– En tøff erfaring

Scenekunstner Pia Maria Roll er aktuell med forestillingen Nå løper vi!, som hadde premiere på Brageteatret i februar i år. Der fortelles historien om de to kurdiske barna Sara og Buzhan og deres åtte år lange flukt fra irakisk Kurdistan til Tønsberg. Sara og Buzhan, nå voksne, spiller seg selv.

Denne sommeren var forestillingen invitert på gjestespill til Athen, invitert av kunstnersenteret Beton 7, som ligger i nærheten av flyktningleiren Eleonas.

Jeg møter Pia Maria Roll sammen med Rafika Chawishe på Dramatikkens hus. Chawishe er skuespiller, filmskaper og aktivist knyttet til Beton 7. Sentret ble stiftet i 2009 og inneholder teaterscene, galleri, radiostasjon, kafé og prøvelokaler.

– Forestillingen var en uhyre sterk kunstnerisk kommentar til flyktningkrisen. For meg var det en rørende opplevelse, og jeg gråt hele tiden. Jeg har jobbet med flyktninger og vet hva dette handler om, sier Chawishe.

I september var både Chawishe og Nå løper vi! en del av scenekunstprosjektet Monsters of Reality i Oslo, kuratert av Siri Forberg, som fant sted på Nationaltheatret i tilknytning til Ibsenfestivalen. Monsters of Reality var også rammen for et prosjekt der Pia Maria Roll, sammen med kunstner og aktivist Marius von der Fehr, skapte bølger både i norsk og israelsk offentlighet under fellesnavnet NationalApology, med en fiktiv Youtube-video og et innlegg i Morgenbladet der en talsperson for Nationaltheatret tilsynelatende beklaget sitt samarbeid med det israelske nasjonalteateret Habima.

Roll og von der Fehr deler denne uken erfaringer fra denne prosessen på to konferanser om kunst og offentlighet i Oslo, Public calling på Nationaltheatret i regi av KORO og et symposium samme dag i regi av kunstaktivist-nettverket First Supper Symposium.

Heltidskrise På Beton 7 i Athen var Nå løper vi! åpningsforestilling for en nytt initiativ fra senteret.

– Vi har skapt en ny, åpen og demokratisk plattform for teaterfolk som vi kaller THEArTistatement, forteller Rafika Chawishe. – I den situasjonen Hellas er i nå, er behovet for levende nettverk, nasjonalt og internasjonalt, viktigere enn noensinne. THEArTistatement er en arena hvor kunstnere kan føle seg frie til å ta opp temaer som kanskje ikke er politisk korrekte i det offentlige Hellas. Formålet er å bringe sammen kunstnere, tenkere, politiske aktivister og andre i et åpent og fritt fellesskap, sier hun. – Her kan kunstnere kommentere forskjellige aspekter rundt den krisen vi opplever i Hellas nå; finanskrisen, flyktningkrisen, den europeiske identitetskrisen, vår egen nasjonale krise. Vi opplever i det hele tatt en heltidskrise som omfatter alle aspekter av livet.

Hvordan påvirker krisen dagliglivet?

– Det er en daglig kamp og et daglig offer. Den greske staten har sluttet å støtte kunst. Det finnes heller ingen fond man kan søke hos. Vi baserer vår virksomhet 100 % på frivillighet. Så akkurat nå er samfunnets og kunstens autonomi truet fordi kunstinstitusjonene lar seg finansiere av store finansinstitusjoner og private organisasjoner med mye penger. Det som skjer i det kunstneriske feltet er med andre ord det samme som skjer i forholdet mellom EU og Hellas. Hellas er kolonisert av EU-systemet, kunstlivet er kolonisert av de private finansinstitusjonene.

Som Beirut på 80-tallet

Pia Maria Roll, hvordan erfarte du den virkeligheten som Rafika nå har beskrevet?

– Det tok meg litt tid å skjønne hvor jeg var. Athen er jo en så vakker by, men jeg så etter hvert at byen i flere områder begynner å likne Beirut på 80-tallet: En by som faller fra hverandre, med trær som vokser opp gjennom bygningene. Her har vi en klassisk europeisk storby, stappfull av historie og dannelse, og så tar naturen rett og slett byen tilbake. Det er sjokkerende og fascinerende. Samtidig er det en stor opplevelse å ta inn Akropolis og Dionysosteateret, og museene er spektakulære. Men så møter du menneskene, og vi vet jo fra før at de for øyeblikket er kolonisert og satt under administrasjon. Havna er blitt solgt til kineserne. Posten, vannet, elektrisiteten, alt er blitt solgt. Hvordan kan du opprettholde et fungerende demokrati når du ikke en gang eier ditt eget land? Også skjønner vi jo at alt dette også skjer i kunstfeltet. Den store private Onassis-stiftelsen har for eksempel kjøpt opp halvparten av det greske nasjonalteatret, sier Roll.

– Alle sektorer i samfunnet er i ferd med å bli overtatt, ikke bare de økonomiske og politiske, men også utdanningen, kulturen, kunsten, ja hele vår måte å leve og tenke på. En forestilling på nasjonalteatret i Athen som utforsket terrorisme med utgangspunkt i den greske terrorgruppa ”17. november”, oppkalt etter et studentopprør mot militærjuntaen 17. november 1973 som kostet 20 studenter livet, ble tatt av plakaten etter kort tid, uten forvarsel. Noen byråkrater og politikere skal ha blitt provosert. Det er dette som er resultatet av privatisering. Selv staten blir kontrollert og er forpliktet til å gjøre som EU sier, sier Chawishe.

Blandet publikum

Hvem så Nå løper vi! i Athen?

– Det var et blandet publikum, mange tenåringer, og en stor gruppe tilskuere som kom tilbake dag etter dag, som var der med oss, monterte scenen, hjalp oss å rydde. Folk var veldig på, selv om det var 45 grader i skyggen! Brannalarmen gikk hele tida og maskinen til lydmannen smelta fordi det var så varmt. Teknikeren vår, Giorgios, kom til oss ved firetiden før forestillingen, rett fra en jobb som elektriker på en byggeplass. Vi lurte i flere tilfeller på hvordan han klarte å holde seg i live i denne varmen! Det er noe med tempoet, det er ikke som noe annet sted jeg kjenner. En veldig spesiell atmosfære, sier Roll.

Nå løper vi! er Rolls andre forestilling for et ungt publikum. Det er 20 år siden den forrige. Det var et av Rolls første forsøk på å lage en teaterforestilling, og den skulle være for barn.

– Jeg ante ingenting da, forsto ikke barn: Går de når de er to, snakker de når de er fem?, minnes Roll. – Men vi lagde en vakker forestilling. Det var høst, og vi samlet blader som vi laminerte og sydde sammen til en stor skog. Jeg var en rev og Siri (Forberg) var gaupe. Musikeren vår spilte på syntetiske trommepads med en sånn kul ”boing”-lyd. Men barna var vettskremte av lyden, lyset og alt. Det var mitt første forsøk innen barnetaterverdenen. Den fryktede scenekunstkonsulenten Kai Johnsen kom. Det gjorde også billedkunstner Vanessa Baird med et lite barn på armen som skrek og skrek…

Når hun igjen kom på banen med Nå løper vi!, var det invitert av Scesam, som del av et forskningsprosjekt om scenekunst for barn og unge.

Spilte dere forestillingen i Athen for barn på flukt?

– Det var meningen, og forestillingen var oversatt til arabisk. Men så leste arrangørene manuset, og da følte jeg meg litt dum. Når du er stuck i den situasjonen som flyktningene er, så kan det fungere direkte destruktivt å spille ut deres egen situasjon for dem som teater, med høy lyd og smerte spilt ut i en kunstnerisk form. Det kan rett og slett bli for mye, og vi hadde ikke noe apparat til å ta oss av flyktningbarna i etterkant. Da vi spilte i Oslo for nokså nyankomne flyktninger, hadde noen av dem reaksjoner, men da var både vi og skolene forberedt og kunne følge opp og hjelpe til å bearbeide det de hadde sett.

Workshop Så i stedet dro kompaniet til flyktningleiren Eleonas i nærheten. Der arrangerte de en workshop basert på det som er det faste forspillet foran hver Nå løper vi!-forestilling der tilskuerne selv bygger opp scenografien ved hjelp av gråpapir, tape og tusj.

– Barna fikk lære å bruke enkle materialer til å uttrykke sin kreativitet, sier Rafika Chawishe. – Det var interessant å se. Jeg har selv arbeidet med flyktninger i to år. Som alle mennesker uttrykker de seg instinktivt i form av henvendelser til omverdenen. Workshopen så virkelig ut til å gi dem noe å jobbe videre med. Disse barna, som har vært gjennom et helvete, kom raskt inn i det. De kunne bruke sine erfaringer, den usikkerheten de har vært i som krever maksimal tilstedeværelse og evne til å improvisere. Workshopen ga en mulighet til å føle seg levende, og til å ha en stemme.

– Det hele ble avviklet i et telt uten bord, stoler eller tepper. Og igjen denne vanvittige varmen, skyter Pia Maria Roll inn.

– Det var interessant. Vi kunne innrede et telt for ungene med bord, stoler, dukker, papir, et sted å utfolde seg. Neste dag var alt ødelagt eller borte. Hvorfor? har vi spurt oss mange ganger. Kanskje det er en måte å protestere på. Når du har vært gjennom det de har opplevd, søker du etter måter å få det ut på. De er jo stuck. Det finnes ingen vei ut. Grensene er stengt. Alle meldinger forteller: Vi vil ikke ha dere! Og vold avler vold. Da er det ikke rart at man begynner å stjele og ødelegge. Du er ikke en terrorist eller et dårlig menneske av den grunn. Midt oppi dette pekte workshopen i en annen og mer konstruktiv retning: Å bli gitt en sjanse til å uttrykke seg, da kan all den spenningen bli utløst i form av noe verdifullt, fortsetter Chawishe.

Kontakt med virkeligheten Hvordan var det for aktørene i Nå løper vi!, Sara og Buzhan, å møte disse barna?

– Det var en tøff erfaring for dem som har vært der selv, sier Pia. – Det er jo svært menneskelig å fortrenge det livet som omgir en. I det bildet kan teater være en måte å holde seg i kontakt med virkeligheten på, også når den er smertefull. For Sara og Buzhan var det en sterk opplevelse å møte sine egne erfaringer på nært hold. Sterkere enn noen av oss kan forstå.

– Det var beintøft, sier Rafika. – Noe av det sterkeste er at du ser framtida foran deg. Disse menneskene på scenen har opplevd det, og de har klart å opprettholde sin skaperkraft og livsglede. Og nå er alt enda verre enn da de flyktet på 80-tallet. Du føler seg maktesløs overfor hele systemet. I den situasjonen er kunsten utrolig viktig, for den kan bryte ned murer og skape forandring, avslutter Chawishe.