En vanvittig tid i Europa

Denne konserten er åpningen av både Oslo-Filharmoniens høstsesong og av en Beethovenfestival, der Filharmonien fremfører alle Beethovens ni symfonier i kronologisk rekkefølge fordelt på fem konserter over elleve dager. Den niende symfonien fremføres som en del av Ultimafestivalen, som har Beethoven og hans innflytelse på musikken som tema i år.

At alle Beethovens symfonier skal fremføres i strekk (mer eller mindre) er en begivenhet, og jeg savner mer entusiasme og flere utropstegn: Dette er viktig, dette er stort! Isteden går Oslo-Filharmonien i sin omtale av prosjektet i den forslitte rettferdiggjøringsfella:

Dette budskapet gjentas i direktør Ingrid Røynesdals åpningsord. Vi oppfordres altså til å engasjere oss i Beethoven fordi musikken er like relevant i dag som da den ble skrevet. Er den virkelig det, og i tilfelle, hva så? Et slikt forsøk på legitimering underbygger egentlig bare den tenkte kritikken (og manglende offentlige interessen) den forsvarer seg mot.

Å fremføre alle Beethovens symfonier har en verdi som et historisk dokument. Det trenger ingen rettferdiggjøring. Hvorfor er det ikke interessant nok i seg selv å høre denne musikken i konteksten av dens egen samtid? Beethoven levde fra 1770 til 1827, en vanvittig tid i Europa. De to første symfoniene er skrevet bare ti år etter at den franske adelens hoder begynte å rulle, eller snarere klaske dumpt ned i dertil egnede kurver ved siden av giljotinene. Napoleon hadde satt hele Europa på hodet. Opplysningstanker rådet, religionens absolutte dogmer sto for fall. Å kikke inn i dette universet burde få hårene til å reise seg på hodet til noen og enhver, det er dramatisk nok, og trenger ikke vannes ut av en idé som blir mer og mer krampaktig – at det eneste som legitimerer å oppføre gammel musikk er hvis den har et slags magisk universelt budskap som har overlevd gjennom generasjonene. Budskapet er ikke generelt, det er fullstendig kulturelt, historisk og ikke minst personlig spesifikt, og det er nettopp det som gjør det så interessant.

Som et underkommunisert skritt i riktig retning har Oslo-Filharmonien lagt ut noen fiffige videosnutter som plasserer de fire første symfoniene i en historisk kontekst. Jeg tror dette fungerer bedre som legitimering av musikkens relevans og/eller som lokkemat, og jeg savner tilsvarende videoer fra de siste fem symfoniene.

Første og andre symfoni De to første Beethoven-symfoniene presenteres ofte som lettvektere, og tas gjerne med i den første av de såkalte “tre periodene”, som regnes for å ende i 1802. Selv om de inneholder harmonisk dristighet og brudd med det konvensjonelle tonale forløpet i forhold til Haydn og Mozart, er de begge fremdeles forankret i klassisismens konvensjoner, noe som på kveldens konsert markeres med å åpne med ouverturen til Mozarts opera Cosi fan tutte.

Fra et lytterperspektiv ligger kanskje den mest merkbare egenarten i disse tidlige symfoniene i det emosjonelle uttrykket. Med unntak av to første satsene i den andre symfonien finner man så godt som ingenting av den eksistensielle tyngden som kommer senere. Det er tøys og tull og oppstemthet og livsglede. Til tider er det kanskje en viss ettertenksomhet eller underfundighet å spore, men musikken bærer ikke i seg de inderlige spørsmålene om hva det vil si å være menneske, som treffer mellomgulvet som et prosjektil i de senere verkene: for eksempel første sats i strykekvartett nummer 14 eller andre sats i syvende symfoni.

Petrenko, Karajan og Stanislavskij Petrenkos tolkning av den første symfonien er moderne, forutsatt at man med “tradisjonelt” mener en mer romantisk-dramatisk spillestil. Tankene går til Barenboims innspilling med Staatskapelle Berlin – distansert, kontrollert, rasjonelt og tilbakeholdent – men Petrenko tar det lenger: Lydbildet er slankt, det er lite vibrato i solopartiene, og han høres ut til å etterstrebe en gjennomsiktighet og virkelig gjøre det lette så lett som overhodet mulig. Det blir så lett at alvoret truer med å forsvinne. Selv overskudd og påfunn og livsglede trenger en viss intensitet og nødvendighet for å engasjere. Til tider blir lydbildet så luftig at sammenhengen forsvinner. Det er lite nerve i pausene, i fermatene, ikke noe løfte om at det kommer mer, musikken opphører og faller fra hverandre. Jeg tolker dette som et tilsiktet stilvalg, og det er ingenting å utsette på orkesterets gjennomføring, selv om det ved første ørekast kunne virke som om de ikke var ordentlig på hugget.

Nå skal man vel være forsiktig med å drømme seg tilbake til Karajan, som legger hele sin sjel og dødsangst og livsvilje i hver eneste tone. Kanskje forsvinner noe av Beethovens sprelske humor i Karajans tolkning av de tidlige symfoniene, litt som Stanislavskijs oppsetninger av Tsjekhov. Stanislavskij nektet å anerkjenne Tsjekhovs nådeløse framstilling av det ufrivillig komiske i menneskenes indre drama og ytre konflikter. Selv ikke i Måken, som bærer den uttrykkelige undertittelen “komedie i fire akter”. Men det skal sies, det er i hvert fall ingen tvil om at noe står på spill i Karajans tolkninger. Jeg synes Petrenko gjør et modig valg, men det faller litt igjennom, og jeg heller mot å ønske meg litt mer nerve og at lek og moro blir tatt mer på alvor.

Finner balanse I den andre symfonien er tolkningen mindre vågal og mer romantisk og følelsesladet. Spesielt er andresatsen et høydepunkt for oss med sans for menneskets kvaler over å finnes i verden, eller det i retrospekt så typiske beethovenske “struggle”, som Petrenko kaller det i sin introduksjon. Klangen er tykkere, legatoen seigere og det dirrer av mening og liv i frasene. Den friksjonsløsheten som føltes uengasjerende i første symfoni oppleves her som ren eleganse. Jeg tar av meg hatten for dynamikkskiftene, de er rene og presise, men samtidig holdes de ulike lydstyrkene sammen av usynlige nervetråder. De er ikke koblet fra hverandre som i den første symfonien. Den heseblesende sistesatsen – som ofte omtales som en framstilling av gastriske lydeffekter, men like gjerne kan høres ut som voldsomme humørsvingninger – går så fort at det noen steder går det ut over presisjonen i orkesteret, som ellers virker lydhøre og skarpt tilstede denne kvelden.

Petrenko og orkesteret finner en fin balanse i sin tolkning av den andre symfonien, ved å holde litt igjen før det dypt dramatiske og tungt romantiske som kommer i de senere symfoniene. Når man hører de lange, spente melodilinjene i andresatsen er det fristende å ønske seg full guffe, men noe må man kanskje spare til når hele sinnet skal beve i den niende symfonien neste søndag.