Hvorfor? Jeg undrer meg over om den delen av feltet kanskje opplever ting litt annerledes? Kan det være at mange av de yngre aktørene ikke identifiserer seg med den (hovedsakelig) eldre og mer “lukkede” delen av miljøet? Det var altså som om det murret en slags motsetning mellom den eldre generasjonen figurteaterkunstnere, som i høy grad består av dukkespillere med sin hovedpraksis i den mer renskårne dukketeatersjangeren, og den yngre generasjonen, som gjerne arbeider mer åpent i ulike former for hybridsjangre mellom dans, teater, animering og objektarbeid. Til et seminar om fortid, nåtid og fremtid å være, var det vel mye fokus på fortiden.

 

KOMMENTAR
  • Tormod Lindgren :

    Takk for innlegg. For de som ikke kjenner bakgrunnen for festivalen og Unima´s utvikling de siste årene så kunne sikkert debatten virke noe ufokusert, samt at valg av paneldeltakere ikke reflekterte hva som skjer. Til tross for at profesjonsutdannelsen i Fredrikstad forsvant for 25 år siden, og at kunstarten ikke har gode rammer så skjer det noe. Det er en tilvekst, hvorav mange fra utlandet.For å nevne noen så har Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock fra Wakka Wakka flyttet til Norge, Yngvild Aspeli gjør jevnlig co-produksjoner er, Dominika Minkacz Sira er i gang med sin 5 produksjon i Bergen, Sara Li Stensrud driver sitt didaktiske dukketeater, Ellen Jerstad fra Øyteateret hadde nettopp premiere på Mikrobia, og undertegnede er etter mange års arbeid i Frankrike i gang med min 4 figurteaterproduksjon. I tillegg så har figurteater enheten på Oslo Met, og figurteaterinnføring på Nord Universitet (HINT) ført til at noen nye kompanier begynner å lage figurteaterforestillinger.
    Noen av disse nye aktørene var tilstede på festivalen, noen ble ikke med av diverse grunner. Men jeg må takke festivalledelsen for at de har klart å skape dette etterlengtede samlingspunktet for figurteaterfeltet. I mangel av institusjoner som jevnlig viser Norsk figurteater så kan festivalen bli et nytt møtepunkt. Et møtepunkt på tvers av generasjoner, kunstnerisk bakgrunn og uttrykksform.

    Jeg var også glad at spørsmål om bruk av figur kom opp. Bruken av et utvidedet figurteaterbegrep har kanskje gått på bekostning av bruk og forståelse av figuren. For mer innsikt i hva figurteaterfaget består i så ta en titt på Ånd i hanske, Norges eldste teatertidskrift.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER