En vår som kræsjer – Vårprogrammet 2019 på Nationaltheatret

Da Nationaltheatret lanserte vårprogrammet sitt for 2019 på fredag 9. november kræsjet nettsidene. Da jeg tenkte jeg skulle gå inn og sjekke hva de hadde lansert fikk jeg beskjed om at jeg måtte stå i kø. Teatret hadde et lanseringstilbud med rabatt på billettene, og det må det ha vært mange som ville benytte seg av. Jeg ble sittende igjen ganske fascinert der jeg så på en liten grønn mann liksom bevege seg fremover i køen på skjermen min. Var det altså så stor interesse for Nationaltheatrets vårprogram at alle som ville se det fikk nettsidene til å kræsje? Det må stå bedre til med norsk teater enn jeg har turt å tro.

Samtid Til tross for at jeg synes det har vært flere gode forestillinger på Nationaltheatret i høst har jeg allikevel sittet igjen med følelsen av at de ikke faktisk satser helt på ordentlig. Det er som om de ikke tør å ta ordentlig risiko, for å ta risiko vil jo innimellom bety å feile også, og det vil jeg heller ikke si at de gjør. Ingenting jeg har sett i høst har vært ordentlig dårlig, mye har bare vært litt likegyldig og ikke presset frem følelser eller engasjement. Samtidig har det ikke vært sånn at absolutt alle har vært enige med meg i det, jeg har sittet igjen med et inntrykk av at det har vært veldig mange gode kritikker, og det virker i hvert fall som det er lite å utsette på publikumsengasjementet.

Det begynner imidlertid å bli en stund siden Ibsenfestivalen, og godt er det. I den gamle teatersjefen, Eirik Stubø, sin tid hadde Nationaltheatret i de årene det ikke var Ibsenfestival en Samtidsfestival der teatret viste ulike versjoner av ny dramatikk. Dette forsvant med Hanne Tømta, men programmet for våren viser at satsningen på ny dramatikk heller er noe som kan få plass i det generelle programmet. Det er spennende at alle de nye forestillingene som skal spilles til våren er basert på ny dramatikk, selv oppsetningen av den antikke tragedien Medea av Evripides er omarbeidet av den svenske kritikeren og samfunnsdebattanten Athena Farrokhzhad, og har på den måten ny aktualitet. Den skal regisseres av den stabilt gode regissøren Kjersti Horn og spilles på Torshovteatret.

Ny dramatikk, gamle verk Å sette opp ny dramatikk er ikke noe norske institusjonsteatre gjør så veldig mye hvis man tar i betraktning hvor mye dramatikk som skrives og utvikles i fellesskap. Det er nok mulig å anta at dette ikke handler om manglende kvalitet i den nye dramatikken selv om ikke alt som skrives er Ibsen, men at ny dramatikk ikke selger like mye som nettopp Ibsen. Kanskje skal det mer til før det regner femmere over det også fordi det er materiale tilskuerne ikke har like høye forventninger til.

Hvis jeg skal fortsette spekulasjonene omkring programsammensetningen kan det fort være derfor den nye dramatikken har kjente tematikker eller er basert på klassisk materiale, som er tilfelle med Medea, men også med Vi må snakke om Faust som virker som vårens hovedsatsning på hovedscenen. Der er den dramatiske teksten skrevet av Mikael Torfason, men basert på Goethes Faust. Torfason har tidligere skrevet om klassikere for Nationaltheatret da han satt sammen Vildanden og En Folkefiende til Ibsenfestivalen i 2016. Da, som nå, samarbeidet han med regissøren Thorleifur Örn Arnarsson. Det var en overdådig forestilling som ble godt mottatt av mange, men jeg opplevde at den baserte seg for mye på overdådigheten med for mange publikumsfrierier, og at den manglet en mer helhetlig formidlingstanke utover å være crazy overflødighet. I forbindelse med Vi må snakke om Faust skriver de at patriarkatet står for fall, så hvis de faktisk klarer å gjøre om Faust til et feministisk prosjekt er jeg spent på å se hvordan det skal gjøres.

Nye dramatikk, gamle dramatikere I vårens satsning på ny dramatikk føles innslaget av Jon Fosse forutsigbart. Det finnes jo så mange dramatikere. Jeg synes imidlertid det er spennende at de har koblet Fosses tekst Natta syng sine songar med den franske regissøren Laurent Chétouane som tidligere har gjestet Nationaltheatret med blant annet nedstrippete versjoner av Molière og Holberg. Jeg elsket hans versjon av Misantropen fra 2009, men noe av det mest fremtredende er da at det er en diskrepans mellom det egentlig komiske i teksten og det nedstrippede i formidlingen. Hvordan Chétouanes regi møter en åpen og tom scenetekst blir spennende å se. Denne forestillingen står i motsetning til en annen iscenesettelse av en annen etablert norsk mannlig dramatiker der regissøren Sigrid Strøm Reibo skal sette opp Meg nær av Arne Lygre. Reibo er blant annet operaregissør og vant til å jobbe med store formater, og jeg er spent på å se hvordan hun møter noe så renskåret som Arne Lygres dramatikk. Der det storstilte operaformatet har en offentlig side i tematikkene, er dette en tekst som handler om den private sfære og det nære og mellommenneskelige.

Pærer Noen dager etter at programmet var lansert fikk jeg en epost fra teatret med en spørreundersøkelse med spørsmål om jeg tenkte å se Den utrolige historien om den kjempestore pæra. Jeg krysset av på at det var svært sannsynlig. Jeg vet ikke om det var teaterkritikere som sjeldent betaler for billettene sine de var ute etter svar fra, men jeg ble fascinert av at de lurte. Jeg krysset av for at jeg ikke ville være med i trekningen av billetter, det syntes jeg ville vært litt smålig.

Det er imidlertid ingen tvil om at den store pæra er vårens store satsning. Jeg har tidligere kritisert teatret for ikke å sette opp ny dramatikk for barn og satse mer på kvalitetsteater for barn og unge. Boken om den kjempestore pæra av den danske barnebokforfatteren Jakob Martin Strid har vært en barneboksuksess mange småbarn og deres foreldre kjenner til. Bokens suksess ble til en film som hadde premiere i Danmark 12. oktober 2017. Når det nå blir teater føles det jo som om de prøver å kaste seg på noe som allerede er en suksess, og jeg skulle så veldig gjerne ønske at norske teatre heller brukte tid på å utvikle nye dramatiske tekster og nye innganger i teater for barn og unge fremfor å kaste seg på eksisterende suksesser. Samtidig skal jeg ikke være forutinntatt grinete. Det er kanskje ikke det mest nyskapende arbeidet som kunne vært gjort, men det er i det minste ikke Thorbjørn Egner. Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en morsom bok som kan underholde både voksne og barn og som kan bli godt teater hvis det møtes riktig, og jeg skjønner at teatret er avhengig av å selge billetter til flere enn teaterkritikere.

Programmet for våren 2019 har altså stort potensiale, og det blir spennende å se hva de får til.