En tur i skogen

Flakkande Røynd er en danseforestilling, et moteshow og en konsert i en og samme kunstopplevelse. De ulike aktørene bidrar hver for seg på en tydelig måte som styrkes ytterligere i møtepunktene.

Opplevelsen starter allerede i det jeg kommer inn i et varmt, koselig og moderne lokale. De nye omgivelsene står i stor kontrast til snøstormen som herjer der ute. Jeg blir møtt av smilende guider som sender meg videre – litt som på et rullebånd – til neste stasjon langs en trang gang. Jeg tar av jakke og sko, før jeg får tildelt et par fargerike tøfler, og rusler videre til neste guide. Jeg kommer inn i et åpent, lyst og hvitt galleri som nesten blender meg. Rundt i rommet er det plassert gulvtepper i lyse jordfarger, trestubber, høyttalere og ulike instrumenter. Publikum er plassert i tette grupper som danner fire kolonier.

Høy snakking, latter og lav bakgrunnsmusikk er med på å fylle rommet. De medvirkende er kledd i klær fra designerne Harald Lunde Helgesen og Ida Falck som er kjent for klesmerket Haikw/. Det er neongrønt, oransje, noe blått, svart og grått tøy lappet over hverandre i geometriske former. Sportsklær og turklær er blitt gjenvunnet og forvandlet til spenstig gatemote. Det er noe ørlite futuristisk med hele stemningen – litt som i en episode av Black Mirror.

Merce Cunningham
Dyp bass, elektroniske lyder, house beat og vokal i bakgrunnen. Ut av det blå dundrer to kvinner (Rannei Grenne og Solveig Styve Holte). Begge har sleik i håret, sporty joggesko og et fokusert blikk. Danserne fyller rommet med en sterk tilstedeværelse i sine formaliserte posisjoner, noe som vekker assosiasjoner til superhelter. De hopper, og jeg kjenner igjen Cunninghamteknikken umiddelbart.

Merce Cunningham regnes som et av de mest innflytelsesrike koreografene i det 20. århundre og utviklet sin egen teknikk som la vekt på tydelige former, koordinasjon av overkropp og fotarbeid og rytmisk presisjon. Han var også kjent for sitt tverrfaglige samarbeid og sjansespill innenfor koreografi. Grenne og Holte utforsker Cunninghams rigide bevegelsesspråk, og bruker det som et springbrett til å finne nye tilnærminger.

Med full kontroll og balanse ser dette ut som en lek. De utforsker alle deler av rommet, og er ikke redde for å utfordre distansen til publikum. Dansen viser klare linjer, kurver, presise retningsskifter og lydløse vektskift. Det strenge blikket og de formale, stakkato bevegelsene minner om en robots kvaliteter. Lyd av piano, tuba, elektroniske lyder og bass er med på å forsterke bildene som skapes fremfor meg.

Midtveis oppstår en klar overgang der guidene reiser seg og krysser hverandre, og musikerne Anja Lauvdal og Heida Karine Johannesdottir også bytter posisjon. Det er fengslende å observere at kleskolleksjonen kommer til sin rett. Danserne bytter ut joggeskoene med et par buffalosko, før de går over til å bevege seg sakte. Musikken blir lettere. Lyder av dryppende vann og fuglekvitter frakter meg til naturen, mens seige bevegelser flyter fra en posisjon til en annen.

Bevegelsesspråket oppleves langtrukket i kombinasjon med det lyse og varme rommet, noe som gjør det vanskeligere å holde øynene åpne. Jeg mister fokus, men heldigvis kommer et temposkifte. Joggeskoene tas på igjen, danserne skipper rundt med enda mer futt enn tidligere, og fuglekvitter tar gradvis over lydbildet. Jeg er tilbake i skogen. Intensiteten i blikkene er borte, og danserne ligner sårbare dyr.

Tverrfaglig kunst
Flakkande Røynd er tverrfaglig kunst gjort på kjent og mesterlig vis. Forestillingen følger i Merce Cunninghams spor og lar de ulike elementene møtes i øyeblikket. Noe som ved første øyekast oppleves som vidt forskjellige former for uttrykk, skaper et eget språk i sine møter med hverandre. Jeg opplever at musikken, komponert og fremført av Lauvdal og Johannesdottir, har en sterk påvirkning på hvordan bevegelsene observeres. Musikken farger både stemningen og dynamikken på en måte som skaper store kontraster i opplevelsen av bevegelsesspråket.

Kveldens hovedpersoner er likevel danserne og koreografene Rannei Grenne og Solveig Styve Holte som står ansvarlige for foreningen av både klesdesign, musikk, bevegelse og formidlingen av sine sterke personligheter. Jeg må låne det engelske ordet “fierce” for å beskrive deres rå og uanstrengte sceneutstråling.

Kunsten å være til stede
Det er mye jeg ikke forstår i Flakkande Røynd. Tittelen i seg selv får meg til å gruble. I kunsten handler det derimot ikke alltid om å forstå. I programteksten treffer HAiKw/ midt i blinken med kommentaren: “(…) man kan møte samtidsdansen slik man går en tur i skogen; å se og ta inn uten forventninger om å forstå, men heller forsøke å være til stede.” Jeg vil si at forestillingen er en suksess nettopp fordi den skaper dette åpne rommet som gjør det mulig å være til stede i øyeblikket. Nettopp derfor klarer forestillingen også å røre ved en aktuell problemstilling i dagens samfunn.

Med sine samarbeidspartnere utfordret Cunningham grensene og skapte innovative verk som revolusjonerte moderne dans, musikk og kunst. Selv om Flakkande Røynd følger Cunninghams oppskrift, kunne det vært enda mer sjansespill i fremføringen. Det er spesielt i det langtrukne midtpartiet at det ligger mer potensiale i utøverne sin fremtoning. Når alt dette er sagt, har vi alle godt av en skogstur en gang i blant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER