En umulig reise

– Lykke til med en helt umulig oppgave!

Jeg husker setningen veldig godt. Vi hadde tilbakelagt en måneds overlapping med skuespiller Eirik Skarsbø og skulle ta over som det nye «Help, I’m free!»-teamet og jobbe tett med innsatte i Pollsmoor og Goodwood fengsel i Sør-Afrika. Eirik spøkte, men vi klarte ikke å le. For det var akkurat slik det føltes. Umulig. Etter halvannet år i Cape Town skulle Eirik sette seg på flyet tilbake til Norge. Og der stod vi, fire rådville nordmenn med en oppgave foran oss som virket uoverkommelig.

På rekordtid skulle vi orientere oss i en fremmed kultur, i et svært annerledes fengselssystem enn det norske. Vi skulle jobbe med sørafrikanske kriminelle daglig i et av verdens mest beryktede fengsel. Vi skulle venne oss til å bo i et land hvor det å gå alene ute etter mørkets frembrudd er uaktuelt, et land som er på verdenstoppen i kriminalitet, og hvor alle hus har gitter foran vinduer og dører. Dessuten skulle vi finne en måte å samarbeide på kunstnerisk som alle i teamet kunne trives med. Forventningene til oss var at vi skulle utføre alkymi og gjøre gull av gråstein. Og apropos gråstein, jeg savnet allerede frisk, norsk fjelluft i lungene, trygghet, forutsigbarhet, familie og venner. Jeg kunne gitt min høyre arm for en skive av mammas nybakte brød med varm, smeltet brunost.

Cape Town er kjent for å være en av verdens vakreste byer, men 2750 årlige drap gjør den også til en av verdens farligste. Lovløse kriminelle gjenger dominerer store townships som omkranser sentrum. Apartheidregimets historie hviler fortsatt som en skygge over den segregerte byen. Fargede afrikanere heller fortsatt drikke i de hvites glass. En liten økonomisk elite lever i nærmest grotesk overflod, med en selvfornektelse bare nedarvede privilegier kombinert med en for meg uforståelig dehumanisering av fattige, kan opprettholde. Kriminaliteten er, som følge av stor økonomisk ulikhet og manglende sosiale sikkerthetsnett, skyhøy. 70% av de kriminelle går inn og ut av fengsel. For mange er livet innenfor murene tryggere enn livet utenfor.

Her skulle jeg bo. Som hvit, privilegert kvinne ville jeg framstå som en provokasjon på to ben. Jeg kom for å lære ranere og drapsmenn om teater. Det ante meg at det kunne bli utfordrende.

«Er du ikke redd? De er jo voldelige mordere og ranere?» Jeg har fått spørsmålet utallige ganger. Og den første dagen i Pollsmoor Prison holdt jeg ganske riktig på å pisse på meg av pur skrekk. Det var råtten stank i fengselskorridorene, vann dryppet fra takene, både innsatte og fangevoktere skrek og ropte, metalldører smalt, cellene var overfylte, det var eimen av uvaskede klær og dårlig hygiene. Det var øynene til fangene; både de usigelig tomme og de skremmende kalde. Det var råskapen i hele fengselet. Jeg var ikke akkurat beroliget.

Tillit tar tid Siden oppstarten i 2011 har interessen for prosjektet “Help, I’m Free” vokst blant fangene. De stilte opp i lange køer de dagene vi kom for å gjøre intervjuer og velge ut deltakere. Vi la vekt på personlig motivasjon og det vi opplevde som et genuint ønske om rehabilitering. Vi begynte med 20 utvalgte innsatte, 7 kvinner og 13 menn. Sammenliknet med ordinære grupper av elever eller studenter i Norge, var tiden det tok å bygge tillit og skape et trygt og åpent kreativt rom, mangedoblet. Samtidig opplevde vi nysgjerrighet, lekenhet og vilje til deltakelse fra første stund.

Ganske raskt ble også vi instruktører mindre kontrollerte og tilbaketrukne, og mer åpne. Fangene var jo, til syvende og sist bare mennesker. Mennesker med vilje til å lære, omsorg for hverandre, humor. Vi oppdaget ildsjeler blant vaktene, uvurderlige støttespillere som aldri mister troen, selv med et brutalt fengsel som Pollsmoor som arbeidsplass.

Sør-Afrika er på mange måter et traumatisert land, med sår som fortsatt blør etter kolonialisering og apartheid. Diskriminering, rasisme og sosial urettferdighet er gjengangere som tema i scenekunst. Begrepet «applied theatre», et paraplybegrep for teaterpraksis i sosial, terapeutisk og institusjonell sammenheng, er veletablert, med en egen mastergrad ved universitetet i Cape Town (UCT). Her er kunst et sted der man forsøker å forstå, heles, få tilgivelse, skape dialog. Kunsten skaper rom for ærlighet, den er et etterlengtet rom hvor man kan få ut sinne over urettferdighet og utnytting.

I løpet av de siste seks månedene har jeg opplevd Cape Town’s teaterscene som en utdanning i apartheid-historikk. Et av mange eksempler er nyoppsetningen av stykket My children, my Africa. Stykket er skrevet av Athol Fugard. Det ble utgitt under apartheid og er en kritikk av det sørafrikanske utdanningssystemet. I lys av dagens studentopprør for retten til fri utdanning ved landets universiteter, blir stykket skremmende aktuelt. Et annet eksempel er forestillingen PASSAGE ved Magnet Theater, regissert av Thando Doni. Beskrivelsen av stykket lyder slik: Hva betyr det å være en god mann i Sør-Afrika i dag? Hvordan går vi fra å være gutter til ansvarlige og omsorgsfulle menn? Hvordan forholder menn seg til makt, uten å bruke vold? I dette landet er vold i hjemmet et utbredt problem.

I Sør-Afrika er teater bakkenært, det er alt annet enn «glasur på kaka», og det har virkelig åpnet øynene mine for hvilken samfunnsbetydning scenekunst kan ha.

Sort belte i tålmodighet Det har virkelig ikke vært lett. Ikke et øyeblikk. Nærmest umulige fasiliteter, knøttsmå øvingsrom med vann dryppende fra taket, og venting, åh, venting! Jeg visste ikke hva det var å vente før jeg begynte å jobbe i Pollsmoor Prison. Nå føler jeg at jeg kvalifiserer til sort belte i tålmodighet.

Personlig mener jeg at en regissør som kan sitt håndverk, bør kunne klare å lage en forestilling under hvilke forutsetninger som helst, forutsatt tre ting: En stabil gruppe, et egnet rom og tilstrekkelig med tid. I Pollsmoor hadde vi ingen av delene. Vi startet med 20 fanger, men ved reisens slutt var åtte av dem allerede prøveløslatt, gjerne plutselig og uten at vi ble informert om det på forhånd. Jeg kan ikke beskrive hvordan det oppleves å ha ansvar for at et prosjekt kommer i mål under en slik grad av uforutsigbarhet.

Fra et rehabiliteringsperspektiv var rammene svært utfordrende. Det var naturlig å ta utgangspunkt i de innsattes egne historier, framtidsdrømmer, håp og frykt – men hvordan? Vi valgte å gi dem hver sin bok og ulike skriveoppgaver. Tekstene som kom, var oppriktige og virket autentiske, og mange av dem egnet seg svært godt som scenetekst. De innsatte delte mange av tekstene med hverandre, og fikk velge om de ville bruke dem dramatisk, som utgangspunkt for å skape materiale til forestillingen, eller holde dem privat.

Koreograf Åse Røseth laget bevegelsesmateriale på grunnlag av hverdagssituasjoner i fengslet. Hun satte sammen mytiske gester og gjengritualer, og jeg dramatiserte hendelser i de innsattes liv. Skildringer av gjengoppgjør ble til actionscener. Vi ønsket å gi publikum en mulighet til å bli kjent med hver enkelt fange, hver enkelt skjebne, gi glimtvise innblikk i utviklingen fra barn til voksen, for på den måten å skape et møte med mennesket bak statistikken.

Det har vært virkelig fæle krangler i teamet; ekte blod, svette og tårer. I høst startet vi opp i Goodwood fengsel i tillegg til i Pollsmoor. Mens instruktør og dramatiker Yasin Gyltepe regisserte i Goodwood, regisserte jeg i Pollsmoor, og prosjektleder Inga Lingaas holdt i begge prosesser. Sammen utgjorde forestillingene første og andre akt i prosjektet vi til slutt viste på Artscape Theatre i Cape Town, og de komplementerte hverandre godt.

Å frakte to forestillinger fra henholdsvis Pollsmoor og Goodwood fengsel til byens offisielle hovedteater var et omfattende prosjekt. Søknadene om å frakte fanger ut av fengsel måtte følges opp tett med Department of Correctional Services. De innsatte måtte busses fram og tilbake til fenglene hver dag. Hvert av fengslene stilte med et solid antall egne vakter, i tillegg til teatrets egne. Artscape Teater er et knutepunkt for scenekunst i Cape Town, som viser både opera og ballett i tillegg til teaterforestillinger.

Flere av de innsatte har senere fortalt at det var først da de stod i teaterbygget, så scenen og salen, lamper og teknikk, at de forstod hva de hadde jobbet mot i seks måneder. De fikk møte teaterets ansatte, de fikk spise lunsj i teaterets kantine og henge ut i garderoben mellom forestillingene. I en uke ble de behandlet som “vanlige mennesker”, som en av dem uttrykte det. Personlig mener jeg at jeg så ryggene til fangene rette seg opp, så blikkene heve seg og gangen bli stoltere, bare på den uka.

Ved veis ende har alt, uten tvil, vært verdt det. Å få være med på å gi 21 fanger fra Pollsmoor og Goodwood fengsel opplevelsen av å stå på scenen i Cape Towns største teater og fortelle sine historier gjennom egenforfattede tekster, bevegelse og koreografi, må ha vært like stor for fangene selv som for Yasin, Åse, Inga og meg.

Å få oppdage talenter i mennesker som knapt har gått på skole. Å se smilene deres på dager jeg selv hadde mest lyst til å gi opp. Hvis de kunne smile, så fikk jaggu jeg også ta meg sammen, vel vitende om at deres liv er usigelig mye vanskeligere enn mitt eget. Jeg kommer aldri til å glemme uttrykkene som spredte seg i ansiktene deres første gang de så publikum reise seg fra setene sine og klappe for dem.

Nå håper jeg bare at publikum ikke glemmer så lett. For det er ikke bare de kriminelle som trenger å be om tilgivelse. Det sørafrikanske samfunnet har konstruert sitt eget enorme fattigdoms- og kriminalitetsproblem. Derfor den doble klangbunnen i stykkets tittel: The Making of a Criminal. Vi tenker med uro i kroppen på dagen fangene skal ut av fengselet. Da vil de møte mange låste dører . Vi satt alle fire igjen med en bismak da sceneteppet gikk ned for siste gang. Men kanskje, kanskje har vi mobilisert litt ekstra styrke og håp i hver enkelt. Kanskje har vi bidratt til at de føler seg mer sett. Og kanskje har vi bidratt til at noen i publikum åpner en dør for dem neste gang. Jeg tror det. Jeg tror det betydde noe. Jeg tror faktisk at en teaterforestilling kan gjøre en forskjell, i en brutal og urettferdig verden. Teater er jo selve maskinen for drømmer og håp! Og verden blir aldri bedre uten.